Dokumentarfilmskaperen Amund Prestegård mener Filmfondet utøver sensur når det krever forhåndsavtale med en tv-kanal for såkalte kritiske dokumentarfilmer. Dette kravet er ikke absolutt, forteller Filmfondet, som nå åpner for å støtte flere filmer uten avtale.
Dokumentarfilmskaperen Amund Prestegård mener Filmfondet utøver sensur når det krever forhåndsavtale med en tv-kanal for såkalte kritiske dokumentarfilmer. Dette kravet er ikke absolutt, forteller Filmfondet, som nå åpner for å støtte flere filmer uten avtale.
Det var da han søkte støtte til dokumentarfilmen ”Peak Oil” at Amund Prestegård møtte kravet om forhåndsavtale med en tv-kanal. Men Prestegård ville lage filmen uten en tv-stasjon involvert. Tv-stasjoner vil gjerne styre og påvirke prosjektene, mener han. Han opplevde selv at NRK nektet å vise Peak Oil – en film som forholder seg kritisk til norsk oljeindustri. Slik oppsummerer Prestegård og kollega Ola Tellesbø i kronikken ”Norsk dokumentarsensur”, trykket i VG 30.mars (og gjengitt på Rush Print-bloggen):
”Det påhviler Norsk filmfond umiddelbart å etterkomme forskriften om tilskudd til audiovisuelle produksjoner og fratre kravet om at dokumentarprodusenter skal ha forhåndsavtale med fjernsynsselskaper.”
I tilsvaret ”Norsk filmfond og den kritiske dokumentarfilmen” (sendt til, men ennå ikke publisert i VG) tilbakeviser Elin Erichsen, produksjonssjef i Norsk filmfond, at filmfondet utøver sensur i forhold til den kritiske dokumentarfilmen (Les hele tilsvaret)
Stein Slyngstad, direktør i Norsk Filmfond, mener også at fondet ikke er så absolutte på at det må være en tv-avtale.
– Vi anbefaler at fjernsynsdokumentarer har en tv-avtale, men vi har også gitt støtte til dokumentarfilmer som ikke har hatt tv-avtale. Det er riktig at vi har ønsket avtale med fjernsynskanaler i forhold til tv-dokumentarer, og vi har også godtatt utenlandske tv-kanaler. Vi gjør dette på grunn av finansieringen og for å sannsynliggjøre visning, sier han.
Slyngstad viser til siste tallene fra siste søknadsrunde:
– Vi fikk inn 93 søknader til siste dokumentarrunde. Av de ble 14, altså et mindretall av søknadene, kategorisert av vår konsulent som såkalte ”kritiske dokumentarer”. Og av de seks som fikk støtte, hadde bare én av dem visningsavtale med en tv-stasjon. Hvis man ser på hele bunken, er det derimot en større andel med avtale på plass med tv-selskapene, sier han.
Slyngstad tror ikke tv-kanalene skyr kritiske dokumentarer og mener det er viktig å ha tv-avtaler.
– Jeg tror ikke nødvendigvis det er slik at tv-selskapene holder seg unna kritiske dokumentarer. Og hvis man skal lage fjernsynsdokumentar, er det et poeng at den skal vises på tv. Å få inn kanalene som co-produsenter er også økonomisk gunstig. Vi ønsker ikke at filmer skal produseres for skuffen. Derfor utfordrer vi produsentene på å ha en tv-avtale i forkant. Men vi har løst opp i oppfordringene om å ha en fjernsynsavtale i forkant siden i sommer og etter debatten i høst om hvordan TV2 skulle innrette seg. Men det har altså heller aldri vært noe absolutt krav fra vår side. Vi lytter interessert til innspill på hvordan vi skal innrette oss framover. Vi vil ta opp til vurdering hvor sterke vi skal være i vår henstilling om at søkere skal ha en tv-avtale på plass, sier han.
Amund Prestegård er fornøyd med at ordningen har endret seg noe.
– Jeg har pratet med Slyngstad om dette. Og han sier det Peter Bøe og Petter Wallace tidligere har sagt på vegne av fondet, at det ikke er noe absolutt krav. Men da jeg søkte om midler til ”Peak Oil” i 2003 var det et absolutt krav om å ha avtale med en tv-kanal. Det sa både Wallace og Sirin Eide. Og det var ikke jeg videre begeistret for. Jeg ville lage filmen selv uten en tv-stasjon involvert. Jeg er motstander av å trekke inn tv-stasjoner for tidlig siden det kan medføre at produsenten må tilfredsstille stasjonen med hensyn til profil, form eller politisk brodd. Slik oppstår et sensurelement. Men det som sannsynligvis har skjedd siden jeg søkte er at fondet har endret noe på dette, sier han.
Prestegård håper dette kan gi rom for selvstendige dokumentarfilmskapere.
– Jeg sa til Slyngstad at det viktige for meg er at det skapes et rom innenfor filmfond-systemet der det er anledning for selvstendige filmskapere med personlig engasjement til å lage filmer. Hvis denne adgangen nå er bedre og noe større, er det flott. Da er det jo ikke noe problem lenger. Det var det eneste jeg var ute etter nå. Men det er viktig å påpeke at overvåkningsorganet ESA, som ikke nevner forhåndsavtaler i sin godkjenning av fondets støtteavtaler, skal fornye avtalen i 2007. ESA er opptatt av at støtten ikke skal gå til tv-stasjoner, men enkeltstående produsenter for å berike norsk kultur, sier Prestegård.
Og han mener fondet bør endre navnet på støtteordningen.
– Jeg mener fondet bør droppe betegnelsen ”fjernsynsdokumentar” og bare kalle støtteordningen ”dokumentar”. Da kan man søke støtte til dokumentar og konsulentene kan vurdere hvert prosjekt ut fra det, uansett om filmen skal distribueres på kino, fjernsyn eller i andre medier, mener han.
Dokumentarfilmskaperen Amund Prestegård mener Filmfondet utøver sensur når det krever forhåndsavtale med en tv-kanal for såkalte kritiske dokumentarfilmer. Dette kravet er ikke absolutt, forteller Filmfondet, som nå åpner for å støtte flere filmer uten avtale.
Dokumentarfilmskaperen Amund Prestegård mener Filmfondet utøver sensur når det krever forhåndsavtale med en tv-kanal for såkalte kritiske dokumentarfilmer. Dette kravet er ikke absolutt, forteller Filmfondet, som nå åpner for å støtte flere filmer uten avtale.
Det var da han søkte støtte til dokumentarfilmen ”Peak Oil” at Amund Prestegård møtte kravet om forhåndsavtale med en tv-kanal. Men Prestegård ville lage filmen uten en tv-stasjon involvert. Tv-stasjoner vil gjerne styre og påvirke prosjektene, mener han. Han opplevde selv at NRK nektet å vise Peak Oil – en film som forholder seg kritisk til norsk oljeindustri. Slik oppsummerer Prestegård og kollega Ola Tellesbø i kronikken ”Norsk dokumentarsensur”, trykket i VG 30.mars (og gjengitt på Rush Print-bloggen):
”Det påhviler Norsk filmfond umiddelbart å etterkomme forskriften om tilskudd til audiovisuelle produksjoner og fratre kravet om at dokumentarprodusenter skal ha forhåndsavtale med fjernsynsselskaper.”
I tilsvaret ”Norsk filmfond og den kritiske dokumentarfilmen” (sendt til, men ennå ikke publisert i VG) tilbakeviser Elin Erichsen, produksjonssjef i Norsk filmfond, at filmfondet utøver sensur i forhold til den kritiske dokumentarfilmen (Les hele tilsvaret)
Stein Slyngstad, direktør i Norsk Filmfond, mener også at fondet ikke er så absolutte på at det må være en tv-avtale.
– Vi anbefaler at fjernsynsdokumentarer har en tv-avtale, men vi har også gitt støtte til dokumentarfilmer som ikke har hatt tv-avtale. Det er riktig at vi har ønsket avtale med fjernsynskanaler i forhold til tv-dokumentarer, og vi har også godtatt utenlandske tv-kanaler. Vi gjør dette på grunn av finansieringen og for å sannsynliggjøre visning, sier han.
Slyngstad viser til siste tallene fra siste søknadsrunde:
– Vi fikk inn 93 søknader til siste dokumentarrunde. Av de ble 14, altså et mindretall av søknadene, kategorisert av vår konsulent som såkalte ”kritiske dokumentarer”. Og av de seks som fikk støtte, hadde bare én av dem visningsavtale med en tv-stasjon. Hvis man ser på hele bunken, er det derimot en større andel med avtale på plass med tv-selskapene, sier han.
Slyngstad tror ikke tv-kanalene skyr kritiske dokumentarer og mener det er viktig å ha tv-avtaler.
– Jeg tror ikke nødvendigvis det er slik at tv-selskapene holder seg unna kritiske dokumentarer. Og hvis man skal lage fjernsynsdokumentar, er det et poeng at den skal vises på tv. Å få inn kanalene som co-produsenter er også økonomisk gunstig. Vi ønsker ikke at filmer skal produseres for skuffen. Derfor utfordrer vi produsentene på å ha en tv-avtale i forkant. Men vi har løst opp i oppfordringene om å ha en fjernsynsavtale i forkant siden i sommer og etter debatten i høst om hvordan TV2 skulle innrette seg. Men det har altså heller aldri vært noe absolutt krav fra vår side. Vi lytter interessert til innspill på hvordan vi skal innrette oss framover. Vi vil ta opp til vurdering hvor sterke vi skal være i vår henstilling om at søkere skal ha en tv-avtale på plass, sier han.
Amund Prestegård er fornøyd med at ordningen har endret seg noe.
– Jeg har pratet med Slyngstad om dette. Og han sier det Peter Bøe og Petter Wallace tidligere har sagt på vegne av fondet, at det ikke er noe absolutt krav. Men da jeg søkte om midler til ”Peak Oil” i 2003 var det et absolutt krav om å ha avtale med en tv-kanal. Det sa både Wallace og Sirin Eide. Og det var ikke jeg videre begeistret for. Jeg ville lage filmen selv uten en tv-stasjon involvert. Jeg er motstander av å trekke inn tv-stasjoner for tidlig siden det kan medføre at produsenten må tilfredsstille stasjonen med hensyn til profil, form eller politisk brodd. Slik oppstår et sensurelement. Men det som sannsynligvis har skjedd siden jeg søkte er at fondet har endret noe på dette, sier han.
Prestegård håper dette kan gi rom for selvstendige dokumentarfilmskapere.
– Jeg sa til Slyngstad at det viktige for meg er at det skapes et rom innenfor filmfond-systemet der det er anledning for selvstendige filmskapere med personlig engasjement til å lage filmer. Hvis denne adgangen nå er bedre og noe større, er det flott. Da er det jo ikke noe problem lenger. Det var det eneste jeg var ute etter nå. Men det er viktig å påpeke at overvåkningsorganet ESA, som ikke nevner forhåndsavtaler i sin godkjenning av fondets støtteavtaler, skal fornye avtalen i 2007. ESA er opptatt av at støtten ikke skal gå til tv-stasjoner, men enkeltstående produsenter for å berike norsk kultur, sier Prestegård.
Og han mener fondet bør endre navnet på støtteordningen.
– Jeg mener fondet bør droppe betegnelsen ”fjernsynsdokumentar” og bare kalle støtteordningen ”dokumentar”. Da kan man søke støtte til dokumentar og konsulentene kan vurdere hvert prosjekt ut fra det, uansett om filmen skal distribueres på kino, fjernsyn eller i andre medier, mener han.
