Ukens film viser hvilken stor humanistisk filmskaper Pedro Almodóvar er. Hvem ellers ville maktet å skildre en pedofil prest med forsonende trekk?

De siste årene har den spanske filmskaperen Pedro Almodóvar vært ute av stand til å lage noe mindre enn filmer som aspirerer til status som store filmverker. Alt om min mor og Snakk til henne avdekket det beste og usedvanlige ved Almodóvars sensibilitet: Han er en romantiker med en unik forståelse for hvordan filmens klisjeer virker på oss og hvordan han kan gå mot disse konvensjonene.

Dårlig oppdragelse er annerledes enn de fleste av Almodóvars filmer, fordi hovedpersonene alle er menn og melodramaet holdes i strammere tøyler med en innfløkt kriminalintrige. Men han kan fremvise den samme sjenerøsiteten i skildringen av karakterene. Alle i filmen, selv den pedofile overgriperen Pater Manolo, er skildret med forsonende trekk, og den meksikanske filmskuespilleren Gael García Bernals leverer her en rolletolkning med en nyanserikdom man sjelden opplever fra en så ung skuespiller.

Allerede i tittelsekvensene introduseres vi for filmens særpregede mosaikk av farger og teksturer, når avrevne filmplakater, homoerotiske motiver à la Gilbert & George og utklipp av transe-divaer paraderer nedover filmlerretet i en utsøkt billedmontasje.
Senere får vi se at det er nettopp i dette «syndenes arnested», i barndommens kinolokale Olympo Cinema, at de to barndomsvennene Enrique og Ignacio begår de første famlende erotiske handlingene som leder til overgrepene fra deres eneste voksenkontakt, Pater Manolo.

Almodóvar beveger seg på grensen til det problematiske når han lar de to guttene i 12-års alderen ikke bare fremstå som seksuelle vesener, men noe i nærheten av seksuelle objekter. Spørsmålet er for hvem? Når guttene er med Pater Manolo på landet forskjønner Almodóvar bildene av de to «yndlingene» på en måte som kan forstås på to måter: Enten er det Almodóvars blikk som priser de to guttenes skjønnhet, eller så er det Guds blikk.
Kanskje er Almodóvar tilfreds med denne uklarheten. Kanskje indikerer en «himmelsk» panorering i samme scene at det ikke var så paradoksalt likevel at traileren til Almodóvars film ble vist før The passion of the Christ mange steder i Frankrike?

Til tross for denne tvetydigheten, har Almodóvar nok en gang laget en svært allmenngyldig og emosjonell film om noen totale outsidere. Hovedpersonene i filmen er homofile eller bifile, ofte kledd som kvinner, men jeg tviler på at de vil bli oppfattet som problematiske av et mainstream-publikum. Filmen er gjennomsyret av en sjenerøsitet overfor karakterene som nok en gang bekrefter hvilken stor humanist Almodóvar er.

Se filmen hos Filmarkivet: DÅRLIG OPPDRAGELSE