Da Filmfondet nylig delte ut midler til fjernsynsdokumentar, var halvparten av nøkkelposisjonene besatt av kvinner. Hvorfor er det såpass mange kvinner innen dokumentarfilmen – og særlig innen tv-dokumentaren?

Da ”Tallenes tale” ble lagt fram i vinter, ble det påvist at blant nøkkelposisjonene produsent, regissør og manusforfatter var kvinneandelen kun 18 prosent innen fiksjonsfilmen og 30 prosent innen dokumentarfilmen. Men dette gjelder kinofilmer. På tv er fordelingen mye jevnere. Ola Hunnes, prosjektkoordinator for dokumentarfilm i Filmfondet, har ferske tall som viser en mer likestilt fordeling innen tv-dokumentaren.

– Vi vet at fordelingen er jevnere innen tv-dokumentaren. I søknadene siste runde – hvis man ser på alle de søkte prosjektene og gir ett poeng til henholdsvis produsent, regissør og manusforfatter – var det hele 47 ½ prosent kvinnelig representasjon blant de 20 fjernsynsdokumentar-prosjektene som ble tildelt midler. Kvinner gjør det forholdsvis bra på regi og manus, men er svakere representert som produsenter. Vi har ikke tenkt kjønn som en faktor i tildelingen. Vi har bare lest tekst og ikke vurdert ut fra noe annet enn innhold. I forhold til de andre tallene er jo dette ingen underrepresentasjon, men vi vet ikke noe om årsakene til denne jevnere fordelingen innen tv-dokumentaren, sier han.

Hunnes lover at Filmfondet skal jobbe med å finne årsakene til at kvinner er underrepresentert – hva gjelder fiksjonsfilm kontra dokumentarfilm, og kino kontra tv.

– Vi begynte med dette før tall-rapporten kom, og begynner å få en oversikt. Men det blir for tidlig å spekulere rundt mulige årsaker, understreker han.

Dokumentarfilmskaper Aslaug Holm (”Oljeberget”) mener fordelingsforskjellene mellom kinodokumentar og tv-dokumentar handler om at kvinner er redd for å fronte et prosjekt aktivt.

– Kvinner er like aktive som menn i produksjonen, men de er kanskje ikke like flinke til å markedsføre større løft. For å få opp en film på kino må man være synlig og fronte prosjektet. Det handler om å tørre å innta en lederposisjon. Vi henger litt etter der. Vi vil gjerne være 110 prosent sikre på å lykkes. Og innen fiksjonsfilmen er det enda større apparat og mer penger som risikeres. I dokumentaren er det mindre risiko. Jeg tror det dessverre er slik at større risiko medfører færre kvinner. Vi er redd for å ikke lande med prosjektene våre. Menn, særlig de yngre, tør å ta sjanser, og det må vi også lære oss. Den som intet våger, intet vinner, sier hun.

Holm er opptatt av at kvinner må ta steget fram selv.

– Hvis kvinner møter motstand i manusarbeidet i starten på et prosjekt, hopper de kanskje raskere av enn menn. Jeg tror vi må ha større selvtillit for å få realisert prosjektene våre. Jeg tror ikke det ligger hindringer i systemet for kvinner i forhold til menn. Jeg tror vi må ta steget fram sjøl, tørre mer, risikere mer. For meg har det å få en film på kino vært en veldig positiv opplevelse, som jeg vokser på som filmskaper og menneske. Ved å fronte prosjektet, og bli mer synlig, har jeg fått min stemme ut i det offentlige rom. Det har vært befriende å jobbe med et lengre format som også lever lengre gjennom debatt og diskusjoner, sier hun.

Dokumentarfilmskaper Monica Csango (”Evig din”) tror også at kvinner legger mer bånd på seg selv.

– Dokumentarfilmer er prosesser som er mindre omstendelige enn spillefilmer. Materialet er lettere tilgjengelig, både i form av utstyr og historier. Man trenger kun et kamera og en god historie. Men det er veldig vanskelig å gi noe presist svar på hvorfor fordelingen er slik. Jeg tror dessverre at jenter er opptatt av at ting er helt perfekt før de går i gang. De vil helst være ferdig med manus og casting og alt. Jenter er perfeksjonister og stiller veldig høye krav til seg selv. Jeg tror ikke de ytre kravene er større.
– Jentene må få med seg at pengene ligger der – og på én måte handler det bare om å komme i gang. Det er synd at jenter ikke i større grad gjør dette. I for eksempel Danmark lager Susanne Bier og Annette K. Olesen jevnlig filmer. Men jeg tror ikke det er fordi det ligger noe bedre til rette for kvinner i Danmark, sier hun.

Dokumentarfilmskaper Jannicke Systad Jacobsen (”Sandmann”) tror i tillegg at dokumentarsjangerens egenart passer kvinner.

– Jeg synes ikke noe videre om denne tall-rapporten, som jeg mener mest bygger oppunder generaliseringer, og det er jeg ikke særlig glad for. Jeg mener dokumentarfilm handler, kanskje i større grad enn spillefilm, om et stort personlig engasjement og behov for å formidle et budskap man mener er viktig. Man legger mer av seg selv i det uten at man nødvendigvis belønnes med prestisje eller profitt. Det er muligens litt typisk for kvinner å handle på den måten, mener hun.