Ruben Östlund er den svenske filmens nye enfant terrible, for sin kontroversielle blanding av fiksjon og fakta i kinoaktuelle Gitarmongo. I morgen deltar han på seminaret ”There is a fine line between fact and fiction” på Filmens Hus i Oslo. Her forteller han hvorfor.

Gitarmongo kunne vært et Harmony Korine-manus regissert av lavbudsjetts Roy Andersson, med Jackass-gutta i hovedrollene. Den er langfilmsdebutant Östlunds dokumentariske og stiliserte flettverksfilm, som i liten grad monterer sammen avvikssituasjonene. I Sverige er filmen både hyllet og slaktet, og det ser ut til at resepsjonen også i Norge blir delt. Mangelen på en ”historie” eller ”en helhetlig idé” synes å være de fremste innvendingene. ”Hadde han bare hatt en historie å fortelle,” sukker Mode Steinkjer i Dagsavisen og gir en treer, mens Per Haddal hyller filmen som en ”unik svensk dokumentar” og gir en femmer. Lørdag vil Östlund delta på seminaret ”There is a fine line between fact and fiction” på Filmens Hus i Oslo. Kanskje vil han der forsøke å oppklare misforståelsene?

– Jeg er smigret over at Gitarmongo vises på en dokumentarfilmfestival. Jeg har etterstrebet at den skal være så realistisk som mulig, slik at publikum skal være usikre på hvor den skal sjangerplasseres. Jeg bruker ikke håndkamera, men stiller kamera opp – pang! – langt unna, slik at det fanger et utsnitt av virkeligheten, som skal kjennes ennå virkeligere enn virkeligheten selv. Det er på mange måter mindre skille mellom fiksjon og dokumentar enn før. Jeg opplever fiksjonen som mye ærligere, ved at den viser at film er en oppdiktet verden. Dokumentarfilmen gir inntrykk av å ikke være det, mener Östlund.

Han mener kollisjonen mellom fiksjonen og dokumentaren er fruktbar.

– Hvis jeg var interessert i at filmen bare skulle oppleves som en dokumentar, ville jeg gjort som i dokumentarfilmen Låt dom andra sköta kärleken (2000), der jeg brukte håndholdt kamera og filmet meg selv i et speil. I Gitarmongo ville jeg leke med forutsetningene ved å la sjangrene kollidere. Filmen er estetisk framet, litt for perfekt til å være tilfeldig, og der skjer noe av kollisjonen mellom det dokumentariske og det fiktive. Man vet ikke helt hvor man skal plassere filmen. Publikum må derfor reflektere og bli mer aktive. Fiksjon er en trygg sjanger å se på, og man vet for eksempel at ingen blir skadet. Derfor slapper man av og er ikke like aktiv som i en dokumentar. Den nerven man får fra undringen over at noe eventuelt kan skje, er jeg veldig interessert i. Som med karakteren som er sladdet i pistol-scenen. ”Er han sladdet fordi han blir drept?” kan publikum tenke, sier han.

Stil og lange tagninger

”A long playing full shot is what separates the men from the boys. Anybody can make movies with a pair of scissors and a two-inch lense.” Orson Welles’ gamle utsagn passer godt på Gitarmongo, der statisk kamera i totalinnstilling og lange tagninger gir et særegent uttrykk.

– Jeg tror ikke stilen gjør noe med filmens tema, men den lar publikum selv velge hva de skal se på. Filmen peker ikke på hva man skal se, men publikum kan selv velge. Siden jeg har framet stort kan man se menneskene i forhold til hverandre, mennesket i gruppen, inkludert de omkring. Den ubrutte scenen kommer fra at jeg begynte med skifilmer, og når man filmer en skiløper kan man ikke klippe mange bilder sammen – da blir effekten mindre sterk og direkte. Hvis man lykkes med å skape en handling som varer, skjer noe kraftfullt. Når rytmen blir langsommere, får tilskueren større rom og mer tid til å tenke, mener han.

Östlund mener også at en slik ytre stilistisk begrensning gir energi til filmen.

– Roy Andersson og jeg bruker statisk kamera og lange tagninger av ulike grunner. Og jeg liker for eksempel ikke Angelopoulos, som jeg synes suger energi ut av tilskueren. Men det vil kanskje noen også si om meg. Når jeg gir meg selv en filmmessig begrensning, en plattform å stå på, ved å forutsette at alt skal tas i én tagning, kan jeg mye raskere bestemme meg for hvordan jeg skal skyte scenen. Begrensninger gir energi og muligheter til å fortere sortere ut eksakt hva som skal skje. Slike hindre gir energi til å finne en løsning, sier han.

Regissøren innser at stilen underveis i filmen kan virke repetitiv. Derfor beveger han – som Roy Andersson i Sanger fra andre etasje (2000) – kamera én gang, i en langsom kjøring mot den sovende hovedpersonen Erik.

– Dette har en veldig enkel forklaring. Etter hvert blir tilskueren trygg i formelen. Etter 20 minutter er man låst av og trygg i den nye konvensjonelle formelen. For å gjøre publikum alert igjen må man bryte formen. Kjøringen er gjort for å være en liten ”vakna”. ”Oj, her skjer det noe,” vil publikum oppleve, og da må man forholde seg på nytt til det statiske uttrykket, sier han.

Östlund mener et av filmens viktigste temaer er overskuddsenergi.

– Jeg har ikke på forhånd formulert noe tema, men jobbet intuitivt og tatt ideene på alvor. Men bildene fra ”Allsång på Skansen” i åpningen viser et overfladisk fellesskap, den blankpussede fasaden med den blonde arieren. Ved å la Erik skru på parabolene vil jeg vise situasjoner som man ellers ikke vil se. Dette er den enkle forutsetningen. I etterkant ser jeg at alle scenene handler om overskuddsenergi som ikke har noen vei å gå. Derfor kastes sykler i sjøen og barn gjør Hitler-hilsen. Og dette er Jackass-aktig, gjennom at det ikke produseres noen ting. Erik lager låtene sine og mennene leker med pistolen for øyeblikkets skyld. Det handler om overskuddsenergi som tar en meningsløs vei, mener han.

Slår tilbake mot kritikerne

Både i hjemlandet og i Norge blir han kritisert for en manglende visjon. Og inspirert av filmskapere som Werner Herzog, Todd Solondz og spesielt Harmony Korine vil enkelte scener i filmen sjokkere sarte sjeler.

– Jeg har mange intensjoner. Men jeg har provosert mange i Sverige, som ikke opplever noen intensjoner. De vil helst ha et budskap eller at man viser visse typer forhold om moralsk riktighet. Jeg har fått mest kritikk fordi filmen heter Gitarmongo. Foreldre som har barn med Downs syndrom liker ikke bruk av ordet ”mongo”. Erik har forresten ikke Downs syndrom. Men da jeg så tittelen på Lukas Moodyssons seneste film, Ett hål i mitt hjärta, var det så tydelig at han synes handlingene i filmen er forferdelig. Og da blir man trygg på at filmen er på det godes side. Jeg ville bevisst ha en tittel som henspiller på at jeg kanskje utnytter den her gutten. Det gjør det vanskelig å plassere meg som regissør. I Gummo (1997) fins det utrolig mye Harmony Korine ikke tar stilling til, og da må jeg selv reflektere. Gitarmongo skulle egentlig hete Människor i allmänhet, men jeg endret tittelen, forteller han.

Han mener såkalte avvikende mennesker stort sett behandles med forakt i film.

– Avvikende mennesker, som for eksempel utviklingshemmete, spilles av Sean Penn for eksistensgodtgjørelse. Og man skal få sympati med gode egenskaper som at de spiller klassisk piano eller lignende. De får ikke være avvikende som de er – og det mener jeg er foraktfullt mot avvikende mennesker. Både Erik, med sitt gitarspill, og Britt, som plager ungdommene på trikken, kan være slitsomme. Man skal ikke late som at de bare er elskelige. De er som vanlige mennesker, sier han.

Östlund sier at hans neste film, med arbeidstittelen De ofrivilliga, vil bli hans siste.

– Kortfilmen Scen nr: 6882 ur mitt liv (2005) handler om gruppen og individet, og hvordan individet styres av gruppens påtrykk. Jeg forestiller meg at jeg er én person, men jeg er beredt til å utsette meg for vanskelige ting for aksept i gruppen. De ofrivilliga vil være i samme episodiske stil som Gitarmongo, men den vil følge fem forskjellige handlinger. Det vil være litt mer utvikling, men hvert eneste øyeblikk skal være av interesse. Det vil være min siste film. Gitarmongo ble påbegynt i 2001 og er ferdig nå. Den neste vil være ferdig i 2008-2009. Det tar lang tid og er slitsomt å lage lang film. Det er ikke penger det går på. Etter det vil jeg sysle med produksjonsselskapet mitt, forteller han.

Östlund mener den teknologiske utviklingen vil forandre måten vi ser på det bevegelige bildet.

– Alle kan nå ta bevegelige bilder, for eksempel med mobilkamera. Og det må innebære en forandring for det bevegelige bildet. I Sverige var det i fjor det svakeste året på kino siden man begynte å måle. Det lages ikke lenger bilder man overraskes av på kino. De nye bildene støter vi på andre steder. Jeg tror kinofilmen vil være steget etter andre medier, der nye bilder vil dukke opp først. Kinoen blir mer som teateret, der spesielle tilfeller, som når Gitarmongo vises på EURODOK, blir en happening, mener han.

Gitarmongo har norsk kinopremiere i dag.
Seminaret There is a fine line between fact and fiction finner sted lørdag klokka 12.00 på Filmens Hus i Oslo (Tancred kinosal). Gratis inngang!

Foto: Gitarmongo