Lavere budsjetter og kortere opptakstid gir mindre tid til filmatisk og faglig utfoldelse, konstaterer Hans Petter Moland etter innspillingen av Gymnaslærer Pedersen. Han er redd for at variasjonen i norsk film skal forsvinne.

Da Hans Petter Moland laget debutfilmen Secondløitnanten i 1993 hadde han omtrent samme budsjett som på kinoaktuelle Gymnaslærer Pedersen. Derfor fikk ikke sistnevnte over 50, men kun 35 innspillingsdager.

– Jeg har med Gymnaslærer Pedersen laget en av de dyreste norske filmene de senere årene, men likevel er det en film vi måtte gjennomføre på 35 dager for å få den til. Med 23 millioner på Kjærlighetens kjøtere i 1994 hadde vi i motsetning noen og femti innspillingsdager, forteller han.

Moland er opptatt av at hans utspill ikke skal framstå som syting på egne vegne.

– Jeg mener at en helhetlig bransje ville vært tjent med størst mulig rikdom av historier. Da trengs også de dyrere filmene, med kostnader som overstiger normalen. Jeg synes fondet bør satse på større differensiering. Det jeg synes er interessant med en sånn problemstilling er at tross en vesentlig kostnadsøkning siden 1993, har budsjettene krympet. Konsekvensen er kortere opptakstid og mindre tid til filmatisk og faglig utfoldelse. Det sier seg selv at to, tre, fire uker kortere opptakstid vil ha innvirkning på hvordan filmen blir laget og hvordan den vil se ut. Det er ikke det å skyte på 35 mm eller 16 mm som tar tid – man sparer ikke så mye på å skyte på video. Og skuespillerne snakker ikke fortere, og vi er ikke raskere til beins, sier han.

Han mener det trengs mer penger for å holde volumet oppe.

– Det jeg synes er interessant med en debatt som denne, er spørsmålet om hvordan budsjettpolitikken påvirker hva slags filmer som blir laget. Film er en risikosport der de færreste lykkes. Derfor har økt volum vært et fornuftig tiltak for å få det norske kinopublikummet i tale. Det neste steget må være å holde på dette nivået og øke interessen videre. Men for å oppnå det trenger vi større mangfold enn de budsjettene vi har i dag tillater.

Han er redd for at publikum går glipp av mange interessante historier dersom budsjettene blir for like. For eksempel vil en periodefilm fra Senja skutt vinterstid ikke være innen rekkevidde nå, mener han

– Det er mange historier man risikerer å ikke kunne fortelle når man må skyte nåtidshistorier på video sommerstid i et lyst Oslo, uten scenografi, kostymer og så videre. Motargumentet vil være at nød lærer naken kvinne å spinne, men man kan ikke skjære til man kapper beinet. Det største aberet, slik jeg ser det, er budsjettstørrelsens innvirkning på hvilke typer historier som blir, og hvilke som ikke blir, fortalt, sier han.

Moland forstår Filmfondets dilemma, og han mener at Kulturdepartementet må ta ansvar.

– Det er ikke enkelt å holde et høyt volum uten tilstrekkelige bevilgninger. Så dette er egentlig et spørsmål som også hører hjemme i Kulturdepartementet. Film er et av vår tids viktigste kulturuttrykk. Vi har kommet langt i å skape interesse for norsk film, så nå er det også viktig å fokusere på norsk film som kulturuttrykk. Det er viktig å understreke at dette ikke er syting. Vi har en berettiget grunn til å si at det er behov for mer penger. Det handler om å kunne gi kinopublikummet et repertoar som er mangfoldig og rikt.

Ørjan Karlsen, produsent for Gymnaslærer Pedersen, ønsker også større differensiering fra fondet.

– Det er generelt vanskelig å få realisert filmer som koster mer enn 15 millioner kroner. Pengene sitter langt inne både hos Filmfondet og andre. Periodefilmer som Gymnaslærer Pedersen drar på ekstra i budsjettsammenheng. Men det burde være klima for å gjøre noen sånne hvert år. Gymnaslærer Pedersen hadde over 23 millioner i budsjett, med bidrag fra Filmfondet og blant annet tre private investorer. I tillegg har distributøren gått inn med penger. Det var en hard kamp å få finansiert Gymnaslærer Pedersen. Men jeg tenkte hele tiden at vi hadde en så god film at det skulle vi klare.
Jeg vil helst ikke klage på noe nå. Men jeg håper det ikke kun blir laget filmer til 15 millioner i framtida. Jeg håper det ikke settes noe tak fra filmfondet, men at det fortsatt skjer en individuell vurdering fra prosjekt til prosjekt, sier Karlsen.

Som er strålende fornøyd med at 43 414 publikummere allerede har sett Gymnaslærer Pedersen på kino.

– Det har gått over all forventning. Vi er etter fem dager 10 000 besøkende over våre estimater. Det virker som dette blir god business – ikke bare god film, sier han.