I ukens film fra Filmarkivet.no blir et av filmens aller siste tabuer brutt. Men det er noe mer verdifullt ved denne britiske filmen enn bare det grenseoverskridende.
Ukens film: ”I sin datters hus”
I ukens film fra Filmarkivet.no blir et av filmens aller siste tabuer brutt. Men det er noe mer verdifullt ved denne britiske filmen enn bare det grenseoverskridende.
Er det et av filmens aller siste tabuer som blir brutt i I sin datters hus?
Mye tyder på det – i hvert fall om vi skal dømme etter reaksjonene under festivalpremieren i Cannes i 2004. For der satt et voksent kinopublikum og brakk seg i vemmelse over noe man skulle tro var en støtende horrorfilm. Men så viser filmen seg å være en ganske lavmælt fortelling om en 65 år gammel kvinne som innleder et forhold til datterens kjæreste. Har vi virkelig så store problemer med å se kvinner som ligner våre mødre ha sex på film, er det absolutt på tide å hilse en film som I sin datters hus velkommen.
Det betyr ikke at filmen er uten lyter eller at det dreier seg om en livsbejaende utforskning av kjærlighet mellom generasjoner. I sin datters hus er til tider ubehagelig. Det skyldes ikke sexscenene, men den triste avgrunnen som avdekkes mellom familiemedlemmene. Når ektemannen dør etter 40 års ekteskap opplever 65-åringen May (Anne Reid) at lidenskapen gjenoppvekkes i møte med datterens elsker, Darren (Daniel Craig). Det som gjør historien så sterk er nettopp at May velger å forråde datteren til fordel for sine egne drifter. Hun har tilbrakt et halvt århundre med å tilfredsstille andres behov, og forvandler seg til bestemoren fra helvete når hun for første gang forfølger egne lyster.
Manuset av Hanif Kureishi er i Roger Michells regi også blitt en sylskarp sosial studie av en familie i oppløsning. Filmens presise, utsøkte foto veksler mellom det romantiske myke og det uforsonlig harde etter hvert som May balanserer mellom sin erotiske oppdagerferd og konfrontasjonen med barna. Men filmskaperne foretar et dramatisk brudd med filmens premiss når Darren – som ellers fremstår som en sympatisk og sjenerøs 35-åring – forvandler seg til noe av et monster. Det hele ender i en svært ubehagelig og uverdig situasjon som May er like lite forberedt på som kinopublikummet. Det store spørsmålet blir om denne uortodokse slutten tilfører filmen noe av verdi, bortsett fra å bringe oss ut av balanse. Dette er med andre ord ingen film for hele familien.
Se filmen på Filmarkivet.no: FILMARKIVET
Ukens film: ”I sin datters hus”
I ukens film fra Filmarkivet.no blir et av filmens aller siste tabuer brutt. Men det er noe mer verdifullt ved denne britiske filmen enn bare det grenseoverskridende.
I ukens film fra Filmarkivet.no blir et av filmens aller siste tabuer brutt. Men det er noe mer verdifullt ved denne britiske filmen enn bare det grenseoverskridende.
Er det et av filmens aller siste tabuer som blir brutt i I sin datters hus?
Mye tyder på det – i hvert fall om vi skal dømme etter reaksjonene under festivalpremieren i Cannes i 2004. For der satt et voksent kinopublikum og brakk seg i vemmelse over noe man skulle tro var en støtende horrorfilm. Men så viser filmen seg å være en ganske lavmælt fortelling om en 65 år gammel kvinne som innleder et forhold til datterens kjæreste. Har vi virkelig så store problemer med å se kvinner som ligner våre mødre ha sex på film, er det absolutt på tide å hilse en film som I sin datters hus velkommen.
Det betyr ikke at filmen er uten lyter eller at det dreier seg om en livsbejaende utforskning av kjærlighet mellom generasjoner. I sin datters hus er til tider ubehagelig. Det skyldes ikke sexscenene, men den triste avgrunnen som avdekkes mellom familiemedlemmene. Når ektemannen dør etter 40 års ekteskap opplever 65-åringen May (Anne Reid) at lidenskapen gjenoppvekkes i møte med datterens elsker, Darren (Daniel Craig). Det som gjør historien så sterk er nettopp at May velger å forråde datteren til fordel for sine egne drifter. Hun har tilbrakt et halvt århundre med å tilfredsstille andres behov, og forvandler seg til bestemoren fra helvete når hun for første gang forfølger egne lyster.
Manuset av Hanif Kureishi er i Roger Michells regi også blitt en sylskarp sosial studie av en familie i oppløsning. Filmens presise, utsøkte foto veksler mellom det romantiske myke og det uforsonlig harde etter hvert som May balanserer mellom sin erotiske oppdagerferd og konfrontasjonen med barna. Men filmskaperne foretar et dramatisk brudd med filmens premiss når Darren – som ellers fremstår som en sympatisk og sjenerøs 35-åring – forvandler seg til noe av et monster. Det hele ender i en svært ubehagelig og uverdig situasjon som May er like lite forberedt på som kinopublikummet. Det store spørsmålet blir om denne uortodokse slutten tilfører filmen noe av verdi, bortsett fra å bringe oss ut av balanse. Dette er med andre ord ingen film for hele familien.
Se filmen på Filmarkivet.no: FILMARKIVET
Les også
- God åpning for «Armand» på kino.
- Skuffelse over statsbudsjettet.
- Nordisk toppfinansiering til Triers nye film.
- – Man skal ikke stille seg likegyldig til filmene.
- Mirage åpningsseminar: Hva vil vi med Oslo som filmby?
- «Skal hilse fra naturen» sanker priser internasjonalt.
- Kino- og strømmetips: Mirage-festivalen, Drømmer, Nick Cave, UXA, Joker – Folie à deux, Den siste reisen, Ikke lov å le på hytta, Forræder, Charterfeber og Wise Guy.
- Fritt Ord med nye tildelinger.
- Konvent for filmformidling 2024.
- – Vi skulle makse i alle ledd. (+)