Norsk film deltar nesten aldri i hovedprogrammet på de største filmfestivalene. Årets Berlin-festival er intet unntak. Men det har ikke bare med kvaliteten på de norske filmene å gjøre, mener norske bransjeaktører.

Norsk film deltar nesten aldri i hovedprogrammet på de største filmfestivalene. Årets Berlin-festival er intet unntak. Men det har ikke bare med kvaliteten på de norske filmene å gjøre, mener norske bransjeaktører.
Christin Berg, filmsjef i Oslo Kinematografer, mener de utenlandske festivalene har lite å velge i blant den lille, norske filmproduksjonen.
– Vi har hatt filmer i sideprogrammet i Cannes, fra Bent Hamer og Pål Sletaune. Og Hans Petter Moland hadde The Beautiful Country i hovedkonkurransen i Berlin for to år siden. Men et naboland som Danmark har en tradisjon på å nesten alltid ha en film i hovedkonkurransen. Og det har litt med mengden film som blir produsert å gjøre, og hvilke sjangre som er populære i Norge det året. Feelgood-filmer er f.eks ikke noe som prioriteres i de internasjonale festivalprogrammene. Men blant det jeg har sett i hovedkonkurransen i Berlin nå, ville noen norske filmproduksjoner kunne hevdet seg, som for eksempel Vinterkyss. Og Gymnaslærer Pedersen burde vært med her nå, og Pitbullterje og Svein og rotta kunne deltatt i barnefilmkategorien. Men det er filmer fra Iran og Bosnia, innadvendte, medmenneskelige dramaer som er politisk veldig riktig akkurat nå. Filmer av det kaliber har vi ikke sett så mye av i Norge den siste tiden. Men jeg er ofte forundret over kvaliteten på enkelte filmer som er med i hovedprogrammene på festivalene. Det er også mye politikk og tilfeldigheter som gjør at noen plukkes ut framfor andre, mener Berg.
Hun mener man ikke må se seg blind på de største festivalene.
– Vårt lille land, med en produksjon på under 20 filmer i året, klarer å hevde seg innimellom. Vi lager også filmer som kunne hevdet seg og bør ikke se oss blinde på Berlin og Cannes. Det finnes andre arenaer der vi kan bli lagt merke til, og på festivalenes markeder jobber norske produsenter og Norsk Filminstitutt på høygir for å selge norsk film. Dessuten har vi har to kortfilmer i konkurransen i Berlin, og det er bra, sier hun.
Håkon Skogrand, programsjef for Den norske filmfestivalen i Haugesund, beskriver filmene som er tatt ut til Berlinfestivalen på følgende måte:
– Filmene man ser her i Berlin har et fundament for historien de forteller, en personlig fortellertone som griper. Og også i formmessig forstand løftes det filmatiske uttrykket opp på et nivå som hevder seg i verden. Men det er urettferdig å si at norske filmer aldri er med. Vi er et lite land, med en liten produksjon. Vi har jo Moland og Hamer. Men jeg synes ikke vi skal henge oss opp i at vi ikke er i Berlin eller Cannes i år. Naboer var jo i Venezia i fjor. For en liten nasjon som Norge må det gå opp og ned. Film er kunst, og ingen eksakt vitenskap, sier han.
Han mener de nasjonale filmene prioriteres på bekostning av de mindre nasjonenes filmer.
– Jeg synes ikke programmet i Berlin nå har vært uovertruffent heller. Men mens Haugesund løfter fram norsk film, løfter Berlin fram tysk film og Cannes fram fransk film. De har et fortrinn ved å være toneangivende for verden, og de utnytter det til den hjemlige filmens fordel.
Han har tro på høstens norske filmer.
– Jeg vet jo for min egen del, med planlegging til Haugesund, at det kommer en del spennende prosjekter til høsten. Vi får krysse fingrene for at de lykkes. Og generelt sett vil jeg si at vi trenger tid framover for å konsolidere talentene vi har. Vi har en kjempespennende generasjon på gang, og vi har allerede Sletaune, Hamer, Næss, Skjoldbjærg og Olin. Jeg ser positivt på framtida, og vi må ikke henge oss opp i festivalene, mener Skogrand.
Åge Hoffart, daglig leder i distribusjonsselskapet ORO Film, undrer seg også over programmenes sammensetning.
– Det er rart at for eksempel filmen til det svenske regitalentet Bjørn Runge ikke er kommet med i hovedprogrammet her. Avgjørelser tas ut fra et personlig syn hos de som velger. I Berlin er det en hovedvekt på tyske filmer, slik det er en overvekt av franske filmer i Cannes. Nasjonale hensyn gjør også at det fins italienske filmer i Venezia som ingen er interessert i å se. Og enkelte gjengangere har klippekort hver gang de leverer en film, som Manuel de Oliveira. Cannes satser veldig på det. Har man hatt med en film tidligere, har man større sjanse. Vi har ikke hatt noen slike filmskapere, men Bent Hamer har vært med i det offisielle programmet, nå sist med Factotum. Jeg tror det er litt tilfeldig hva som kommer med hvor. Kuratoren bestemmer hva han vil ha med. Det behøver ikke å ha med kvaliteten på norske filmer å gjøre at vi ikke er med, mener han.
Norsk film deltar nesten aldri i hovedprogrammet på de største filmfestivalene. Årets Berlin-festival er intet unntak. Men det har ikke bare med kvaliteten på de norske filmene å gjøre, mener norske bransjeaktører.
Christin Berg, filmsjef i Oslo Kinematografer, mener de utenlandske festivalene har lite å velge i blant den lille, norske filmproduksjonen.
– Vi har hatt filmer i sideprogrammet i Cannes, fra Bent Hamer og Pål Sletaune. Og Hans Petter Moland hadde The Beautiful Country i hovedkonkurransen i Berlin for to år siden. Men et naboland som Danmark har en tradisjon på å nesten alltid ha en film i hovedkonkurransen. Og det har litt med mengden film som blir produsert å gjøre, og hvilke sjangre som er populære i Norge det året. Feelgood-filmer er f.eks ikke noe som prioriteres i de internasjonale festivalprogrammene. Men blant det jeg har sett i hovedkonkurransen i Berlin nå, ville noen norske filmproduksjoner kunne hevdet seg, som for eksempel Vinterkyss. Og Gymnaslærer Pedersen burde vært med her nå, og Pitbullterje og Svein og rotta kunne deltatt i barnefilmkategorien. Men det er filmer fra Iran og Bosnia, innadvendte, medmenneskelige dramaer som er politisk veldig riktig akkurat nå. Filmer av det kaliber har vi ikke sett så mye av i Norge den siste tiden. Men jeg er ofte forundret over kvaliteten på enkelte filmer som er med i hovedprogrammene på festivalene. Det er også mye politikk og tilfeldigheter som gjør at noen plukkes ut framfor andre, mener Berg.
Hun mener man ikke må se seg blind på de største festivalene.
– Vårt lille land, med en produksjon på under 20 filmer i året, klarer å hevde seg innimellom. Vi lager også filmer som kunne hevdet seg og bør ikke se oss blinde på Berlin og Cannes. Det finnes andre arenaer der vi kan bli lagt merke til, og på festivalenes markeder jobber norske produsenter og Norsk Filminstitutt på høygir for å selge norsk film. Dessuten har vi har to kortfilmer i konkurransen i Berlin, og det er bra, sier hun.
Håkon Skogrand, programsjef for Den norske filmfestivalen i Haugesund, beskriver filmene som er tatt ut til Berlinfestivalen på følgende måte:
– Filmene man ser her i Berlin har et fundament for historien de forteller, en personlig fortellertone som griper. Og også i formmessig forstand løftes det filmatiske uttrykket opp på et nivå som hevder seg i verden. Men det er urettferdig å si at norske filmer aldri er med. Vi er et lite land, med en liten produksjon. Vi har jo Moland og Hamer. Men jeg synes ikke vi skal henge oss opp i at vi ikke er i Berlin eller Cannes i år. Naboer var jo i Venezia i fjor. For en liten nasjon som Norge må det gå opp og ned. Film er kunst, og ingen eksakt vitenskap, sier han.
Han mener de nasjonale filmene prioriteres på bekostning av de mindre nasjonenes filmer.
– Jeg synes ikke programmet i Berlin nå har vært uovertruffent heller. Men mens Haugesund løfter fram norsk film, løfter Berlin fram tysk film og Cannes fram fransk film. De har et fortrinn ved å være toneangivende for verden, og de utnytter det til den hjemlige filmens fordel.
Han har tro på høstens norske filmer.
– Jeg vet jo for min egen del, med planlegging til Haugesund, at det kommer en del spennende prosjekter til høsten. Vi får krysse fingrene for at de lykkes. Og generelt sett vil jeg si at vi trenger tid framover for å konsolidere talentene vi har. Vi har en kjempespennende generasjon på gang, og vi har allerede Sletaune, Hamer, Næss, Skjoldbjærg og Olin. Jeg ser positivt på framtida, og vi må ikke henge oss opp i festivalene, mener Skogrand.
Åge Hoffart, daglig leder i distribusjonsselskapet ORO Film, undrer seg også over programmenes sammensetning.
– Det er rart at for eksempel filmen til det svenske regitalentet Bjørn Runge ikke er kommet med i hovedprogrammet her. Avgjørelser tas ut fra et personlig syn hos de som velger. I Berlin er det en hovedvekt på tyske filmer, slik det er en overvekt av franske filmer i Cannes. Nasjonale hensyn gjør også at det fins italienske filmer i Venezia som ingen er interessert i å se. Og enkelte gjengangere har klippekort hver gang de leverer en film, som Manuel de Oliveira. Cannes satser veldig på det. Har man hatt med en film tidligere, har man større sjanse. Vi har ikke hatt noen slike filmskapere, men Bent Hamer har vært med i det offisielle programmet, nå sist med Factotum. Jeg tror det er litt tilfeldig hva som kommer med hvor. Kuratoren bestemmer hva han vil ha med. Det behøver ikke å ha med kvaliteten på norske filmer å gjøre at vi ikke er med, mener han.