– Det norske filmmiljøet viser en snever dramaturgiforståelse, mener film- og tv-viter Audun Engelstad. Vi må bli dristigere på en rekke områder om vi skal bli lagt merke til internasjonalt.

Fredag 3. februar disputerte Audun Engelstad for doktorgraden i filmvitenskap. I avhandlingen ”Losing Streak Stories: Mapping Norwegian Film Noir” viser han hvordan film noir, av mange ansett som en ren amerikansk sjanger, også har norske varianter, fra Døden er et kjærtegn (Edith Carlmar, 1949) til Insomnia (Erik Skjoldbjærg, 1997). Han mener at dagens norske filmmiljø har mye å lære av denne typen filmskaping.

– Det norske filmmiljøet er for dramaturgifiksert. De er alt for opptatt av en snever dramaturgiforståelse. Dramaturgi, med sitt fokus på plot-points og vendepunkter, kan være et nyttig begrep. Men jeg tror ikke fokuset alltid er av det gode. Da har vi heller mye å lære av film noir, som har en mye røffere form for storytelling. Jeg mener det er to måter å vi kan være dristigere i fortellingen på: Man kan være dristigere i sammenhengen mellom enkeltsekvensene. Alt trenger ikke å forklares, og klippingen kan gjerne være røffere, mer assosiativ og drømmeaktig. Og man snakker mye om at filmene må være karakterdrevne, men man ender ofte bare opp med å hekte en spennende egenskap på karakteren, i stedet for at egenskapen kommer fra karakterens egen erfaring. Nino Frank, som introduserte begrepet film noir, snakker om en tredje dimensjon når karakteren trer fram og blir aksen alt vender seg rundt. Men dette er kjempekrevende å få til, og det kreves guts knyttet til karakterer som kastes inn i handlingen. For man trenger ikke bruke en haug av tid på eksposisjon og miljøskildring, mener Engelstad.

Han mener den skjematiske manus-tilnærmingen er feil vei å gå:

– Vi må utfordre Syd Fields måte å tenke dramaturgi på. Det er et blindspor å følge hans modell. Filmene blir kjedelige og forutsigbare, og langt fra noe som kan minne om noe viktig eller estetisk utfordrende. Avhandlingen min viser at norsk film har vært en del av den internasjonale utviklingen. Og skal vi gjøre oss mer bemerket internasjonalt, kan vi ikke bruke Fields metode. Han skyter på blink med hagle ved å si at alle filmer er delt inn i tre akter, der mål skal nås gjennom jevnlige plot-points. Dette gir en veldig skjematisk analyse av film – og man kommer ingen vei ved å begynne med et skjema. Da blir det skjemafilm, film uten særegenheter, som i hvert fall ikke virker internasjonalt. Det er en jo grunn til at takknemmelige forglemmelser som Buddy og Kvinnen i mitt liv ikke slo an i utlandet. De slo an i kinosalen der og da, og det er selvfølgelig en viktig egenskap. Men om tre år – når man ser tilbake på de filmene for å oppsummere årtusenskiftet – vil man spørre seg: Hva var det vi lagde ståhei for? Var dette våre flaggskip?

Men Engelstad har også positive eksempler. I prøveforelesningen ”Film Noir and modern Norwegian crime series made for TV” trakk han fram ”Svarte penger, hvite løgner” som et godt eksempel på fjernsyns-film noir. Han mener serien gjør dristigere valg enn for eksempel kinofilmen Uno.

– Det beundringsverdige med Uno var dens nådeløshet ved steder der handlingen kunne gå to steder: Det gikk alltid verre. Men det ble litt forutsigbart etter hvert, selv om det var en trøkk i det. Og Hennie-karakteren var for sympatisk. Vi blir aldri med han dit hvor han må gjøre et galt valg. Han kunne i mye større grad vært en feilbarlig karakter. Derimot er det flotte med ”Svarte penger, hvite løgner” at hovedpersonen tidlig tar et valg som går galt. Og snøballeffekten fører til enda større overskridelser, til og med drap. I Uno feiget kompisene ut, og det kunne vært mye kulere med Cleve-Broch-karakteren som hovedperson, mener Engelstad.

Han mener den modernistiske tendensen, som film noir var og er en del av, stadig har gyldighet.

– Nettopp fordi film noir er en type filmestetikk som låner fra det som tenderer opp mot modernismen, tror jeg den er slitesterk. Slike filmer har noen egenskaper som gjør at de tåler gjensyn. Så lenge man har estetiske og kunstneriske ambisjoner, vil man i flere tiår til hente fra den modernistisk kilden. Og krim pluss modernisme vil ofte bli noir, sier han.

Han mener en krimserie som ”Sejer” i så måte ikke holder mål.

– ”Sejer” er kjedelig, kort og godt. Han er alt for distansert til det som foregår, og han er for lite deltagende selv. Man opplever ikke at han lever seg inn i overskridelsene. Noir-karakterene må være overskridende. De må ha en tvetydighet ved seg. Noe av det mest spennende – som jeg forsøkte å si på disputasen mer enn i selve avhandlingen – er at film noir tenderer mot en type modernistisk estetikk: Filmene er uberegnelige, tvetydige og uavklarte. Fortellingen må ikke nødvendigvis lukkes. Store deler av amerikansk 70-tallsfilm, ikke bare noir-filmer, ender i en slags åpen slutt. Og det er frigjørende. For på et eller annet tidspunkt skriver man mot slutten, og da blir vendepunktene ofte så fordømt tydelige. Man må hente igjen alt det som er plantet tidligere, mener han.

Engelstad savner også sterkere historiske og samtidige temaer i den norske fiksjonsfilmen.

– Jeg sitter med en følelse av at norsk film er ufattelig lite interessert i sin egen samtid, sin egen historie og filmhistorie. Jeg så nylig igjen Mississippi Burning og tenkte: Har ikke norsk historie noen arr vi ønsker å rippe opp i? Er noen villig til å gå i en konfrontasjon med historiske traumer? Og jeg mener ikke kostymedramaer. Men det er dokumentarfilmen som har hegemoni på den samtidskritiske filmen. Hvorfor har vi en tater-dokumentarfilm, og ikke for eksempel en oppdatert remake av Fant? Og hvor er filmen om lobotomering på Gaustad? Og det må ikke være så jævla didaktisk. Man kan tre inn i en diskusjon som er vanskelig, som trenger bearbeiding. Amerikansk film gjør det hele tiden, og med stort hell. Den historiske samvittigheten i Norge ser man utrolig lite av, og man bør være mer i dialog med samtiden, mener Engelstad.

Han tror film noir for tiden er på retur, men at den aldri vil forsvinne helt.

– Nå tror jeg film noir er noe på retur. Den stod kjempesterkt på 90-tallet med filmer som L.A. Confidential, Fargo og U-Turn. Men alle sjangerer er fleksible og overskridende. Andre filmer kan låne trekk fra film noir, og jeg kan ikke se for meg at det vil ta slutt. Men det er slutt på den rene vegg-til-vegg noir-filmen, sier han.

Engelstads topp 10 film noir-filmer:

Ossessione (Luchino Visconti, 1943)
Double Indemnity (Billy Wilder, 1944)
Detour (Edgar Ulmer, 1945)
Out of the Past (Jaques Tourneur, 1947)
Rififi (Jules Dassin, 1955)
Chinatown (Roman Polanski, 1974)
Night Moves (Arthur Penn, 1975)
Body Heat (Lawrence Kasdan, 1981)
Lost Highway (David Lynch, 1997)
Insomnia (Erik Skjoldbjærg, 1997)