Ukens film: Hotel Rwanda

Ukens film er noe så uortodoks som en nervepirrende underholdningsfilm om folkemordet i Rwanda.

Ukens film er noe så uortodoks som en nervepirrende underholdningsfilm om folkemordet i Rwanda.

Den biografiske fiksjonsfilmen lever i beste velgående som sjanger på både kino og fjernsyn. Men det er et sørgelig faktum at mange av disse filmene, som Alexander og The Aviator, utstyrer rollefigurene med synsk innsikt i sine fremtidige skjebner, og lar dem lire av seg de utroligste replikker som er ment å uttrykke essensen av deres liv og plass i historien. Oscar-vinneren Hotel Rwanda er et hederlige forsøk som er preget av at filmskaperne er klar over disse fallgruvene. Det som gjør filmen enda mer ambisiøs, er at den kombinerer den biografiske filmsjangeren med katastrofefilmen, i et forsøk på å nærme seg det «mørkets hjerte» som lå til grunn for et av vår tids mest omtalte sivile sammenbrudd og folkemord.

Hotel Rwanda er en konvensjonell filmatisering av hutuen Paul Rusesabaginas opplevelser under de første dagene av folkemordet i Rwanda i 1994. Filmen er til gjengjeld uhyre effektivt fortalt. Det er en dramatisk og emosjonelt ladet film om hvordan én mann ble tvunget til å vise mot under de kaotiske dagene da verden valgte å vende ryggen til Rwanda. Men Paul er ikke en helt i vanlig forstand. Han utnytter først sin kløkt og erfaring som sosial streber til å verne om sin familie. Men etter som familien blir stadig mer utvidet fordi massakrene tiltar, innkvarterer han hundrevis av tutsier på det belgisk-eide hotellet han er bestyrer for.

Som flere kommentatorer har påpekt, fungerer Hotel Rwanda dårlig som innfallsport til forståelse av de etniske stridighetene som utløste Rwandas holocaust (rundt 800 000 tutsier ble utryddet). Av filmen får man inntrykk av at massakrene opphørte med én gang Tutsi-geriljaen gjenerobret hovedstaden og jaget hutuenes dødskvadroner på flukt. Filmen unnlater å berøre det faktum at store overgrep også ble utført av tutsiene.
Sannsynligvis er etterspillet og konsekvensene for nabolandene, der det også bor og bodde tutsier og hutuer, altfor komplisert for denne enkle filmen. Og sluttscenen er direkte flau, og kan ikke tilskrives noe annet enn en ynkelig logring etter en Oscar-pris.
Om noen hadde fortjent en Oscar for denne filmen, er det Don Cheadle. Dette er hans første hovedrolle, og han tolker den med en suveren nyansert kontroll og tilbakeholdenhet. Med en annen skuespiller kunne rollefiguren fort blitt for helgenaktig, eller en oppvisning i «grace under pressure». Men Cheadles fremstilling av heroisme gjenspeiler en oppfinnsomhet fremprovosert av frykt, og ikke som resultatet av et nobelt syn på menneskeheten.
Heller ikke Hotel Rwanda er fri for replikker der rollefigurene viser en klarsynthet om begivenhetene de neppe kunne fremvist i virkeligheten. Men de menneskelige dilemmaene i filmen er overbevisende nok til å holde oss naglet til kinosetene og ta filmen for hva den er: En nervepirrende underholdningsfilm som vi lar slippe unna med dens forenklinger og snarveier

Se filmen:
FILMARKIVET.NO

Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Morgenbladet.

Ukens film: Hotel Rwanda

Ukens film er noe så uortodoks som en nervepirrende underholdningsfilm om folkemordet i Rwanda.

Ukens film er noe så uortodoks som en nervepirrende underholdningsfilm om folkemordet i Rwanda.

Den biografiske fiksjonsfilmen lever i beste velgående som sjanger på både kino og fjernsyn. Men det er et sørgelig faktum at mange av disse filmene, som Alexander og The Aviator, utstyrer rollefigurene med synsk innsikt i sine fremtidige skjebner, og lar dem lire av seg de utroligste replikker som er ment å uttrykke essensen av deres liv og plass i historien. Oscar-vinneren Hotel Rwanda er et hederlige forsøk som er preget av at filmskaperne er klar over disse fallgruvene. Det som gjør filmen enda mer ambisiøs, er at den kombinerer den biografiske filmsjangeren med katastrofefilmen, i et forsøk på å nærme seg det «mørkets hjerte» som lå til grunn for et av vår tids mest omtalte sivile sammenbrudd og folkemord.

Hotel Rwanda er en konvensjonell filmatisering av hutuen Paul Rusesabaginas opplevelser under de første dagene av folkemordet i Rwanda i 1994. Filmen er til gjengjeld uhyre effektivt fortalt. Det er en dramatisk og emosjonelt ladet film om hvordan én mann ble tvunget til å vise mot under de kaotiske dagene da verden valgte å vende ryggen til Rwanda. Men Paul er ikke en helt i vanlig forstand. Han utnytter først sin kløkt og erfaring som sosial streber til å verne om sin familie. Men etter som familien blir stadig mer utvidet fordi massakrene tiltar, innkvarterer han hundrevis av tutsier på det belgisk-eide hotellet han er bestyrer for.

Som flere kommentatorer har påpekt, fungerer Hotel Rwanda dårlig som innfallsport til forståelse av de etniske stridighetene som utløste Rwandas holocaust (rundt 800 000 tutsier ble utryddet). Av filmen får man inntrykk av at massakrene opphørte med én gang Tutsi-geriljaen gjenerobret hovedstaden og jaget hutuenes dødskvadroner på flukt. Filmen unnlater å berøre det faktum at store overgrep også ble utført av tutsiene.
Sannsynligvis er etterspillet og konsekvensene for nabolandene, der det også bor og bodde tutsier og hutuer, altfor komplisert for denne enkle filmen. Og sluttscenen er direkte flau, og kan ikke tilskrives noe annet enn en ynkelig logring etter en Oscar-pris.
Om noen hadde fortjent en Oscar for denne filmen, er det Don Cheadle. Dette er hans første hovedrolle, og han tolker den med en suveren nyansert kontroll og tilbakeholdenhet. Med en annen skuespiller kunne rollefiguren fort blitt for helgenaktig, eller en oppvisning i «grace under pressure». Men Cheadles fremstilling av heroisme gjenspeiler en oppfinnsomhet fremprovosert av frykt, og ikke som resultatet av et nobelt syn på menneskeheten.
Heller ikke Hotel Rwanda er fri for replikker der rollefigurene viser en klarsynthet om begivenhetene de neppe kunne fremvist i virkeligheten. Men de menneskelige dilemmaene i filmen er overbevisende nok til å holde oss naglet til kinosetene og ta filmen for hva den er: En nervepirrende underholdningsfilm som vi lar slippe unna med dens forenklinger og snarveier

Se filmen:
FILMARKIVET.NO

Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Morgenbladet.

MENY