Ukens film fra Filmarkivet viser at avstanden mellom ”avant garde” og ”mainstream” kan være forsvinnende liten.

Evig solskinn i et plettfritt sinn er Michel Gondrys oppfølger til den lovende, men mislykkede Human Nature, som led av det klassiske musikkvideosyndromet: For mange ideer og for svak helhetlig dramaturgi. Noen vil kanskje også oppleve Evig solskinn i et plettfritt sinn som kaotisk, og Gondry tar her sjanser jeg ikke kan huske noen annen Hollywood-regissør har gjort på lenge. Men han lykkes stort sett med sitt sjansespill denne gangen.

I en fortellerstruktur vi vanligvis forbinder med mer langsomme, kontemplative filmer, blir vi hurtig trukket frem og tilbake i tid, og vi vet ofte ikke hva som er virkelig for hovedpersonen og hva som er illusjon. Men det er samtidig noe av poenget.
Filmen har mye til felles med Memento, som gikk på norske kinoer for et par år siden, der vi også møtte på en hovedperson som går seg vill i sin hukommelses innfløkte labyrinter.
Men Evig solskinn i et plettfritt sinn er mer uforutsigbar og leken. Den er en romantisk komedie med absurde, iblant surrealistiske innslag, der vi får oppleve superstjernen Jim Carrey i en nedtonet sorgmunter rolle.
Mens hovedpersonen i Memento led av akutt svekket korttidshukommelse, lider Carreys rollefigur Joel av emosjonelt hukommelsestap. Ved hjelp av en spesiell teknikk er det nemlig mulig i filmen å slette alt minne om vonde følelser knyttet til tap av kjærlighet, og Joel underkaster seg denne varianten av lobotomi når han skjønner at hans store kjærlighet har gjort det samme for å glemme ham (effektfullt spilt av Kate Winslet).
Noe av det mest gripende ved filmen er hvordan de likevel kan fornemme dette tapet, og må finne tilbake til hverandre gjennom de konkrete sporene og gjenstandene som finnes som bevis på deres kjærlighet.

Evig solskinn i et plettfritt sinn er altså en fremtidsfabel. Men den har få eller ingen spesialeffekter og handlingen utspiller seg i ordinære nåtidsomgivelser. Men det er noe av det spennende ved Gondrys filmskaping: Han benytter seg av klassiske filmtriks når han tar oss med inn i Joels forestillingsverden og leker med tid og rom – det er svært få digitale inngrep. Illusjonene er bedragerske på samme måte som vår hukommelse kan være det.
Handlingen foregår inni hodet til Joel, der hukommelsestapet og den påfølgende jakten på «kjærlighetens hukommelse» presenteres med en egen geografi. Hele filmen er spekket med bilder på den prosessen det er å glemme, og selv om vi fornemmer en slags «drømmenes logikk» over handlingen, er den likevel formidlet med en svært lite dramatisk stil og en alminnelig hverdagsrealisme. Det er kanskje derfor eksentriske og «vanskelige» bilder likevel får en rettmessig og naturlig plass i Gondrys film.

Michel Gondry viser på denne måten at avstanden mellom avantgarde og mainstream kan være forsvinnende liten. Som Quentin Tarantino viser han at nyskapende film kan ha sitt utspring i populærkulturelle uttrykk som står langt fra den klassiske litterære tradisjonen som tidligere har preget særlig europeisk auteur- eller kunstfilm.
På spørsmål om hvorfor han aldri har laget fiksjonsfilm i hjemlandet Frankrike, har Gondry svart at han ikke passet inn i filmmiljøet der: Han er en lite verbal og svært visuelt orientert kunstner som ikke har den tunge intellektuelle bakgrunnen som de fleste franske filmskapere har. Men skal vi dømme etter dette andre resultatet av hans sameksistens med Hollywood, er det ingen grunn for Gondry å vende hjem.

SE FILMEN: FILMARKIVET:NO

Denne artikkelen sto først på trykk i Morgenbladet