Veteranen Stephen Frears er tilbake i storform når han skildrer Londons flerkulturelle underverden som en darwinistisk jungel i Dirty Pretty Things. Ukens film fra Filmarkivet er en liten sjangerbevisst perle.

Det er en berømt scene i Francis Ford Coppolas thriller Avlyttingen (1974) der en overfylt toalettskål spiller en sentral rolle. Det spesielle med scenen var imidlertid at Coppola aldri lot oss få se hva som var på vei opp av skålen, og det var det som gjorde scenen så virkningsfull. I begynnelsen av den britiske filmen, Dirty Pretty Things, gir regissøren Stephen Frears først inntrykk av å imitere skrekkeffekten fra Avlyttingen, når hovedpersonen Okwe (Chiwetel Ejifor) oppdager noe blodig i toalettet. Men isteden plukker Okwe opp det som befinner seg i toalettet og kan på sin egen stillferdige måte konstatere at det er et blodferskt, løsrevet menneskehjerte.

Jeg røper denne scenen fordi den inntreffer nesten før du har fått summet deg, og er et virkningsfullt bilde på hva Stephen Frears forsøker å fortelle oss med denne filmen. For i Dirty Pretty Things vrenger han innsiden ut på den flerkulturelle storbyen London – den samme smeltedigelen han med lidenskap skildret i My beautiful Laundrette og Sammie og Rose elsker og bedrar. Det London vi møter på i Dirty Pretty Things er en kald darwinistisk jungel der tusenvis av flyktninger holder servicenæringen i live gjennom noe som likner slavekontrakter. Dette er mennesker vi ikke ser fra utsiden. De jobber i illegale swet shops, prostitusjonsringer eller kommer til syne når de kjører piratdrosje eller jobber nattskift på hoteller. Rollegalleriet i denne filmen består utelukkende av mennesker som befinner seg innenfor denne brutale næringskjeden, som bare venter på en vei ut av elendigheten og et bedre liv i Vesten.

Salg av indre organer for et falsk pass er den inngangsbilletten Okwes venninne, Senay (Audrey Tatou), vurderer for å unnslippe sin fortvilte situasjon. Hun er en naiv tyrkisk ungjente som deler et lite krypinn med Okwe. De er noen usannsynlige samboere og er kun tvunget sammen av omstendighetene: Hun på stadig jakt etter arbeid og konstant flukt fra immigrasjonsmyndighetene; Okwe med en familietragedie med politiske implikasjoner i Nigeria bak seg. Okwe er som Travis i Taxi Driver en hjemsøkt, kaotisk einstøing som jobber 24 timer i døgnet og holder seg våken på dop. Men til tross for alle truslene som henger over ham, fremstår Okwe med en verdighet som påvirker alle rundt ham. Filmens endelige «stand off» mellom de usynlige flyktningene og de som trenger deres tjenester, vanlige ”anstendige” mennesker, inntreffer når en kjøper av organer spør Okwe og Senay om hvem de egentlig er. «Vi er de som suger dere og vasker tøyet deres,» svarer Okwe med filmens sentrale replikk.

Dirty Pretty Things er noe så sjelden som en politisk film som balanserer elegant innenfor en svært kommersiell thriller-sjanger. Stephen Frears har den nødvendige fortrolighet til virkemidlene innenfor dette nattsvarte neonbelyste universet og gir sjelden etter for den sentimentaliteten som lurer i bakgrunnen. Distribusjonsselskapet Miramax bruker Audrey Tatous sensuelle og barnlige ansikt – så kjent fra megasuksessen Amelie på Montmartre – for å selge Dirty Pretty Things. Et mer misvisende markedsføringsgrep skal man lete lenge etter, men samtidig vil det kanskje kunne åpne øynene våre for at Tatou er mer enn et yndig ansikt.Men hovedattraksjonen i denne filmen er Chiwetel Ejifor i rollen som Okwe. Jeg kan ikke huske en mer sensasjonell debut av en skuespiller i en hovedrolle i nyere tid. Sannsynligvis vil rolleprestasjonen gå upåaktet hen, nettopp fordi den er stillferdig og fordi en afrikaner med et navn det er vanskelig å uttale alltid vil skape akutt hodepine for den internasjonale filmbransjen. Derfor blir Tatou knaggen som markedsførerne hekter filmen på.

Se filmen: FILMARKIVET.NO