Det råder ingen konsensus blant kvinnelige norske filmskapere om kvotering – slik det er blitt foreslått etter rapporten med ”Tallenes tale”. Få ønsker å være kategoriske – verken den ene eller andre veien.

Som flere av de kvinnelige filmskaperne Rush Print har snakket med, er Vibeke Idsøe (Jakten på nyresteinen, 37 ½) prinsipielt imot kvotering, men hun vil ikke avvise det kategorisk.

– Jeg ønsker å bli vurdert på grunn av prosjektet i stedet for kjønn. Man vil jo da aldri vite om det er på grunn av prosjektet eller kvoteringen at man får laget filmen. Men når bare to kvinner hadde premiere i fjor, er noe feil. Det er viktig å stille spørsmålstegn ved dette og finne ut hvorfor det stopper opp. Men jeg vet ikke om kvotering er løsningen. Det er dramatisk, og da må man vite om det har skjedd diskriminering. Og det vet jeg ikke om har skjedd. Det er 50/50 fordeling på Filmskolen på Lillehammer nå, og vi vil nok se resultater av dette om noen år. Men det er veldig viktig at disse spørsmålene blir tatt opp: Hvor og hvorfor stopper det opp? Er det fordi vi ikke holder ut? Gir vi oss for tidlig? Kan dette være delaktig? I for eksempel USA er det helt likt Norge på regi-siden, selv om det fins kvinnelige ledere i studioene, sier hun.

Idsøe er usikker på hva som er den beste løsningen for å endre situasjonen.

– Selv om jeg helst vil bli vurdert på grunn av prosjekt framfor kjønn, er jeg samtidig var for å være helt imot kvotering – for uten dramatiske grep opp igjennom historien hadde ikke kvinner fått gjøre noe som helst. Kvotering har hjulpet til likestilling tidligere, sier hun.

Torun Lian (Bare skyer beveger stjernene, Ikke naken) – langfilmkonsulent i Norsk filmfond, forfatter og filmregissør – tror ikke kvotering er veien å gå.

– Jeg vil selvsagt ikke at mitt manus, hvis det er dårligere enn en manns manus, skal bli film. Jeg mener det er vesentlig at det beste manuset skal bli film. Jeg vil alltid lage den beste filmen, ikke film. Det er helt uvesentlig for verden om jeg lager film, men det er viktig for verden at den får god film. Jeg synes en eventuell kvotering av prosjekter er en vanskelig vei å gå. Men man må gjøre noe med andelen kvinner, for eksempel ved å gi bedre kår i forhold til utvikling. Man må lage strategiske ordninger i andre deler av utdelingen, ikke ved beslutningen om hvilke filmer som skal produseres, sier hun.

Lian mener produsentene må åpne øynene.

– Man må diskutere hva som må gjøres for å få flere og bedre kvinneprosjekter som kan konkurrere med mennenes prosjekter. Og man må få produsentene til å forstå at kvinner er gode regissører og manusforfattere. Det er mange måter å gjøre dette på, og det kommer ikke til å skje noe før vi gjør noe, sier hun.

Eva Isaksen (Mors Elling, Sejer) mener det fins mange grunner til at kvinner faller utenfor, og hun tror aversjon mot kvotering kan skyldes jåleri.

– Tallene er latterlige, forstemmende og foruroligende lave nå, men at for eksempel TV-drama faller utenfor er litt synd, for noen jenter lager TV-drama, som Berit Nesheim og meg. Jeg vet ikke hvilke mekanismer de lave tallene skyldes, men det holder ikke i forhold til talenttilfanget. Knallhard bevisstgjøring er helt nødvendig. Og man må ettergå seg selv hva man ser etter i prosjekter. Det må eventuelt politiske virkemidler til. Men jeg synes dette er mer komplekst enn som så. Personlig har man jo ikke lyst til å være kvotert. Men det kan skyldes jåleri. For det kan være andre mekanismer som ”kvoterer” inn menn. Jeg har for eksempel to ganger hatt prosjekter med voksne kvinner i hovedrollene, som jeg ikke har fått konsulentene med på. Det følte jeg som omvendt kvotering, sier hun.

Isaksen er en av de aktive kvinnelige regissørene som har vært med lengst.

– En ting som har slått meg – som en av de som har holdt på lengst, men ennå ikke fylt femti – er at det er ikke mange jenter, men mange gutter, som tåler en dårlig film. Få kommer tilbake, kanskje bortsett fra meg selv, etter en dårlig film. Det virker som om det er en sånn sperre for kvinner. En annen ting er at ikke mange jenter blir valgt av produsentene til oppdragsfilmer, hvis de har slike å dele ut. En tredje ting, som vi må ta selvkritikk for, er vår egen selvsensur: Jeg tror ikke vi er like flinke til å komme med litt halvferdige ting. Et annet argument, som jeg hørte av en svensk filmkonsulent, er at det fins forskjellige strategier for hvilke historier kvinner og menn lager først i karrieren: Man har gjerne én historie – sin ”blødende hjerte”-historie – og kvinner kommer ofte med den historien aller først, før håndverket er på plass, og så går de på trynet. Menn har en annen strategi, gjerne med å lage sjangerfilmer først, for så i 40-årene å lage sin store viktige historie, mener hun.

At kvinner også oftest skriver selv, er et problem, mener Isaksen.

– Nesten ingen kvinner lager film av andres manus, mens de færreste av gutta skriver egne manus. Hvorfor? Der mener jeg vi kan gå inn å styre. Det er mange kvinner som vil det, men de får ikke tilbudet. Jeg lager nesten alltid film av andres manuskripter. Jeg tror filmskolen, der Sara Johnsen er et godt eksempel, vil kunne hjelpe på dette, mener hun.

Hilde Heier (Lille Frk Norge, 2. omgang) tilhører de som er usikre i saken.

– I prinsippet er jeg imot kvotering, fordi jeg mener at problemet er en del av et større samfunnsproblem, som ikke bare gjelder i filmbransjen. I Norge virker det som hele samfunnet er på vei bakover. Før var det mange kvinnelige regissører – hvor ble de av? Kanskje vi rett og slett må kvotere? Det er mulig at det ikke holder bare med bevissthet. Men jeg synes det er svært vanskelig med kvotering innenfor kunstyrker. Jeg er altså i tvil, men kanskje, sier Heier.

Mona Hoel (Når nettene blir lange, Salto, salmiakk og kaffe) tror derimot helt klart at nettopp kvotering kan være løsningen, og hun ønsker forslaget velkommen.

– Jeg synes disse lave tallene, som også er et nasjonalt fenomen i andre bransjer, er skremmende, og derfor ønsker jeg kvotering velkommen. Den andre metoden – ikke kvotering – er allerede utprøvd, og den har ikke resultert i likestilling. Derfor må vi velkomne kvotering eller et annet alternativ. Men det er skummelt, og det kan ikke skje kvotering til en hver pris. Prosjektene må selvsagt være så bra som mulig. Mange mener at den kunstneriske integriteten kan skades av en slik kvotering – men det synes ikke jeg er noe skremmende. En slik integritet tar det lang tid å oppnå uansett, mener hun.

Elsa Kvamme (Fia og klovnene) mener også at kvotering kan være løsningen.

– Jeg synes det er et godt initiativ for å skape motvekt til mange års overkvotering av mannlige filmskapere. Særlig fordi jeg tror at sjansen da kommer til å øke for at det blir laget norske filmer som er av interesse også for meg, og for å få tak i det store kvinnepublikummet, som nå heller går i teater eller kjøper en bok. Jeg tror en ”kvinnefilmbølge” kan skape en synergi-effekt som alle vil tjene på, mener hun.

Kvamme kunne selv gjerne tenkt seg å få ”kvotert fram” en film.

– Hurra, hadde jeg sagt da. Å få et prosjekt fram har ikke bare med konsulentenes valg å gjøre. Den store flaskehalsen er produsentene. Det er ikke for ingenting at de fleste norske filmer handler om kvinneangst og redselen for å bli voksen. Når så man for eksempel sist en kjempesexy mannlig helt på lerretet? Flere sykkelbud i norske filmer, mener hun.