Rambøll-rapporten, som ble offentliggjort rett før jul, får hard medfart av filmbransjen. Uanstendig oppdragsforskning, mener Norsk filmforbund. Og allerede i neste uke kommer Produsentforeningens alternative rapport.

Sverre Pedersen, leder i Norsk Filmforbund, ønsker Rambøll-rapportens forslag velkommen til debatt, selv om han er misfornøyd med rapportens kvalitet og uenig med flere av forslagene i den.

– Debatt er generelt sett positivt, viktig og nødvendig, og det er bra at vi reflekterer kritisk over bransjen vår og hvordan forvaltningen av den statlige ordningen skal være. Men denne rapporten bærer preg av et for dårlig utgangspunkt, med for lite bakgrunnskunnskap til å kunne stille de rette spørsmålene. Den tar ikke Norsk filmutvikling godt nok opp, og det er total kortslutning at de ikke har sett på redskapene for kompetanseutvikling. Jeg er sosiolog, og jeg blir provosert av slett håndverk og tåkeprat. Jeg opplever rapporten som et bestillingsverk. Det synes som om de har kommet til noen konklusjoner først og deretter gjort grep underveis for å underbygge disse konklusjonene. Resultatet er uanstendig oppdragsforskning, som egentlig ikke er forskning, men meningsbygging – og i verste fall mytedanning. Forskning skal være fri, kritisk og uærbødig. Det preger ikke denne rapporten, mener Pedersen.

Likevel tror han rapporten kan være grunnlag for en debatt i bransjen.

– Slik jeg ser det, er det tre radikale forslag i Rambøll-rapporten. Det fins syv anbefalinger, men profesjonalisering og tydeligere stillingsinstruks for konsulentene er ikke kontroversielt. De radikale forslagene gjelder billettstøtten, flyttingen av Norsk filmutvikling til Norsk filmfond og den regionale filmpolitikken. Disse tre forslagene bør være grunnlag for de viktigste diskusjonene som kan komme ut av rapporten. Forslaget om å flytte filmutviklingen mener jeg er den dårligste anbefalingen. Filmutviklingen bør heller styrkes og demokratiseres på en hensiktsmessig måte, med en gjennomgående tenkning rundt hva filmutvikling er, noe som etter min mening er tett bundet sammen med kompetanseutvikling. Det er patetisk og svakt at rapporten ikke problematiserer hva filmutvikling er, mener Pedersen.

Han mener at de regionale filmsentrene må styrkes.

– Av rapporten kan man fornemme at staten vil ha mer kontroll over filmpolitikken i Norge. Og metoden er sentralisering og strømlinjeforming. Det tror jeg ikke er riktig løsning. Jeg tror på flere dører og klarere ansvarsfordeling. Den regionale filmpolitikken bør videreutvikles ved at filmsentrene konsolideres og styrkes, med hovedfokus på kort- og dokumentarfilm. De mikroskopiske smulene de har i dag er tøysete og skaper ikke grunnlag for levedyktige produksjonsmiljøer.

Leif Holst Jensen, generalsekretær i Norske film- og TV-produsenters forening, mener at mange av rapportens konklusjoner er dårlig underbygd.

– Det viktige i Rambøll-rapporten er at den har spurt mange produsenter om situasjonsbildet. Men rapporten har i for liten grad undersøkt mekanismene i de ulike støtteordningene. Rapporten hopper til noen konklusjoner som den ikke underbygger, som forslaget om å fjerne billettstøtten. Jeg kan ikke se at produsentene blir mer i stand til å skape markeder av dette. Hovedproblemet i forhold til billettstøtten er at den anbefales endret og fjernet, men først etter en finansiell analyse. Den finansielle analysen burde vært gjort i rapporten. Vi er sikre på at en slik analyse vil vise at det ikke er lurt å fjerne billettstøtten. Billettstøtten understøtter samtlige av de politiske målene, mener Holst Jensen.

Allerede i neste uke vil Holst Jensen kunne presentere ECONs alternative analyse av filmpolitikken og støttesystemet.

– ECON har forsøkt å bygge på det samme tallmaterialet som Rambøll. Men vi opplever det som utilstrekkelig at Rambøll-rapporten er basert på tall fra 2003 og 2004. Det skjedde en endring av regelverket i 2005, som ikke er med i analysen. Senkingen av billettstøtten og økt tilbakebetaling til fondet er med på å fjerne muligheten til gode gevinster for produsentene. Vi skal ha et møte med Rambøll i neste uke for å diskutere rapporten, og det er interessant å se hva de har tenkt. Jeg tror også ECON vil vektlegge beskrivelse av produksjonsmiljøer preget av mange små selskaper, der kompetansen må heves og produsentstanden styrkes, sier Holst Jensen.

Holst Jensen er opptatt av at debatten framover blir ryddig og oppdelt.

– Vi har innkalt til et møte mandag, der vi vil diskutere hvordan vi får sikret at debatten denne våren blir konstruktiv og delt opp i de mange deldebattene som finnes. Vi må diskutere konkret hvert emne. Styrkene og svakhetene i den norske bransjen vil alltid være slik: Få folk gir et lite marked, som nødvendiggjør statlig støtte, som igjen skal sikre en bred filmpolitikk, med flere kunstneriske filmer enn i rene markeder. Alle vil ha mer av alt, men det er knappe ressurser som skal fordeles, sier han.

Vigdis Lian i Norsk Filminstitutt har kalt deler av Rambøll-rapporten for ”ondsinnet sladder”, som det på grunn av rapportens anonymisering er umulig å forsvare seg mot. Holst Jensen mener anonymisering kan være nødvendig i slike rapporter, men at det ikke er uproblematisk.

– Problemet er i hvilken grad man generaliserer med at ”noen mener at” eller ”mange mener at”. Men man må ta innholdet i kritikken alvorlig. Man kan gjøre ting bedre, og denne kritikken mener jeg både filmfondet og instituttet, som statlige organer, må finne seg i, mener han.

Nina Grünfeld, forbundsleder i Norske Filmregissører, mener kritikken av Filminstituttet er uberettiget.

– På generelt grunnlag ser jeg rapporten som et bidrag til debatten om hvordan filmpolitikken skal se ut. Men jeg synes behandlingen av Norsk filminstitutt gjør rapporten svakere. Instituttet gjør en stor og viktig oppgave for filmen som kulturuttrykk. Og rapportens konklusjon om å legge utenlandsavdelingen til fondet er basert på uttalelser fra produsenter, som jo er personlige aktører knyttet til enkelte prosjekt. Jeg synes her, som med Ernst & Young-rapporten, at det er tatt alt for lite hensyn til de skapende kreftene. Men det har kanskje ikke vært Rambølls mandat. Hadde de snakket med de skapende kreftene, ville de også fått slike kommentarer preget av personlige opplevelser. Man kan nesten ikke basere seg på individuelle erfaringer i slike rapporter. Vi vet jo ikke hvem rapporten refererer til. At de er anonyme er en heftig skrape i lakken. Man kan ikke bruke anonyme kilder og komme med en så sterk konklusjon. De skapende krefter ville kommet med andre synspunkter. For eksempel er det viktig for regissørene å være synlige i utlandet, mer enn for produsentene, sier Grünfeld.

Hun mener en av rapportens styrker er vektleggingen av bransjens profesjonalisering.

– Jeg blir glad av å lese at staten vil styrke denne profesjonaliseringen. Gjennom filmfondet kan man f.eks på en ryddigere måte få orden i skrivesakene og kontraktene, med likhetsprinsipper og konsistens, der rettigheter og krav blir ivaretatt. Jeg ser oftere og oftere avtaler fra produsenter til regissører som er lenger og lenger unna det vi kan akseptere, kontrakter som ikke hører hjemme noe sted. Derfor er det fint at Rambøll konkluderer med at bransjen ville vært tjent med ryddigere forhold.

Les hele Rambøll-rapporten her:
RAMBØLLRAPPORT