På fredag presenterer Norsk Filminstitutt den største samling av ny sørkoreansk film vist i Skandinavia. Vi har sett nærmere på noen av filmene fra Asias nye filmstormakt og hva som kjennetegner den nye koreanske filmen.

NB! Link til selve programmet finner du til slutt i artikkelen.

Da den sørkoreanske filmskaperen Chan-wook Park ble tildelt Cannes-festivalens Grand Prix i 2004 for kinoaktuelle Oldboy, spådde mange et endelig gjennombrudd for koreansk film i Vesten. Foreløpig har ikke koreansk film blitt noe mainstreamfenomen på våre kinoer. Men gjennom internasjonal festivaldeltakelse og ikke minst hyllene for spesialimport i videobutikkene har Sør-Korea markert seg som kanskje den mest vitale filmnasjonen de siste par årene. Og med Norsk filminstitutts bredt sammensatte presentasjon får kinogjengere i Oslo en unik mulighet til å bli kjente med den nye sørkoranske filmen.

Chan-wook Parks filmer har mange av de stilistiske og tematiske kjennetegnene til den «koreanske filmbølgen»: De er velsmurte thrillere, eller enda mer kompliserte sjangerhybrider, der regissørens visuelle artisteri gjerne tilfører sjangeren noe annerledes og grenseoverskridende. Filmenes univers er ofte gjennomsyret av en grunnleggende usikkerhet og paranoia – noe mange tilskriver den spesielle og ofte akutte sikkerhetssituasjonen i Sør-Korea (med en uforutsigbar og aggressiv atomvåpen-makt i nord).

Derfor er det også blitt hevdet at handlingen i Oldboy er basert på den uoppklarte bortføringen av den sørkoreanske filmskaperen Sang-ok Shin til Nord-Korea, og alle ryktene som ble virvlet opp i kjølvannet av den. Men det er i så fall den eneste forbindelsen filmen har til virkeligheten. I likhet med de to andre filmene i Parks «hevn-trilogi» (Sympathy for Mr. Vengeance og Sympathy for Lady Vengeance) har Oldboy få spor av den politiske orienteringen som kunne avleses i Parks første filmer, der særlig det eksplosive forholdet mellom de to landene på den koreanske halvøya ble berørt.

Oldboy er den lettest fordøyelige filmen i Parks trilogi, men den har, som Mr. Vengeance og Lady Vengeance, utløst debatt om forholdet mellom film og vold, særlig i USA. Som Quentin Tarantino er Park så begavet at vi ofte ser mer vold mellom klippene enn hva som faktisk er tilfelle. Men i motsetning til Tarantino – som ga Oldboy prisen i Cannes som juryleder – kan ikke Park knyttes til sin amerikanske kollegas credo om at «revenge is a dish best served cold». Parks voldelige univers er snarere skildret som et brennende inferno av smerte og blod, og når voldsutøvelsen er over – sorg.

«Artsploitation» har noen kalt disse visuelt uovertrufne hevnfantasiene, der kommersiell sjangerfilm vi vanligvis forbinder med grovkornet action, bærer kunstfilmens gevanter. Park har med sin «hevntrilogi» brakt smerten tilbake til filmvolden. I en tid der vi har blitt altfor komfortable med å konsumere filmvold uten konsekvenser, verken for oss selv eller rollefigurene i filmene, kan Park med Mr. Vengeance og Lady Vengeance gi oss en kraftig kjølhaling. Her konfronteres vi med så ubehagelig vold at det er umulig å forholde seg likegyldig eller distansert til den. Rollefigurene utsetter hverandre for lemlestelse og tortur i sin higen etter hevn, men sitter igjen med en følelse av tap og sorg som knapt eksisterer i vestlige voldsscenarier på film.

Dette er sannsynligvis årsaken til at særlig disse to filmene vil forbli kultfenomener og samlerobjekter for filmvold-bevisste guttunger. Det mener filmkuratoren Tony Rayns, som i tidsskriftet Sight & Sound i sommer anklaget Park for å anvende «sjokktaktikk» for å tekkes et ungt, vestlig publikum. Volden i Parks trilogi er altfor spektakulær og barokk til å kunne tas alvorlig, mener han. Som mye annen koreansk sjangerfilm ofrer Park gjerne troverdig psykologi for en overskridende kamerakjøring og ignorerer de sosiale realitetene i Sør-Korea i dag.

Nå er jeg ikke så sikker på om Park og hans koreanske kolleger er spesielt uenige i Rayns karakteristikker. De lager oppfinnsomme actionfilmer, ikke samfunnskritiske dokumentarfilmer, og fungerer i beste fall som fornyere av kommersielle sjangrer vestlig film har seigpint med trivielle scenarier.
Men klarer vi å se forbi Rayns moralisme, så har argumentasjonen noe for seg. Den koreanske filmens internasjonale suksess skyldes i hovedsak disse grenseoverskridende egenskapene – ja, mange forventer gjerne et «sjokk» når de kjøper en dvd med en koreansk film. På den måten blir den koreanske filmen drevet inn i kultfilm-ghettoen, samtidig som disse voldelige, medieombruste filmene overskygger andre koreanske filmer som hadde fortjent vår oppmerksomhet.

Save the green planet er en sånn film (og den vises dessverre ikke i programmet på Cinemateket). Regissøren Joon Hwan-Jang tilhører den yngre generasjonen sørkoreanske filmskapere som er blitt reddet ut av skyggenes dal av dvd-revolusjonen. Save the green planet er en djerv, nattsvart komedie som bryter ut av sjangerens rammer når hovedpersonen kidnapper og torturerer en mann. Det viser seg at han selv ble utsatt for tortur under militærdiktaturet i Sør-Korea, og at han mistet sin første kjærlighet i Kwangju – en koreansk parallell og forløper til massakren på den himmelske freds plass i Kina.

Save the green planet kommer aldri til en kino nær deg, og for ti år siden ville den støvet ned i et filmarkiv i Sør-Korea. Men Tartan Video lanserte i sommer dvd-versjonen på det europeiske markedet, og den er å finne i noen hyller for spesialimport i videobutikkene.
Og filmen er en sann svir: Det unge stortalentet Joon Hwan-Jang har tilført den stiliserte voldsutøvelsen både smerte og mening – i en film som også fungerer som sorgarbeid på vegne av flere generasjoner koreanere som led under det sørkoreanske diktaturet på 1980- og 1990-tallet. Filmen kombinerer det ypperste ved den nye koreanske filmen – den er både visuelt slående og rystende i sin uttrykkskraft, men samtidig empatisk og uforutsigbar.

LES MER OM FILMENE OG PROGRAMMET:
CINEMATEKET

Foto fra «Magicians» som vises på Cinemateket i Oslo.