Ukens film fra Filmarkivet

Snikende tiger, skjult drage var den første filmen på mandarin som nådde et stort publikum både i Asia og USA, og markerte dermed et veiskille for den asiatiske filmen. I filmen tilfører regissør Ang Lee action- og kampsportsekvensene poetiske og drømmende kvaliteter

Snikende tiger, skjult drage var den første filmen på mandarin som nådde et stort publikum både i Asia og USA, og markerte dermed et veiskille for den asiatiske filmen. I filmen tilfører regissør Ang Lee action- og kampsportsekvensene poetiske og drømmende kvaliteter

Snikende tiger, skjult drage er noe så sjeldent som både en såkalt arthouse-film og en kampsportfilm med lett filosofiske (rettere sagt, taoistiske) betraktninger rundt selvoppofrelse og kjærlighet. Den kan beskrives som en livsbejaende kampsport-musikal, der karakterene i stedet for sang og dans benytter ekstravagante kampteknikker og fysisk akrobatikk for å uttrykke komplekse og motstridende følelser.

Snikende tiger, skjult drage er basert på en såkalt Wuxia-roman, fra en kinesisk fortellertradisjon med sterkt islett av røverhistorie, hvor heltene er noen slags noble leiesoldater som stadig vekk er ute på tokt for å redde en eller annen «jomfru i nød».

Handlingen tar form når wuxia-leiesoldaten Li Mu Bai gjenforenes med sin kollega og venninne, Shu Lien, fast bestemt på legge vekk sitt legendariske og «fryktinngytende» sverd, Grønne skjebne, og starte en nytt og bedre liv. Det hadde naturligvis ikke vært noe poeng i å gjøre så stort nummer av dette sverdet, om det da ikke skulle havne i feil hender, og det er bestrebelsene med å få tilbake sverdet som etter hvert på et ytre plan driver handlingen framover.

Vi bryr oss imidlertid ikke så mye om dette sverdet, for uansett hva slags våpen karakterene i filmen slår om seg med, så er det de grasiøse, rent ut spektakulære kampscenene vi forføres av, hvor de to parene speiler hverandres følelsesliv med fantastiske fysiske krumspring.
Både Michelle Yeho og Chow Yun-Fat leverer her kontrollerte tolkninger, i henhold til Li Mu Bai og Shu Liens selvpålagte krav om selvbeherskelse.

De har likevel en tendens til å blekne i møte med Zhang Ziyis sensasjonelle innsats i rollen som den rebelske Jen. Enkelte vil muligens huske Ziyi fra Zhang Yimous Veien hjem, der hun hadde en mer beskjeden rolle. Det er ganske betegnende hvordan hun her tvinger to veteraner som Yeho og Yun-Fat ut på sidelinjen, selv om det forsåvidt ligger i karakterens natur. Ziyi tilfører den fysiske krevende rollen en en katteaktig og uforutsigbar gratie, og hennes uutgrunnelige smil og vittige veksling mellom uskyldige og ondskapsfulle glimt i øynene er uimotståelig. Om Yeho og Yun-Fat representerer confuciansk moral og framstår som noble karakterer, er det Ziyi som tilfører selve kampscenene en uimotståelig vitalitet og humor – en slags moderne «pop-sensibilitet».

Scenene mellom Jen og Lo ute i ørkenen, og senere hennes fenomenale nedsabling av mannlige skurker, er noen av de mest morsomme action- og kampsportscener jeg har sett på film. Denne underholdningen får etter hvert poetiske og drømmende kvaliteter, når Ang Lee gjør noe så uortodoks som å la karakterene utkjempe noen av sverdkampene på toppen av trær! Det inntreffer et like ulogisk brudd i fortellingen, når vi gjennom et umotivert flashback ser Jen bli kidnappet av Lo og ført av gårde ut i ørkenen. Men det røveraktige eventyret ute i ørkenen er filmet med vidd og sensuell glans, det begynner med en vill flukt på hesteryggen og munner ut i en engasjerende romantisk kjærlighetsaffære under steppenes åpne himmel.

Snikende tiger, skjult drage er Ang Lees mest spektakulære film, der han omsider har kunnet forene to ganske paradoksale sider ved sitt filmhåndverk som så langt har utelukket hverandre: Forkjærligheten for fysisk action og en enestående evne til å antyde indre konflikt. Her slår den indre konflikten ut i et fyrverkeri av fysisk akrobatikk, og som sluttscenen antyder skulle man ønske at det kunne vare i en evighet.

Se filmen: FILMARKIVET

Ukens film fra Filmarkivet

Snikende tiger, skjult drage var den første filmen på mandarin som nådde et stort publikum både i Asia og USA, og markerte dermed et veiskille for den asiatiske filmen. I filmen tilfører regissør Ang Lee action- og kampsportsekvensene poetiske og drømmende kvaliteter

Snikende tiger, skjult drage var den første filmen på mandarin som nådde et stort publikum både i Asia og USA, og markerte dermed et veiskille for den asiatiske filmen. I filmen tilfører regissør Ang Lee action- og kampsportsekvensene poetiske og drømmende kvaliteter

Snikende tiger, skjult drage er noe så sjeldent som både en såkalt arthouse-film og en kampsportfilm med lett filosofiske (rettere sagt, taoistiske) betraktninger rundt selvoppofrelse og kjærlighet. Den kan beskrives som en livsbejaende kampsport-musikal, der karakterene i stedet for sang og dans benytter ekstravagante kampteknikker og fysisk akrobatikk for å uttrykke komplekse og motstridende følelser.

Snikende tiger, skjult drage er basert på en såkalt Wuxia-roman, fra en kinesisk fortellertradisjon med sterkt islett av røverhistorie, hvor heltene er noen slags noble leiesoldater som stadig vekk er ute på tokt for å redde en eller annen «jomfru i nød».

Handlingen tar form når wuxia-leiesoldaten Li Mu Bai gjenforenes med sin kollega og venninne, Shu Lien, fast bestemt på legge vekk sitt legendariske og «fryktinngytende» sverd, Grønne skjebne, og starte en nytt og bedre liv. Det hadde naturligvis ikke vært noe poeng i å gjøre så stort nummer av dette sverdet, om det da ikke skulle havne i feil hender, og det er bestrebelsene med å få tilbake sverdet som etter hvert på et ytre plan driver handlingen framover.

Vi bryr oss imidlertid ikke så mye om dette sverdet, for uansett hva slags våpen karakterene i filmen slår om seg med, så er det de grasiøse, rent ut spektakulære kampscenene vi forføres av, hvor de to parene speiler hverandres følelsesliv med fantastiske fysiske krumspring.
Både Michelle Yeho og Chow Yun-Fat leverer her kontrollerte tolkninger, i henhold til Li Mu Bai og Shu Liens selvpålagte krav om selvbeherskelse.

De har likevel en tendens til å blekne i møte med Zhang Ziyis sensasjonelle innsats i rollen som den rebelske Jen. Enkelte vil muligens huske Ziyi fra Zhang Yimous Veien hjem, der hun hadde en mer beskjeden rolle. Det er ganske betegnende hvordan hun her tvinger to veteraner som Yeho og Yun-Fat ut på sidelinjen, selv om det forsåvidt ligger i karakterens natur. Ziyi tilfører den fysiske krevende rollen en en katteaktig og uforutsigbar gratie, og hennes uutgrunnelige smil og vittige veksling mellom uskyldige og ondskapsfulle glimt i øynene er uimotståelig. Om Yeho og Yun-Fat representerer confuciansk moral og framstår som noble karakterer, er det Ziyi som tilfører selve kampscenene en uimotståelig vitalitet og humor – en slags moderne «pop-sensibilitet».

Scenene mellom Jen og Lo ute i ørkenen, og senere hennes fenomenale nedsabling av mannlige skurker, er noen av de mest morsomme action- og kampsportscener jeg har sett på film. Denne underholdningen får etter hvert poetiske og drømmende kvaliteter, når Ang Lee gjør noe så uortodoks som å la karakterene utkjempe noen av sverdkampene på toppen av trær! Det inntreffer et like ulogisk brudd i fortellingen, når vi gjennom et umotivert flashback ser Jen bli kidnappet av Lo og ført av gårde ut i ørkenen. Men det røveraktige eventyret ute i ørkenen er filmet med vidd og sensuell glans, det begynner med en vill flukt på hesteryggen og munner ut i en engasjerende romantisk kjærlighetsaffære under steppenes åpne himmel.

Snikende tiger, skjult drage er Ang Lees mest spektakulære film, der han omsider har kunnet forene to ganske paradoksale sider ved sitt filmhåndverk som så langt har utelukket hverandre: Forkjærligheten for fysisk action og en enestående evne til å antyde indre konflikt. Her slår den indre konflikten ut i et fyrverkeri av fysisk akrobatikk, og som sluttscenen antyder skulle man ønske at det kunne vare i en evighet.

Se filmen: FILMARKIVET

MENY