Ukens film

Ukens film fra Filmarkivet er en kunstnerisk triumf og en av fjorårets aller beste filmer, mener RUSHPRINT. Sofia Coppolas regi og Bill Murrays tragikomiske portrett løfter filmen til uante høyder.

Ukens film fra Filmarkivet er en kunstnerisk triumf og en av fjorårets aller beste filmer, mener RUSHPRINT. Sofia Coppolas regi og Bill Murrays tragikomiske portrett løfter filmen til uante høyder.

En gang i tiden behøvde ikke filmskapere problematisere romanser mellom 22-årige kvinner og 50 år gamle menn. I dag legger vi atskillig mer i denne aldersforskjellen. Sofia Coppola slipper imidlertid å ta stilling til denne forskjellen i Lost in Translation, kanskje fordi hun kun skildrer et forhold som avsluttes i det øyeblikk det for alvor skulle begynt.
Det er ingen brå lidenskap som vekkes, men en luftig romanse som blir ekstra attraktiv fordi den aldri fullbyrdes i noen direkte fysisk forstand. Men det er noe av poenget med filmen. Bob og Charlotte utveksler verken høflighetsfraser eller telefonnumre, og ville sannsynligvis ikke knyttet seg til hverandre under normale omstendigheter hjemme i USA. De har havnet i en geografisk og emosjonell unntakstilstand som gjør forholdet mulig.

Lost in Translation skildrer et møte mellom to amerikanere som havner i en limbo-tilstand når de noe ufrivillig blir værende alene hver for seg på et hotell i det ultramoderne Tokyo. Bob Harris (Bill Murray) er en andreklasses Hollywood-skuespiller, som er i Tokyo for å spille inn reklame for en japansk whisky. Den nesten 30 år yngre Charlotte (Scarlett Johansson) sitter stort sett inne på hotellet og venter på at ektemannen skal bli ferdig med et fotooppdrag. Begge er ute av stand til å fungere som turister. Når Charlotte overværer en seanse i et japansk tempel blir hun nedslått fordi hun føler en tomhet i møte med de åndelige dimensjonene. Bob blir rammet av en akutt kryss-kulturell hodepine når de japanske reklamefolkene vil at han skal imitere andre amerikanske underholdningsartister – og da med en japansk vri på klisjeene. Bob og Charlotte er begge «lost in translation». Det er det eneste de har til felles. Men det er likevel nok til å skape en meningsfull relasjon, som i sin beste øyeblikk framkaller en rørende og vemodig romantisk glans.

Lost in Translation er Sofia Coppolas andre film, og noe av en kunstnerisk triumf. Den kjølige kontrollen hun hadde over virkemidlene i debuten The virgin suicides, kombinerer hun her med enda større modenhet og uttrykksfullhet.
Mye står og faller på Bill Murray og Scarlett Johansson i de to sentrale rollene. Særlig Murray får her ekstremt mye ut av lite. Hans pokerfjes er ofte blitt misbrukt i komedier der regissørene krampaktig forsøker å spille på hans status som «komiker-som-later-som-han-er-alvorlig». Her blir særlig balansegangen mellom det rent ut morsomme og det såre sublimt utført. Et halvt smil, et hevet øyenbryn – og tonen i en scene kan endre seg.
Ikke siden den mer outrerte rollefiguren i Ed Wood har jeg sett Murray så opplagt og oppfinnsom. Men rollen i Lost in Translation er enda bedre fordi den henvender seg mer direkte til oss på et følelsesmessig plan. Det oser sår middelalder av Murrays furete ansikt og iblant får det tragiske dimensjoner. Kanskje det beste portrettet av amerikansk mannlig middelalder siden Michael Douglas forfatterportrett i The Wonderboys?

Se filmen: FILMARKIVET.NO

Ukens film

Ukens film fra Filmarkivet er en kunstnerisk triumf og en av fjorårets aller beste filmer, mener RUSHPRINT. Sofia Coppolas regi og Bill Murrays tragikomiske portrett løfter filmen til uante høyder.

Ukens film fra Filmarkivet er en kunstnerisk triumf og en av fjorårets aller beste filmer, mener RUSHPRINT. Sofia Coppolas regi og Bill Murrays tragikomiske portrett løfter filmen til uante høyder.

En gang i tiden behøvde ikke filmskapere problematisere romanser mellom 22-årige kvinner og 50 år gamle menn. I dag legger vi atskillig mer i denne aldersforskjellen. Sofia Coppola slipper imidlertid å ta stilling til denne forskjellen i Lost in Translation, kanskje fordi hun kun skildrer et forhold som avsluttes i det øyeblikk det for alvor skulle begynt.
Det er ingen brå lidenskap som vekkes, men en luftig romanse som blir ekstra attraktiv fordi den aldri fullbyrdes i noen direkte fysisk forstand. Men det er noe av poenget med filmen. Bob og Charlotte utveksler verken høflighetsfraser eller telefonnumre, og ville sannsynligvis ikke knyttet seg til hverandre under normale omstendigheter hjemme i USA. De har havnet i en geografisk og emosjonell unntakstilstand som gjør forholdet mulig.

Lost in Translation skildrer et møte mellom to amerikanere som havner i en limbo-tilstand når de noe ufrivillig blir værende alene hver for seg på et hotell i det ultramoderne Tokyo. Bob Harris (Bill Murray) er en andreklasses Hollywood-skuespiller, som er i Tokyo for å spille inn reklame for en japansk whisky. Den nesten 30 år yngre Charlotte (Scarlett Johansson) sitter stort sett inne på hotellet og venter på at ektemannen skal bli ferdig med et fotooppdrag. Begge er ute av stand til å fungere som turister. Når Charlotte overværer en seanse i et japansk tempel blir hun nedslått fordi hun føler en tomhet i møte med de åndelige dimensjonene. Bob blir rammet av en akutt kryss-kulturell hodepine når de japanske reklamefolkene vil at han skal imitere andre amerikanske underholdningsartister – og da med en japansk vri på klisjeene. Bob og Charlotte er begge «lost in translation». Det er det eneste de har til felles. Men det er likevel nok til å skape en meningsfull relasjon, som i sin beste øyeblikk framkaller en rørende og vemodig romantisk glans.

Lost in Translation er Sofia Coppolas andre film, og noe av en kunstnerisk triumf. Den kjølige kontrollen hun hadde over virkemidlene i debuten The virgin suicides, kombinerer hun her med enda større modenhet og uttrykksfullhet.
Mye står og faller på Bill Murray og Scarlett Johansson i de to sentrale rollene. Særlig Murray får her ekstremt mye ut av lite. Hans pokerfjes er ofte blitt misbrukt i komedier der regissørene krampaktig forsøker å spille på hans status som «komiker-som-later-som-han-er-alvorlig». Her blir særlig balansegangen mellom det rent ut morsomme og det såre sublimt utført. Et halvt smil, et hevet øyenbryn – og tonen i en scene kan endre seg.
Ikke siden den mer outrerte rollefiguren i Ed Wood har jeg sett Murray så opplagt og oppfinnsom. Men rollen i Lost in Translation er enda bedre fordi den henvender seg mer direkte til oss på et følelsesmessig plan. Det oser sår middelalder av Murrays furete ansikt og iblant får det tragiske dimensjoner. Kanskje det beste portrettet av amerikansk mannlig middelalder siden Michael Douglas forfatterportrett i The Wonderboys?

Se filmen: FILMARKIVET.NO

MENY