Kultur- og kirkedepartementet vil nå vurdere norsk tiltredelse i Den europeiske konvensjonen om co-produksjon, slik regissør Bent Hamer har etterlyst i siste utgave av RUSHPRINT.

Mens 37 andre europeiske land har signert og ratifisert traktaten fra 1992, har Norge – i likhet med Albania, Andorra, Liechtenstein, Moldova og Monaco – valgt å stå utenfor. Men da Bent Hamer støtte på problemer hos sin sveitsiske investor i forbindelse med finansieringen av Factotum, gjorde han norske myndigheter klar over de store problemene det manglende medlemskapet medfører for den norske filmen.

Nina Økland, avdelingsdirektør i Kulturdepartementets medieavdeling, sier nå at tiltredelse i konvensjonen vurderes.

– Bakgrunnen for at vi ikke ble med den gangen var en vurdering rundt usikkerheten om dette ville gi de utenlandske produsentene tilgang til billettstøtten. Men departementet vurderer nå en eventuell tiltredelse på nytt, sier Økland.

I et brev om ”Coproduksjonsavtaler m.m” til Norsk filmfond 25. mars 2004 skriver Kulturdepartementet:
”Departementet tar sikte på å vurdere hensiktsmessigheten av at Norge inngår coproduksjonsavtaler med utlandet, herunder hensiktsmessigheten av norsk tiltredelse til den europeiske konvensjonen om samproduksjon av film av 02.10.1992, i forbindelse med den planlagte evalueringen av filmstøtten i 2005.”

Økland innrømmer at revurderingen av konvensjonen skyldes signalene fra filmbransjen.

– Ja, for så vidt. Dette har ikke vært regnet som noe problem hos oss før Bent Hamer tok opp dette i forbindelse med finansieringen av Factotum. Fra norsk side har det ikke vært krevd at finansiering bare kan komme fra land vi har avtaler med – så problemet har ikke vært i forhold til norske tilskuddytere. Men Hamers finansiør i Sveits fikk ikke offentlige penger fordi de forlangte medlemskap i avtalen. Så vidt jeg vet har dette ikke vært et problem før de siste årene, sier hun.

Kulturdepartementet jobber nå med vurderingen parallelt med evalueringen av støttesystemet.

– Vi holder på med det, men den nye politiske ledelsen er ikke presentert for saken ennå. Utredningsselskapet som ser på mange andre spørsmål rundt støttesystemet vil ikke se på dette. Dette er en departemental vurdering vi gjør selv, sier Økland.

Nils Klevjer Aas, seniorrådgiver i Norsk Filmfond, tror en tiltredelse vil gagne den norske filmbransjen.

– Det er en slags ironi i saken. Norge er, sammen med land som Andorra og Albania, et av de få landene som ikke har sluttet seg til co-produksjonsavtalen. De aller fleste har undertegnet avtalen. Fra et prinsipielt synspunkt er jeg av den oppfatning at vi ved å ikke være tilsluttet denne avtalen mangler et verktøy i de norske produsentenes verktøykiste. Grunnlaget for samproduksjon må være at man kan legge sammen penger og samtidig høste fordelen av nasjonal støtte. Bakgrunnen for avtalen er jo at bare nasjonale filmer fikk støtte, ut i fra et minstenivå – innholdsmessig eller finansieringsmessig – for hva som er nasjonal film. Norske produsenter kan ikke delta i co-produksjoner med mindre filmen godkjennes som nasjonal. Et eget kapittel i forskriftene om samproduksjon åpner for muligheter, men landene der ute har andre systemer, og de vil ha sertifikat under henvisning til konvensjonen. Så lenge vi ikke har undertegnet den, kan vi ikke utstede et slikt papir. Og mange utenlandske aktører ”tror” ikke på prosjektet uten dette. Dette legger hindringer for de som vil samprodusere, sier Klevjer Aas.

At det var Bent Hamer som først fokuserte på dette problemet kommer ikke som noen overraskelse på Klevjer Aas.

– Jeg har i min praksis i Filmfondet ikke støtt på andre problemer enn de Bent har hatt. Og det skyldes at han er en av de få som har forsøkt å bygge en co-produksjon med sine utenlandske kontakter. Norske co-produksjoner har tradisjonelt vært innen Skandinavia, og der har vi en forståelse av at nasjonal støtte i ett land medfører at filmen regnes som verdig til co-produksjon med et av de andre landene. I tillegg har vi to bilaterale avtaler, med Canada og Storbritannia, som ikke er særlig mye benyttet: Den norsk-britiske er benyttet fire ganger, blant annet helt tilbake på Dykket og senere på One Love. Den kanadiske er brukt én gang, på Misery Harbour. Britene har varslet at de vil si den opp da den går ut i 2007, primært fordi den har vært lite benyttet, sier han.

Les mer om konvensjonen her:
KONVENSJONEN
Les mer om medlemmene her:
MEDLEMMER