Ukens film: Sansenes rike

Ukens film fra Filmarkivet forårsaket like mye mediestøy her hjemme som da den braket sammen med japanske sensurmyndigheter i 1976. Det skulle ta 25 år før norske sensurmyndigheter slapp Sansenes rike fri. Har den tålt tidens tann?

Ukens film fra Filmarkivet forårsaket like mye mediestøy her hjemme som da den braket sammen med japanske sensurmyndigheter i 1976. Det skulle ta 25 år før norske sensurmyndigheter slapp Sansenes rike fri. Har den tålt tidens tann?

Sansenes Rike ble noe ufrivillig brekkstang for en etterlengtet endring av norsk filmsensur og derfor en film som «alle» ville se og gjøre seg opp en mening om.
Hvem som ble skuffet, er naturligvis ikke lett å si, siden så mange ser denne filmen av helt forskjellige årsaker. Om den er pornografisk eller erotisk, synes for meg å være et uinteressant spørsmål, for hvem kan, når sant skal sies, avgjøre hvor den grensen går?

Det finnes ikke en scene i Sansenes Rike som jeg opplever som spekulativ, eller pornografisk, ei heller særlig erotisk, men det er de to sentrale rollefigurenes besettende forhold som i sine beste øyeblikk fascinerer. Det finnes svært få filmer gjennom filmhistorien som har skildret besettende sex på noen uttrykksfull måte, det er vel heller slik at de gamle filmers antydende evner – fra før den seksuelle frigjøringen – fremstår som mer eggende, selv i dag (er ikke f.eks Marlene Dietrich’ erotiske og tunge blikk mer hissende enn Sharon Stones blotting av kjønnshår i Basic Instinct, når alt kommer til alt?).

Handlingen tar utgangspunkt i en såkalt sann historie fra 1930-tallets Japan, da en ung kvinne ble funnet vandrende formålsløst omkring med sin elskers avkuttede kjønnsorgan i lomma.
Det er naturlig nok forløpet til denne ekstreme handlingen som Oshima ruller opp i filmen.
Vi møter en temperamentsfull geisha som forelsker seg i en bordelmammas ektemann, og etter hvert nærer en besettende seksuell lidenskap for ham. Store deler av dramaet er knyttet til deres utmattende seksuelle eskapader, enten det er på billige hotellrom eller langs veikanten, og det tar ikke lang tid før vi får indikasjoner på hvor det hele bærer hen. Vi har dessuten allerede blitt grundig varslet, ikke minst i det første møtet mellom de elskende, der han hindrer henne fra å angripe en annen geisha med kniv, og de blir stående og stirre begjærlig på hverandre over den skinnende knivseggen.

De elskende er selvfølgelig i sine «sansers rike», som viser seg å være et svært lukket univers med en egen merkverdig logikk som ikke har plass til andre, om de da ikke villig inngår i parets vågale leker. Det er nok derfor sex-scenene ofte virker så kjølige og uvedkommende, selv om den primale seksuelle kraften de uttrykker er viktig for filmen. Oshimas sofistikerte regigrep hever imidlertid filmen milevis over de pornofilmer den påstås å ha noe til felles med, og hans ulike perspektiver i filmen gjør både vår kikkerrolle og de to elskendes syn på hverandre mer komplisert enn vi innledningsvis er klar over.

Det fordømte paret er på mange måter klassiske Oshima-skikkelser: De snur ryggen til det stadig mer militaristiske førkrigssamfunnet som omgir dem og søker skjul i en erotisk underverden som de kompromissløst opprettholder gjennom gjensidig opphissende fantasier (de få scenene som utspiller seg i det offentlige rom viser tydelige tegn på gryende militarisme, som flagg og marsjerende soldater). I lys av det fremstår deres «kamp» nesten litt heroisk.

Sansenes rike er ingen stor film, men den er atskillig mer spenstig og pulserende enn Oshimas forrige film Gohatto, som ble sett på som hans comeback i vesten. Selv om den neppe lenger kan sies å utfordre vår seksualpolitiske moral eller bluferdighetsfølelse, rommer den likevel scener mot slutten som ikke er å anbefale for de med sarte mager.

SE FILMEN

Ukens film: Sansenes rike

Ukens film fra Filmarkivet forårsaket like mye mediestøy her hjemme som da den braket sammen med japanske sensurmyndigheter i 1976. Det skulle ta 25 år før norske sensurmyndigheter slapp Sansenes rike fri. Har den tålt tidens tann?

Ukens film fra Filmarkivet forårsaket like mye mediestøy her hjemme som da den braket sammen med japanske sensurmyndigheter i 1976. Det skulle ta 25 år før norske sensurmyndigheter slapp Sansenes rike fri. Har den tålt tidens tann?

Sansenes Rike ble noe ufrivillig brekkstang for en etterlengtet endring av norsk filmsensur og derfor en film som «alle» ville se og gjøre seg opp en mening om.
Hvem som ble skuffet, er naturligvis ikke lett å si, siden så mange ser denne filmen av helt forskjellige årsaker. Om den er pornografisk eller erotisk, synes for meg å være et uinteressant spørsmål, for hvem kan, når sant skal sies, avgjøre hvor den grensen går?

Det finnes ikke en scene i Sansenes Rike som jeg opplever som spekulativ, eller pornografisk, ei heller særlig erotisk, men det er de to sentrale rollefigurenes besettende forhold som i sine beste øyeblikk fascinerer. Det finnes svært få filmer gjennom filmhistorien som har skildret besettende sex på noen uttrykksfull måte, det er vel heller slik at de gamle filmers antydende evner – fra før den seksuelle frigjøringen – fremstår som mer eggende, selv i dag (er ikke f.eks Marlene Dietrich’ erotiske og tunge blikk mer hissende enn Sharon Stones blotting av kjønnshår i Basic Instinct, når alt kommer til alt?).

Handlingen tar utgangspunkt i en såkalt sann historie fra 1930-tallets Japan, da en ung kvinne ble funnet vandrende formålsløst omkring med sin elskers avkuttede kjønnsorgan i lomma.
Det er naturlig nok forløpet til denne ekstreme handlingen som Oshima ruller opp i filmen.
Vi møter en temperamentsfull geisha som forelsker seg i en bordelmammas ektemann, og etter hvert nærer en besettende seksuell lidenskap for ham. Store deler av dramaet er knyttet til deres utmattende seksuelle eskapader, enten det er på billige hotellrom eller langs veikanten, og det tar ikke lang tid før vi får indikasjoner på hvor det hele bærer hen. Vi har dessuten allerede blitt grundig varslet, ikke minst i det første møtet mellom de elskende, der han hindrer henne fra å angripe en annen geisha med kniv, og de blir stående og stirre begjærlig på hverandre over den skinnende knivseggen.

De elskende er selvfølgelig i sine «sansers rike», som viser seg å være et svært lukket univers med en egen merkverdig logikk som ikke har plass til andre, om de da ikke villig inngår i parets vågale leker. Det er nok derfor sex-scenene ofte virker så kjølige og uvedkommende, selv om den primale seksuelle kraften de uttrykker er viktig for filmen. Oshimas sofistikerte regigrep hever imidlertid filmen milevis over de pornofilmer den påstås å ha noe til felles med, og hans ulike perspektiver i filmen gjør både vår kikkerrolle og de to elskendes syn på hverandre mer komplisert enn vi innledningsvis er klar over.

Det fordømte paret er på mange måter klassiske Oshima-skikkelser: De snur ryggen til det stadig mer militaristiske førkrigssamfunnet som omgir dem og søker skjul i en erotisk underverden som de kompromissløst opprettholder gjennom gjensidig opphissende fantasier (de få scenene som utspiller seg i det offentlige rom viser tydelige tegn på gryende militarisme, som flagg og marsjerende soldater). I lys av det fremstår deres «kamp» nesten litt heroisk.

Sansenes rike er ingen stor film, men den er atskillig mer spenstig og pulserende enn Oshimas forrige film Gohatto, som ble sett på som hans comeback i vesten. Selv om den neppe lenger kan sies å utfordre vår seksualpolitiske moral eller bluferdighetsfølelse, rommer den likevel scener mot slutten som ikke er å anbefale for de med sarte mager.

SE FILMEN

MENY