Den franske filmskaperen Agnes Jaoui er i ferd med å overta Woody Allens posisjon som filmens fremste urbane satiriker, mener RUSHPRINT om ukens film fra Filmarkivet, ”Se meg”.

Den franske skuespillerinnen og filmregissøren Agnes Jaoui er i hjemlandet ofte omtalt som den franske filmens svar på Woody Allen. Det er selvsagt en betegnelse ingen fortjener – aller minst Jaoui, som har stått støtt på egne ben siden den satiriske regidebuten ”De andres smak” (som gikk på norske kinoer for over fire år siden). Med sin siste film, ”Se meg”, befester hun sin posisjon som sosial kommentator overfor det «forfengelighetens marked» som er en dominerende drivkraft i urbane artistiske miljøer. Hun står fortsatt ved siden av Allen som den fremste eksponenten for denne typen satire. Men samtidig avdekker hun en større forkjærlighet for nyanser og følelser hos rollefigurene i Se meg – et slektskap med Jean Renoirs gjennomgangstema fra klassikeren ”Spillets regler” der «alle har sine grunner» for å oppføre seg som de gjør.

”Se meg” er en ufullstendig oversettelse av den franske tittelen, ”Comme une Image”, som spiller på det franske uttrykket «sage comme une image». Det refererer visstnok til karakterer som gis i fransk grunnskole for god oppførsel, men berører også de forestillinger om kvinner som reflekteres i offentlighetens mange speil. Hovedpersonen i ”Se meg” heter ironisk nok Lolita (Marilou Berry), sannsynligvis fordi det speiler farens forestillinger om at kvinner skal være yppige og behagelige vesener. Isteden er vår Lolita overvektig og gretten. Hun er på konstant jakt etter bekreftelse fra faren, en profilert forfatter, som på sin side knapt nok enser henne. Lolitas følelse av ikke å bli sett gjennomsyrer hennes forhold til alle. Hun er overbevist om at nye bekjentskaper først viser interesse for henne når de får vite at hun er datter av forfatteren Etienne Cassard, og hun både utnytter det og hater det. Det feltet der Lolita føler hun har noe å tilby er innen klassisk sang, og hun får en viss selvfølelse i møte med sangpedagogen Sylvia (spilt av Agnes Jaoui selv), selv om også hun viser interesse for Lolita først når hun får vite at hun er datter av Cassard.

Det er de litterære salongenes forfengelige aspirasjoner som her avkles brutalt. Jaoui sparer ingen. Forholdet mellom hennes egen rollefigur, Sylvia, og ektemannen, er en bitende case study i sosial klatring. Men satiren blir aldri stilisert eller for dominerende. Til det er karakterskildringene for nyanserte og fulle av liv. Selv det mest selvsentrerte monsteret i filmen, Cassard, far og forfatter, har sine forsonende trekk, mye takket være Jean-Pierre Bacris spill (han er også denne gangen medforfatter på filmen).

Men det er Marilou Berry som er filmens emosjonelle kraftsenter. Hun kan fremvise en beundringsverdig og effektiv tilbakeholdenhet i sin tolkning av Lolita. Hun er robust og sårbar, plagsom og omtenksom, men har også en sjarm og selvironi som er mer forsiktig antydet. Hun venter bare på en anledning til å blomstre.
Den anledningen inntreffer når Lolita og sangkoret skal holde konsert i filmens sluttparti. Det er en scene som treffer med voldsom emosjonell tyngde og blir selve uttrykket for foreldres manglende evne til å se barna sine når det gjelder som mest.
Når regissør Agnes Jaoui lar Cassard miste sin skrivesperre midt under datterens konsert, er det selvsagt å ta vel hardt i. Men når etterspillet behandles med samme omsorg for rollefigurenes egenart som resten av filmen preges av, blir det ikke noe mer enn en liten skjønnhetsfeil.

Se filmen på FILMARKIVET.NO