Ukens film er både et uttrykk for filmskaping som terapi og overlevelseskunst, men uten at det blir for privat. Den er noe av et vågestykke, mener RUSHPRINT.

Filmskaperen og multikunstneren Carl Johan De Geer er en sekstiåtter med høyadelige aner, og har lenge skammet seg over det. Men i 60-åringens siste film, ”Med kamera som trøst”, har han ikke bare forsonet seg med denne arven – han ser også den positive verdien av hvordan den har påvirket ham. Her er ikke et ord om besteforeldrenes nazisme, som ble beskrevet i hans forrige film,”Mormor, Hitler och jag”. Isteden henter han fram bilder fra sin enorme arkivsamling fra oppveksten og fram til i dag.

De Geer fant også tidlig trøst i å betrakte omgivelsene gjennom en kameralinse, og har latt seg inspirere av B-filmen som ramme for den ytre fortellingen. Som snytt ut av ”I Was a Teenage Werewolf” ifører han seg varulvens gevanter og drar ut på en reise til vulkanen Etna, der det visstnok vokser en blomst som kan virke lindrende på en sykdom som har herjet familien gjennom generasjoner.

I mellomtiden gjenforteller han oppveksten i et skånsk «mellomstort» slott og lar noen av de 200.000 eksponeringene han har utført siden barndommen utdype sin lett ironiske kommentarstemme. Fotografiene i svart-hvitt er effektfulle og noen ganger er de urovekkende. Som når De Geer viser bilder han tok i skjul av foreldrene, inne i en skog, og bildene avdekker et traumatisk brudd, der faren rekker moren en revolver slik at hun skal kunne skyte ham for hans forhold til en annen kvinne.

I likhet med kinoaktuelle ”Tarnation” er det vanskelig å klassifisere ”Med kamera som trøst”. Begge filmer er på hver sin måte uttrykk for filmskaping som både terapi og overlevelseskunst. Og de beviser at det private ikke nødvendigvis behøver å være tyranniserende og banalt, men tvert imot kan fungere grenseoverskridende på en meningsfull måte.

Se filmen hos Filmarkivet.no: MED KAMERA SOM TRØST

Filmarkivet kan denne og neste uke tilby alle langfilmer til kroner 15 per visning (fram til 21.oktober)!