Samtlige norske filmfestivaler har inngått partnerskap og sponsoravtaler med pressen. Slike partnerskap kan være problematiske, mener Norsk Presseforbund, mens Dagsavisen forsvarer partnerskapet med Film fra Sør.
Samtlige norske filmfestivaler har inngått partnerskap og sponsoravtaler med pressen. Slike partnerskap kan være problematiske, mener Norsk Presseforbund, mens Dagsavisen forsvarer partnerskapet med Film fra Sør.
Musikkfestivalenes nære samarbeid med store riksmedier har vært debattert, men også filmfestivalene, i Tromsø, Trondheim, Haugesund, Bergen og Oslo, har i flere år hatt pressepartnere, fra riksgiganter som VG og TV2 til regionale aktører som Nordlys, Bergens Tidende og Adresseavisen. Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, mener man må være veldig varsom med slike samarbeidsavtaler.
– Det er et interessant og ganske stort spørsmål det er viktig at man stiller. Det står i Tekstreklame-plakaten at ”Redaksjonell dekning av mediebedriftenes egen virksomhet, markedsaktiviteter eller kommersielle biprodukter skal skje etter de samme journalistiske kriterier som for alt annet stoff”. Og det står at ”Sponsorer skal ikke ha innflytelse på redaksjonelt innhold”. Men i virkeligheten tror jeg det er annerledes. Når et medium har valgt å sponse betyr det at man dekker begivenheten i større omfang enn en hva man ville gjort hvis man ikke hadde sponsing inne i bildet. Dette gjelder også når det ikke er økonomiske, men andre typer bindinger.
Det kan være journalistisk og økonomisk hensiktsmessig å inngå slike samarbeid, medgir Kokkvold. Men troverdigheten kan svekkes dersom publikum blir usikkert på hva slags bindinger som styrer omtalen.
– Det kan være problematisk hvis bindingene blir så sterke at publikum ikke lenger er sikre på om omtalen springer ut av journalistiske vurderinger, men at det har noe med kommersielle bindinger å gjøre. Når man inngår slike samarbeider er kravet til integritet større enn vanlig, sier han.
Marte Stubberød Eielsen, kulturredaktør i Klassekampen, mener det er fullt mulig for en avis å forholde seg uavhengig og kritisk til en festival den selv samarbeider med.
– Ja, det er fullt mulig og absolutt nødvendig for at samarbeid mellom kulturfestivaler og aviser kan forsvares. At aviser og andre medier profilerer seg gjennom kulturarrangementer de vil assosieres med er et fenomen som har kommet for å bli. Men det er flere utfordringer forbundet med dette. Det blir farlig hvis Dagsavisen får snakke eksklusivt med den viktigste regissøren fordi avisa sponser Film fra Sør. Markedsføring er én ting – journalistikk noe annet. Her må de involverte vise ansvar og edruelighet ved å skille mellom rollene. Markedsavdelingen og journalistene må jobbe hver for seg. Dette er et tiltakende problem i kulturbransjen generelt, der store aviser får eksklusive avtaler med attraktive intervjuobjekter, sier Eielsen.
Hun tror både store og mindre medier har de samme utfordringene.
– Det er lett å hakke løs på de sterke, og lett å forsvare de mindre og lokale avisene. De har selvfølgelig også interesse av å profilere seg, selv om de nok også føler større ansvar for å støtte opp om viktige lokale kulturarrangement, mener hun.
Eielsen og Klassekampen har selv samarbeidet med forskjellige festivaler.
– Vi i Klassekampen har ikke samarbeidet formelt, men delt ut festivalbilag under Litteraturfestivalen på Lillehammer og under Filmfestivalen i Haugesund. Vi gjør dette fordi vi synes festivalene er viktig og godt stoff, og det gir oss god anledning til å treffe mennesker i vår målgruppe. Vi har også kjørt bytteannonser med ulike idealistiske festivaler og prosjekter som vi tror på. Dette mener jeg er helt greit. Selvfølgelig får vi reklameinntekter på våre kulturbilag, men vi legger stor vekt på at de skal være journalistiske overskuddsfenomener med leserne i fokus. Samlebåndsproduserte og ukritiske reklamebilag er jeg veldig skeptisk til, sier hun.
Mode Steinkjer, filmjournalist i Dagsavisen og redaktør for Film fra Sør-bilaget, skriver at Dagsavisen utgir bilaget ”fordi vi mener festivalen er unik i norsk sammenheng fordi den byr på historier vi ellers ikke ville stiftet kjennskap til”. Det er ikke lett å skille bilaget fra Film fra Sørs ordinære program, men Steinkjer understreker at avisa står helt fritt i omtalen av festivalen.
– Sånn vi har definert det, ser jeg ikke noen problemer med samarbeidet som er inngått mellom Dagsavisen og festivalen. Vi står redaksjonelt fritt i forhold til festivalen, også i bilaget som er trykket nå. Vi står for vårt stoff, og festivalen står for resten. Det har ikke vært noe samarbeid med tekstene i bilaget, og vi har stått fritt til å trykke intervjuer og anmeldelser som vi vil. Avviklingen av festivalen har vi ikke noe med å gjøre, og vi står fritt til å dekke den som vi vil. Vi behandler den som en hvilken som helst annen festival eller kulturelt evenement. I avtalen med Film fra Sør er det ikke noen økonomiske føringer. De får ikke penger av oss, og vi får ikke penger fra dem. Det handler om gjensidig oppmerksomhet, sier Steinkjer.
Han ser at det kan bli problematisk om pressen går med på føringer fra markedsføring eller festivalene. Men Dagsavisen har full redaksjonell frihet, og pressen har dekket festivalene på en kritisk måte, mener han.
– Adresseavisa skrev jo kritisk om festivalen i Trondheim, og årets Tromsøfestival var det også kritikk rundt. Disse festivalene lever jo litt sitt eget liv, uten at pressen finner noe å sette fingeren på. Men straks det er noe å skrive kritisk om, gjør man det, mener Steinkjer.
Dagsavisen får ingen særrettigheter i forbindelse med Film fra Sør.
– Vi har ikke noen fortrinnsrett. Det er ikke noe vi har bedt om, og vi stiller i samme intervju-kø som alle andre. Og vi sier heller nei enn ja, fordi dette ofte er smalt stoff, som hadde blitt vurdert bort uansett. Og mesteparten av avtalene i forkant er inngått med agenter utenfor festivalen, sier han.
Steinkjer mener ikke kulturjournalistikkens troverdighet på noen måte svekkes av partnerskap med filmfestivalene.
– Nei, det synes jeg ikke. Da tror jeg ikke vi eller noen andre ville gått inn i slike samarbeidsavtaler, sier han.
Samtlige norske filmfestivaler har inngått partnerskap og sponsoravtaler med pressen. Slike partnerskap kan være problematiske, mener Norsk Presseforbund, mens Dagsavisen forsvarer partnerskapet med Film fra Sør.
Musikkfestivalenes nære samarbeid med store riksmedier har vært debattert, men også filmfestivalene, i Tromsø, Trondheim, Haugesund, Bergen og Oslo, har i flere år hatt pressepartnere, fra riksgiganter som VG og TV2 til regionale aktører som Nordlys, Bergens Tidende og Adresseavisen. Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, mener man må være veldig varsom med slike samarbeidsavtaler.
– Det er et interessant og ganske stort spørsmål det er viktig at man stiller. Det står i Tekstreklame-plakaten at ”Redaksjonell dekning av mediebedriftenes egen virksomhet, markedsaktiviteter eller kommersielle biprodukter skal skje etter de samme journalistiske kriterier som for alt annet stoff”. Og det står at ”Sponsorer skal ikke ha innflytelse på redaksjonelt innhold”. Men i virkeligheten tror jeg det er annerledes. Når et medium har valgt å sponse betyr det at man dekker begivenheten i større omfang enn en hva man ville gjort hvis man ikke hadde sponsing inne i bildet. Dette gjelder også når det ikke er økonomiske, men andre typer bindinger.
Det kan være journalistisk og økonomisk hensiktsmessig å inngå slike samarbeid, medgir Kokkvold. Men troverdigheten kan svekkes dersom publikum blir usikkert på hva slags bindinger som styrer omtalen.
– Det kan være problematisk hvis bindingene blir så sterke at publikum ikke lenger er sikre på om omtalen springer ut av journalistiske vurderinger, men at det har noe med kommersielle bindinger å gjøre. Når man inngår slike samarbeider er kravet til integritet større enn vanlig, sier han.
Marte Stubberød Eielsen, kulturredaktør i Klassekampen, mener det er fullt mulig for en avis å forholde seg uavhengig og kritisk til en festival den selv samarbeider med.
– Ja, det er fullt mulig og absolutt nødvendig for at samarbeid mellom kulturfestivaler og aviser kan forsvares. At aviser og andre medier profilerer seg gjennom kulturarrangementer de vil assosieres med er et fenomen som har kommet for å bli. Men det er flere utfordringer forbundet med dette. Det blir farlig hvis Dagsavisen får snakke eksklusivt med den viktigste regissøren fordi avisa sponser Film fra Sør. Markedsføring er én ting – journalistikk noe annet. Her må de involverte vise ansvar og edruelighet ved å skille mellom rollene. Markedsavdelingen og journalistene må jobbe hver for seg. Dette er et tiltakende problem i kulturbransjen generelt, der store aviser får eksklusive avtaler med attraktive intervjuobjekter, sier Eielsen.
Hun tror både store og mindre medier har de samme utfordringene.
– Det er lett å hakke løs på de sterke, og lett å forsvare de mindre og lokale avisene. De har selvfølgelig også interesse av å profilere seg, selv om de nok også føler større ansvar for å støtte opp om viktige lokale kulturarrangement, mener hun.
Eielsen og Klassekampen har selv samarbeidet med forskjellige festivaler.
– Vi i Klassekampen har ikke samarbeidet formelt, men delt ut festivalbilag under Litteraturfestivalen på Lillehammer og under Filmfestivalen i Haugesund. Vi gjør dette fordi vi synes festivalene er viktig og godt stoff, og det gir oss god anledning til å treffe mennesker i vår målgruppe. Vi har også kjørt bytteannonser med ulike idealistiske festivaler og prosjekter som vi tror på. Dette mener jeg er helt greit. Selvfølgelig får vi reklameinntekter på våre kulturbilag, men vi legger stor vekt på at de skal være journalistiske overskuddsfenomener med leserne i fokus. Samlebåndsproduserte og ukritiske reklamebilag er jeg veldig skeptisk til, sier hun.
Mode Steinkjer, filmjournalist i Dagsavisen og redaktør for Film fra Sør-bilaget, skriver at Dagsavisen utgir bilaget ”fordi vi mener festivalen er unik i norsk sammenheng fordi den byr på historier vi ellers ikke ville stiftet kjennskap til”. Det er ikke lett å skille bilaget fra Film fra Sørs ordinære program, men Steinkjer understreker at avisa står helt fritt i omtalen av festivalen.
– Sånn vi har definert det, ser jeg ikke noen problemer med samarbeidet som er inngått mellom Dagsavisen og festivalen. Vi står redaksjonelt fritt i forhold til festivalen, også i bilaget som er trykket nå. Vi står for vårt stoff, og festivalen står for resten. Det har ikke vært noe samarbeid med tekstene i bilaget, og vi har stått fritt til å trykke intervjuer og anmeldelser som vi vil. Avviklingen av festivalen har vi ikke noe med å gjøre, og vi står fritt til å dekke den som vi vil. Vi behandler den som en hvilken som helst annen festival eller kulturelt evenement. I avtalen med Film fra Sør er det ikke noen økonomiske føringer. De får ikke penger av oss, og vi får ikke penger fra dem. Det handler om gjensidig oppmerksomhet, sier Steinkjer.
Han ser at det kan bli problematisk om pressen går med på føringer fra markedsføring eller festivalene. Men Dagsavisen har full redaksjonell frihet, og pressen har dekket festivalene på en kritisk måte, mener han.
– Adresseavisa skrev jo kritisk om festivalen i Trondheim, og årets Tromsøfestival var det også kritikk rundt. Disse festivalene lever jo litt sitt eget liv, uten at pressen finner noe å sette fingeren på. Men straks det er noe å skrive kritisk om, gjør man det, mener Steinkjer.
Dagsavisen får ingen særrettigheter i forbindelse med Film fra Sør.
– Vi har ikke noen fortrinnsrett. Det er ikke noe vi har bedt om, og vi stiller i samme intervju-kø som alle andre. Og vi sier heller nei enn ja, fordi dette ofte er smalt stoff, som hadde blitt vurdert bort uansett. Og mesteparten av avtalene i forkant er inngått med agenter utenfor festivalen, sier han.
Steinkjer mener ikke kulturjournalistikkens troverdighet på noen måte svekkes av partnerskap med filmfestivalene.
– Nei, det synes jeg ikke. Da tror jeg ikke vi eller noen andre ville gått inn i slike samarbeidsavtaler, sier han.