20 filmer i året er ikke noe problem, er svaret fra filmbransjen på regjeringens planlagte løft for filmen.
– Når 8 av 10 filmer finansieres gjennom arbeidskreditter, der folk pantsetter huset, så er økte tilskudd uansett påkrevet, mener regissør Erik Poppe.
20 filmer i året er ikke noe problem, er svaret fra filmbransjen på regjeringens planlagte løft for filmen.
– Når 8 av 10 filmer finansieres gjennom arbeidskreditter, der folk pantsetter huset, så er økte tilskudd uansett påkrevet, mener regissør Erik Poppe.
Filmbransjen har store forventninger til den nye regjeringen, hvis ambisjon er å produsere 20 filmer i året. I snitt er kun 11 norske langfilmer laget årlig de siste ti årene. Men har bransjen kapasitet og talenter nok til å produsere 20 filmer hvert år? Eller bør man bruke økningen av midler til å styrke budsjettene, som mange mener er for små for hver enkelt film?
Leif Holst Jensen, generalsekretær i Produsentforeningen, får gjerne i pose og sekk.
– Ideelt sett er svaret begge deler – at man vil bruke mer krefter på enkeltfilmer og lage flere filmer. Pose og sekk, altså. Fondet og Trond Giske er åpne for å differensiere mer ved å satse mer på enkeltfilmer, men publikum etterspør forskjellige filmer, og vi er nødt til å ha et stort volum i sjanger og spredning. Vi må ha større volum for å skape et miljø med lang levetid, og for å få et godt nok tilbud til publikum. I forhold til land det er naturlig å sammenligne oss med har vi litt igjen for å kunne oppnå samme andelen av nasjonale filmer på kino. Derfor må vi levere ulike typer filmer: sjangerfilm, barnefilm, smal, kommers og eksperimentell film. Det er i hvert fall veldig feil å tenke at man må produsere færre filmer for å få høyere kvalitet, mener Holst Jensen.
Han mener midlene må økes betraktelig for å nå målsettingen om 20 filmer.
– Det går an å gjøre mer enn det vi gjør nå, men det krever en fortsatt kraftig innsats på manus og utviklingssiden og alle andre funksjoner. Og begynner man å regne på det som ligger i Statsbudsjettet, dreier det seg om 50-100 millioner mer i produksjonsbudsjetter for å nå målene. Vi har store forventninger til den nye regjeringen, som var sterke i sin opposisjon. Vi håper den skal trå til og legge mer penger i potten enn hva den avgående regjeringen ga. Den skrøt også av å ha 20 filmer, men det var feilaktig, siden den regnet med dokumentarfilm på kino, sier Holst Jensen.
Erik Poppe, regissør av «Hawaii, Oslo» (foto) og nestleder i Norske Filmregissører, er positiv til at Trond Giske sier ja til ”alle” i kultursektoren, og spesielt til filmbransjen.
– Det å tallfeste antall filmer er første steget på veien, men at alle partiene på Soria Moria var enige er like viktig som et tall. At en regjering uttaler eksplisitt at den vil satse større på filmproduksjon er nye toner. Men det er vi som må gjøre jobben, og vi må følge opp det de lover oss. Det gjenstår å se om de leverer. For et tall er bare et tall. Er det 20 store filmer, 20 små og store filmer, eller 20 filmer til 15 millioner hver? Å vite om politikerne skjønner hva 20 filmer er har vært utfordringen hele tida, mener Poppe.
Han mener at bredde- og elitesatsing kan skje side om side.
– Vi må ha plass til begge deler. Man må få gjort større filmer – ikke for å lage Dina-filmer i flust og fleng – men fordi mye yrkeserfaring forsvinner når vi bare lager små filmer. Bare annenhver film har scenograf, og det er idiotisk. Det er vesentlig totalt sett å ha et varierende tilbud, med forskjellige typer filmer. Om det lages 20, 18 eller 17 er ikke jeg så opptatt av. Men med tanke på volum er jeg enig med Stein Slyngstad og Filmfondet: Stort volum viser for publikum at vi er offensive. Og da kan flere prøve og feile. Jeg synes man i infrastrukturen rundt filmen bør fokusere mer på regibiten. Et stort antall filmer er viktig for at regissørene skal kunne være i arbeid, mener Poppe.
Han tror tilskuddene må økes for å profesjonalisere bransjen.
– For det første ønsker jeg større variasjon av filmer – det nøyaktige antallet er ikke så viktig. For det andre må vi få økt tilskuddene. 8 av 10 filmer finansieres gjennom arbeidskreditter, der folk pantsetter huset. Jeg synes bransjen er blitt mindre profesjonell når mange må ta så stor risiko. Det trengs større tilskudd selv for å holde dagens volum oppe, mener han.
Sverre Pedersen, forbundsleder i Filmforbundet, mener også man fint kan lage flere filmer i Norge.
– Det er ikke tvil om at vi rent ressursmessig vil kunne produsere 20 gode filmer i året. At vi har vært opp i en 18-19 filmer i løpet av de siste årene viser at bransjen har fysisk kapasitet, ikke minst på grunn av tilgangen på velskolerte fagfolk. Våre innspill til den nye regjeringen har vært at en hver film må få den støtten den trenger. Ikke alle filmer må ha 13-15 millioner kroner i budsjett. Forskjellige historier trenger forskjellige fortellermåter, og derfor også forskjellige budsjetter. Vi må ha et ambisiøst volum – det har mye med kompetansebygging og kvalitet å gjøre. Betingelsene for 20 spillefilmer i året må være anstendige rammevilkår for filmarbeidernes inntekter og forutsigbarhet for produksjonsselskapene, mener Pedersen.
Han mener en mer fleksibel finansieringspolitikk er svaret.
– Vi må ha en mer fleksibel offentlig politikk på hvordan forskjellige filmer skal finansieres. Statlige bevilgninger bør gi rom for variasjon, også til episke storfilmer. Fondets dokumentasjon viser at i gjennomsnitt blir norske filmer finansiert med 90 prosent offentlige kroner og 10 prosent private kroner. Tilgangen til næringskapital er fremdeles veldig begrenset. Og det er de kommersielle filmene med størst publikum som får mest, mens den mer ambisiøse, kunstneriske filmen har lavest støttegrad. Vi ønsker her Rambøl-rapporten velkommen til å svare på: Hvordan er helsetilstanden i bransjen vår? Det er maktpåliggende for oss å gå inn på lønnsvilkår. Slik Filmfondet har operert nå er det blitt overtid og brudd på arbeidsmiljøloven under produksjoner som har vært skviset. Den nye regjeringen kan ikke være bekjent av dette. Den må sette fokus på rammebetingelsene. Det har vært produsentfokus de siste ti årene, men nå er det på tide med regissør- og manusfokus. De to nøkkelfunksjonene må få støtte, mener Pedersen.
Han synes kulturløftet bare bør være begynnelsen.
– Ambisjonen om 20 filmer i året er et bra utgangspunkt for kulturløftet i årene framover. Men vi må ikke være beskjedne. Kulturløftet er en start, men hvorfor stoppe med én prosent? Hvorfor ikke tre eller fem prosent? Kultur er veldig viktig i et hvert sivilisert samfunn, sier Pedersen.
Langfilmer på kino 1995-2004:
1995: 10
1996: 8
1997: 11
1998: 10
1999: 9
2000: 8
2001: 7
2002: 14
2003: 18
2004: 16
20 filmer i året er ikke noe problem, er svaret fra filmbransjen på regjeringens planlagte løft for filmen.
– Når 8 av 10 filmer finansieres gjennom arbeidskreditter, der folk pantsetter huset, så er økte tilskudd uansett påkrevet, mener regissør Erik Poppe.
20 filmer i året er ikke noe problem, er svaret fra filmbransjen på regjeringens planlagte løft for filmen.
– Når 8 av 10 filmer finansieres gjennom arbeidskreditter, der folk pantsetter huset, så er økte tilskudd uansett påkrevet, mener regissør Erik Poppe.
Filmbransjen har store forventninger til den nye regjeringen, hvis ambisjon er å produsere 20 filmer i året. I snitt er kun 11 norske langfilmer laget årlig de siste ti årene. Men har bransjen kapasitet og talenter nok til å produsere 20 filmer hvert år? Eller bør man bruke økningen av midler til å styrke budsjettene, som mange mener er for små for hver enkelt film?
Leif Holst Jensen, generalsekretær i Produsentforeningen, får gjerne i pose og sekk.
– Ideelt sett er svaret begge deler – at man vil bruke mer krefter på enkeltfilmer og lage flere filmer. Pose og sekk, altså. Fondet og Trond Giske er åpne for å differensiere mer ved å satse mer på enkeltfilmer, men publikum etterspør forskjellige filmer, og vi er nødt til å ha et stort volum i sjanger og spredning. Vi må ha større volum for å skape et miljø med lang levetid, og for å få et godt nok tilbud til publikum. I forhold til land det er naturlig å sammenligne oss med har vi litt igjen for å kunne oppnå samme andelen av nasjonale filmer på kino. Derfor må vi levere ulike typer filmer: sjangerfilm, barnefilm, smal, kommers og eksperimentell film. Det er i hvert fall veldig feil å tenke at man må produsere færre filmer for å få høyere kvalitet, mener Holst Jensen.
Han mener midlene må økes betraktelig for å nå målsettingen om 20 filmer.
– Det går an å gjøre mer enn det vi gjør nå, men det krever en fortsatt kraftig innsats på manus og utviklingssiden og alle andre funksjoner. Og begynner man å regne på det som ligger i Statsbudsjettet, dreier det seg om 50-100 millioner mer i produksjonsbudsjetter for å nå målene. Vi har store forventninger til den nye regjeringen, som var sterke i sin opposisjon. Vi håper den skal trå til og legge mer penger i potten enn hva den avgående regjeringen ga. Den skrøt også av å ha 20 filmer, men det var feilaktig, siden den regnet med dokumentarfilm på kino, sier Holst Jensen.
Erik Poppe, regissør av «Hawaii, Oslo» (foto) og nestleder i Norske Filmregissører, er positiv til at Trond Giske sier ja til ”alle” i kultursektoren, og spesielt til filmbransjen.
– Det å tallfeste antall filmer er første steget på veien, men at alle partiene på Soria Moria var enige er like viktig som et tall. At en regjering uttaler eksplisitt at den vil satse større på filmproduksjon er nye toner. Men det er vi som må gjøre jobben, og vi må følge opp det de lover oss. Det gjenstår å se om de leverer. For et tall er bare et tall. Er det 20 store filmer, 20 små og store filmer, eller 20 filmer til 15 millioner hver? Å vite om politikerne skjønner hva 20 filmer er har vært utfordringen hele tida, mener Poppe.
Han mener at bredde- og elitesatsing kan skje side om side.
– Vi må ha plass til begge deler. Man må få gjort større filmer – ikke for å lage Dina-filmer i flust og fleng – men fordi mye yrkeserfaring forsvinner når vi bare lager små filmer. Bare annenhver film har scenograf, og det er idiotisk. Det er vesentlig totalt sett å ha et varierende tilbud, med forskjellige typer filmer. Om det lages 20, 18 eller 17 er ikke jeg så opptatt av. Men med tanke på volum er jeg enig med Stein Slyngstad og Filmfondet: Stort volum viser for publikum at vi er offensive. Og da kan flere prøve og feile. Jeg synes man i infrastrukturen rundt filmen bør fokusere mer på regibiten. Et stort antall filmer er viktig for at regissørene skal kunne være i arbeid, mener Poppe.
Han tror tilskuddene må økes for å profesjonalisere bransjen.
– For det første ønsker jeg større variasjon av filmer – det nøyaktige antallet er ikke så viktig. For det andre må vi få økt tilskuddene. 8 av 10 filmer finansieres gjennom arbeidskreditter, der folk pantsetter huset. Jeg synes bransjen er blitt mindre profesjonell når mange må ta så stor risiko. Det trengs større tilskudd selv for å holde dagens volum oppe, mener han.
Sverre Pedersen, forbundsleder i Filmforbundet, mener også man fint kan lage flere filmer i Norge.
– Det er ikke tvil om at vi rent ressursmessig vil kunne produsere 20 gode filmer i året. At vi har vært opp i en 18-19 filmer i løpet av de siste årene viser at bransjen har fysisk kapasitet, ikke minst på grunn av tilgangen på velskolerte fagfolk. Våre innspill til den nye regjeringen har vært at en hver film må få den støtten den trenger. Ikke alle filmer må ha 13-15 millioner kroner i budsjett. Forskjellige historier trenger forskjellige fortellermåter, og derfor også forskjellige budsjetter. Vi må ha et ambisiøst volum – det har mye med kompetansebygging og kvalitet å gjøre. Betingelsene for 20 spillefilmer i året må være anstendige rammevilkår for filmarbeidernes inntekter og forutsigbarhet for produksjonsselskapene, mener Pedersen.
Han mener en mer fleksibel finansieringspolitikk er svaret.
– Vi må ha en mer fleksibel offentlig politikk på hvordan forskjellige filmer skal finansieres. Statlige bevilgninger bør gi rom for variasjon, også til episke storfilmer. Fondets dokumentasjon viser at i gjennomsnitt blir norske filmer finansiert med 90 prosent offentlige kroner og 10 prosent private kroner. Tilgangen til næringskapital er fremdeles veldig begrenset. Og det er de kommersielle filmene med størst publikum som får mest, mens den mer ambisiøse, kunstneriske filmen har lavest støttegrad. Vi ønsker her Rambøl-rapporten velkommen til å svare på: Hvordan er helsetilstanden i bransjen vår? Det er maktpåliggende for oss å gå inn på lønnsvilkår. Slik Filmfondet har operert nå er det blitt overtid og brudd på arbeidsmiljøloven under produksjoner som har vært skviset. Den nye regjeringen kan ikke være bekjent av dette. Den må sette fokus på rammebetingelsene. Det har vært produsentfokus de siste ti årene, men nå er det på tide med regissør- og manusfokus. De to nøkkelfunksjonene må få støtte, mener Pedersen.
Han synes kulturløftet bare bør være begynnelsen.
– Ambisjonen om 20 filmer i året er et bra utgangspunkt for kulturløftet i årene framover. Men vi må ikke være beskjedne. Kulturløftet er en start, men hvorfor stoppe med én prosent? Hvorfor ikke tre eller fem prosent? Kultur er veldig viktig i et hvert sivilisert samfunn, sier Pedersen.
Langfilmer på kino 1995-2004:
1995: 10
1996: 8
1997: 11
1998: 10
1999: 9
2000: 8
2001: 7
2002: 14
2003: 18
2004: 16
