Darren Aronofsky viser som filmskaper en særegen visuell sensibilitet som er helt unik, synes RUSHPRINT i presentasjonen av ukens film, ”Requiem for en drøm”.

”Requiem for en drøm” framstår nesten som en trip i seg selv, i vidunderbarnet Darren Aronofskys feberaktige forsøk på å komme under huden på dopmisbrukere. Filmen er en junkiefabel, med Jennifer Connelly og Jared Leto i hovedrollene, adaptert fra en kultroman av Hubert Selby Jr fra 1978 (Selbys mest kjente verk er nok ”Last exit to Brooklyn”). I likhet med andre klassiske junkiefortellinger, som William Burroughs roman ”Junkie” og filmer som ”Panic in needle park” (71) og ”Drugstore Cowboy”, møter vi på sympatiske rollefigurer som ikke makter å forholde seg til omgivelsene slik de fremstår for det edruelige øye. I likhet med ”Panic in needle park” følger vi et kjærestepars vei mot total avhengighet, og hva det medfører av skiftende lojalitetsbånd og forvitring av følelseslivet.

Mens sosiokulturelle filmer om dopmisbruk, som ”Traffic”, sjelden lar oss fullt ut fornemme forførelsen som rusen lokker rollefigurene med, er ”Requiem” ved siden av ”Trainspotting” blant de første filmene som identifiserer seg med selve hangen til rus. Der er Aronofsky på linje med de føringer Selby Jr har lagt i boka. Vi opplever hvordan rusen får rollefigurene til å føle seg allmektige, at de har kontroll på tilværelsen.

Samtidig har Aronofsky greid å finne visuelle løsninger som i likhet med Selbys prosa på en effektiv måte skildrer rusens hallusinatoriske logikk. Som Aronofskys debutfilm ”Pi” skrur ”Requiem” seg opp til et paranoid og hallusinerende univers med en særegen logikk, der bare det å spise frukt kan forvandle seg til en bisarr seanse. Aronofsky foregriper hver rus-scene med en brå og merkverdig flamme under kokekaret: Når heroinstripa er kokt ferdig, ser vi i brøkdelen av et sekund innsiden av et blodkar og utvidelsen av et øyeeple. Denne kjemiske prosessen skildres med en besnærende surrealisme, uten den klisjéfylte konvensjonen vi kjenner fra andre filmer med fresende flamme og den automatiske utvidelse av iris.
Aronofsky har en særegen visuell sensibilitet som er helt unik, men det er scener i ”Requiem” hvor han begår den feilen å selv bli høy på sin egen virtousitet. Noen ganger virker de mest outrerte visuelle grepene utilsiktet distanserende i forhold til rollefigurenes indre liv. Men kanskje er det nettopp slik rollefigurene selv føler det overfor sitt følelsesliv?

Se filmen hos FILMARKIVET.NO