Ukens film er en rå og pulserende tragedie fra Mexicos bakgater som vant Oscar i 2000. Kanskje en av det nye årtusenets aller beste filmer, mener RUSHPRINT.

Denne fabelaktige meksikanske filmen var en av Cannes-festivalens store overraskelser i 2000 og ble tildelt Oscar som beste utenlandske film samme året. Alejandro Gonzalez Inarritus spektakulære debut rommer til dels ekstreme voldsskildringer – det uvanlige denne gangen er at volden utspiller seg like ofte på regelrette kamphundarenaer som i de bakgatene hvor blodsporten foregår.

Kjøternes kamp er ment å danne en parallell til den menneskelige tragedie som utspiller seg i Mexico City, hvor en utpreget voldskultur har et sterkt grep om rollefigurenes hverdag. Men filmen reduserer ikke parallellen til et trøstesløst voldsscenarie, for temaet er originalt flettet inn i historien og åpner spennende innganger til de tre skjebnene som møter hverandre i det bilkrasjet som åpner filmen.

Til tross for en svært kompleks struktur, og filmens 153 minutter, er filmen fortalt med en så imponerende presisjon og dramaturgisk tetthet at den ikke oppleves som lang. Filmens struktur er ikke så ulik den komplekst sammensatte leken med tid i «Pulp Fiction», der alle enkeltskjebnene er knyttet sammen samtidig som vi hele tiden forflytter oss i tid. Og i likhet med Tarantino makter regissør Inarritu å innlemme historien i denne strukturen på en uanstrengt måte. Det oppleves aldri som noe forsert stilisert grep, men snarere forsterker det ubønnhørlige ved måten karakterene drives fram mot sine respektive skjebner på.

Den ene historien foregår på bunnen av det klassedelte meksikanske samfunnet, der en tenåringsmor blir kurtisert av sin ektemanns yngre bror som drømmer om å skape et bedre liv for dem begge – i første omgang ved å la sin høyt elskede kjøter delta i inntektsgivende blodige kamper. I den andre historien befinner vi oss på motsatt side av kjeden, der en fotomodell flytter inn i en fasjonabel leilighet med sin middelaldrende elsker, men samlivet tar en uhyggelig vending den dagen puddelen hennes forsvinner. I den tredje parallelle historien møter vi en mer mystisk skjebne, i form av en omstreifende hundeelsker som livnærer seg som leiemorder.

Den første historien formidles i stor grad med håndholdt kamera, i skitne «realistiske» farger, klippet sammen til en dynamisk og svært bevegelig helhet. Fotomodellens skjebne er i begynnelsen skildret med reklamefilmens overflateestetikk, før den går over i mer klebrige bilder hvor det under overflaten lurer en nesten uutholdelig uhygge. Den tredje historien, om den omstreifende og voldelige hundeelskeren, fremstår nærmest som en psykologisk thriller, med mørke og – skal det vise seg – svært emosjonelle understrømninger.

Paradoksalt nok er det kamphundenes blodige slagsmål – ikke volden mellom menneskene – mange har opplevd som problematisk, og ved nærmere ettertanke er det ikke vanskelig å forstå hvorfor. For i motsetning til rollefigurene, som i det minste prøver å styre sine skjebner, er hundenes i stor grad overlatt i eiernes vold, og det er iblant hjerteskjærende å se hvordan våre firbente venner får gjennomgå i denne filmen. Filmskaperne hevder at ingen hunder ble skadet under opptakene, men det har jeg vanskelig for å tro. Til det er kampscenene for realistiske og fysisk råe, de gir et uforfalsket dokumentarisk inntrykk som forsterkes av at det er faktiske kamphunder og deres eiere som opptrer under kampscenene (i likhet med Tarantino skildrer Inarritus forløpet til de voldelige handlingene med så overveldende intensitet, at vi ofte tror vi har sett de brutale handlingene selv når regissøren har klippet dem vekk).

Selv om dette forrående elementet for enkelte vil kompromittere filmopplevelsen, så underminerte det ikke for undertegnede filmens udiskutable kvaliteter. «Elskede kjøtere» formidler et bloddryppende og suggererende drama med en enestående evne til å sirkle inn livets små og store sannheter. Det er scener i filmen som både er hjerteskjærende og tankevekkende, formidlet med en merkverdig «øm» brutalitet. Sekvensen hvor hundeelskeren oppdager at hans nye funn, en rømt kamphund, har tatt livet av de andre hundene i flokken, er sjokkerende, men i likhet med ham erkjenner vi ved nærmere ettertanke at handlingen befester en moralsk bevissthet som er sentral for dramaet.
For «Elskede kjøtere» er en svært moralsk film, der karakterene staker ut kursen for sine liv og tvinges til å ta innover seg konsekvensene av disse valgene, også når det rammer deres firbente følgesvenner.

Se filmen: FILMARKIVET

Denne anmeldelsen har tidligere stått på trykk i Morgenbladet.