Den aktuelle NRK-serien ”Singelklubben” er et metodisk og stilistisk brudd med det norske fjernsynsserie-formatet. Les her om hvordan serien ble laget.

– Vi prøvde å få tak i en mindre leilighet, ler Steinar Sagen.
Fem personer klumper seg sammen på fotografens beskjedne kvadratmetere på Skøyen for å spille inn scener til femte episode av ”Singelklubben”. En Foo Fighters-plakat er hengt på veggen. Salongbordet står på hodet i sofaen. Sagen sitter bakoverlent i en stressless med en kaffe i høyre hånd. Regissør Geir Henning Hopland sitter i sofaen med stoppeklokke og leser fra et ark:

– Scene 23 fra episode 5: Steinar er sur. Intervjusituasjon. Skal vi øve litt?
Fotograf Leif monterer opp lys. Scenen diskuteres og øves gjennom tre ganger.
– Vi glemmer ikke noe i manus nå, undrer Steinar.
Liten diskusjon. Fire tagninger. Hopland sier: – Takk. Skal vi se på den?

Klubbnavnet kommer av samlerhobbyen og sivilstanden, og hver episode av ”Singelklubben” omhandler en sjutommer. RUSHPRINT har sett episode to, ”No woman, no cry”, der Nick Hornby og Larry David møter gamle jazzprogrammer på NRK.

– Steinar og Bjarte har gjort det slutt med kjærestene sine, og sammen med to kamerater har de startet ”Singelklubben”. De har kvelder de drikker øl, spiller vinylsingler og snakker positivt om det å være singel. Men når vi er med dem på egenhånd forteller Steinar og Bjarte sannheten, og det viser seg raskt at kjærestene har gjort det slutt med dem. Det er videre lett å forstå at de er ganske så desperate etter å komme i kontakt med det annet kjønn. Flere og flere løgner blir avslørt og ikke minst blir ting stadig mer ekstremt utover i episodene. Deres prosjekt, for å ikke tape ansikt overfor hverandre, er å dyrke singellivet, men det hele viser seg å være en stor løgn, forteller Hopland.

I en lek med fakta og fiksjon, som til tider kan minne om BBC-serien ”Kontoret” og HBO-serien ”Curb your enthusiasm” med Larry David, lar Hopland de to kameratene Bjarte Tjøstheim og Steinar Sagen bade i livsløgn. Han lar dem boltre seg i løpestrengen, og gjennom den tøylete improvisasjonen håper han å oppnå en autentisitet og umiddelbarhet et stramt manus ikke kan gi på samme måten.

– At vi ikke har manus med dialog, men bare scenebeskrivelse, gjør at vi får en del ting som vi ikke ville fått med strammere manus. Til og med fotografen kan komme med forslag på hvordan en dialog skal sies. Vi tilspisser scenebeskrivelsen på settet, skriver ned stikkord på det vi skal ha med, prøver et par ganger og finner kameragangen. Timingen på hvordan kameraet skal komme inn er viktig. Innstillingene, fra 40 sekunder til to minutter, går rett inn i klippen. En episode vil ha ekstremt få klipp. Vi har bare klippet ett sted mellom to tagninger. Vi skrev dreiebok til de tre første episodene, men har nå sluttet med det og sluppet alt løs. Når vi nå etter hvert har kommet inn i formen, diskuterer vi med fotografen foran hver tagning. I det store og hele reagerer kamera på karakterene og ligger litt etter, ikke i forkant. Kamera danser skuespillerens dans, sier Hopland.

Vil du lese mer om hvordan Singelklubben er laget? Tegn
ABONNEMENT på bladet og få hele artikkelen med som bonus.