Dokumentarfilmskaperne Karoline Frogner, Jon Haukeland og Aslaug Holm er uenige om den nye dokumentarfilmkonsulent-stillingen i Norsk Filmfond.

Stein Slyngstad, direktør i Norsk Filmfond, mener dokumentarfilmkonsulent-stillingen vil styrke den norske dokumentarfilmen.

– Det dreier seg om et sterkere fokus på dokumentarområdet, ved å ansvarliggjøre en konsulent i større grad og spisse kompetansen på området. Dokumentarfilmen er et område i kraftig positiv utvikling, med mer ressurser i dag enn for noen år siden. Vi ser at vi går inn med vesentlig mer penger til dokumentar enn tidligere, og nå ønsker vi muligheter til å søke kandidater med spesifikk kunnskap om området. Stillingen er en måte å møte et sterkere og mer aktivt dokumentarfilmmiljø på, og også et ledd i et større grep der vi lar enkeltpersoner få ansvar på enkelte områder, som å la en langfilmkonsulent innstille alene til TV-dramaserier, sier Slyngstad.

I stillingsbeskrivelsen står det at ”Konsulenten vil vurdere alle søknader om støtte til dokumentarfilm for fjernsyn (søkere som får avslag kan be om ny vurdering av kortfilmkonsulenten)”. Men Slyngstad mener at det fortsatt finnes to TV-dokumentar-dører.

– Vi er opptatt av at man skal ha flere dører inn mot støttesystemet. Vi vil fortsatt ha to TV-dokumentar-konsulenter, der den ene har større budsjett enn den andre. Hvordan fordelingen blir mellom kortfilmkonsulenten og dokumentarfilmkonsulenten er ikke avgjort, men brorparten av midlene vil gå til dokumentarfilmkonsulenten. Totalbudsjettet er avhengig av statsbudsjettet. Vi ønsker å møte dokumentaren på best mulig måte, og to av langfilmkonsulentene, bortsett fra langfilmkonsulenten som gir til TV-drama, kan gi støtte til kinodokumentarer. Det fins fortsatt tre dører, der én nå også støtter det som skal på TV. Noen prosjekter kan utvikles fra TV til kino, og det er en styrke å ha en konsulent som kjenner alle distribusjonskanalene, sier han.

Han mener bransjen er fornøyd med stillingen.

– Vi har hatt dialog med bransjen gjennom møter med sentrale aktører. De vi har forklart dette ordentlig til, har vi fått udelt positive tilbakemeldinger fra, sier Slyngstad.

Men Karoline Frogner (”Tradra – I går ble jeg tater”) er ikke overbevist.

– Jeg tror ikke den nye ordningen nødvendigvis vil være positiv for utviklingen av bredden i norsk dokumentarfilm. De konsulentene jeg har møtt hos Filmfondet har vært dyktige filmanalytikere, og alle møter i forbindelse med dokumentarfilmprosjekter har vært interessante. Men jeg tror vi går feil vei ved å velge en konsulent spesifikt til dokumentarfilm. Fiksjonsfilmen trenger en utfordrende dokumentarfilm også innad i systemet. I Cannes vant jo en amerikansk dokumentar prisen for beste film, og i Danmark nominerte man dokumentarfilmen om dokumentaristen Jørgen Leth til Oscar. Dette er utenkelig i Norge. Filmuttrykkene nærmer seg mer og mer, og det klassiske håndholdte kamera er forlengst blitt et klassisk spillefilmuttrykk. Fiksjonsfilmen trenger dokumentarfilmen for fornyelse, noe filmhistorien har vist helt fra filmens barndom. Derfor synes jeg det er uheldig å isolere dokumentaren som en egen sjanger, mener hun.

Hun frykter dessuten at den kritiske dokumentaren vil lide.
– I Norge har vi liten bevissthet om at film er synliggjøring av ideologi. Det er særlig den frie dokumentarfilmen som viser tidsånden, etter min oppfatning. I Norge har vi hatt en opplysningsfilmtradisjon hvor kun den statlige kringkastingskanalen var premissleverandør, og vi har svært få filmer som er kritiske til for eksempel norsk utenrikspolitikk. I Stortinget råder det konsensus rundt utenrikspolitikken, og det er særlig i dette perspektivet jeg synes det er uheldig at dokumentarfilmen isoleres og at det blir én person som i realiteten bestemmer hva som skal gå av TV-dokumentarer på TV Norge, TV2 og NRK. At bare ett menneske skal være med på å synliggjøre dokumentarfilmen, er synd. Man skal i Norge være ganske modig for å ville lage kontroversielle filmer i språk og innhold, mener hun.

Men når stillingen først kommer, ønsker hun seg en annerledes konsulent.

– Det jeg ønsker meg er en person som ikke er politisk korrekt og som er villig til å utfordre innhold og uttrykk, samt blande sjangrene, sier Frogner.

Jon Haukeland (”Mannen som elsket Haugesund”) ønsker derimot konsulenten velkommen.

– Jeg synes det er bra å prøve noe nytt, og for meg dette et signal om at Filmfondet tar dokumentarbransjen på alvor. Siden dokumentarsjangeren for tida er veldig populær, er det viktig å skjerpe profesjonaliteten med en egen konsulent som kjenner faget. Jeg tror det er viktig at personen kjenner til internasjonal dokumentar utover filmene til Michael Moore, slik at våre filmer hele tiden blir målt opp mot et internasjonalt nivå. Både her i Europa og i USA eksisterer det en stor entusiasme for dokumentarsjangerens muligheter som politisk våpen og som kunstnerisk uttrykk. Den nye konsulenten bør kjenne til dette og ha evnen til å støtte de filmskaperne i Norge som har dette i seg, mener Haukeland.

– Men det jeg ikke ønsker meg er at dokumentarfilm skal bli oppfattet som noe helt på siden av den øvrige filmbransjen. Derfor er jeg glad for at dørene fremdeles skal være åpne til de øvrige konsulentene, sier han.

Haukeland forventer en større diskusjon om hva dokumentarfilm er.

– Jeg håper at den nye konsulenten har en bakgrunn som gjør at vi kan diskutere film utover tematikken. Jeg ønsker ikke nødvendigvis bare et ja eller nei av en konsulent, men også en fruktbar diskusjon om hva slags film det er jeg vil lage. Av en eller annen grunn er dokumentarfilmen fremdeles inneklemt et sted der den skal tjene en eller annen humanistisk sak. Ofte blir det et spørsmål om moral. Jeg håper på en konsulent som har en vid oppfatning av hva som er viktig og som er mindre opptatt av prosjektets samfunnsnyttige karakter og mer opptatt av hva filmen er som film, mener han.

Aslaug Holm (”Oljeberget”) har også tro på stillingen.

– Jeg synes dette er et fint tiltak. Nå er norsk film inne i en fin prosess, og å rette spesielt fokus på dokumentarfilmen gjør at den kan utvikle seg videre som eget uttrykk. En konsulent kan være en inspirerende kraft, med dokumentaren som sitt hjertebarn. Det er en ganske stor stilling, og det viktigste for konsulenten er å ha filmbakgrunn – være vant til å fortelle en historie på film. Personen bør være samfunnsengasjert, og ha evne til å sette dagsorden i samfunnsmessige spørsmål. Vi trenger en som stiller store eksistensielle spørsmål, som evner å skru ned tempoet, ut av tidsklemma. Jeg håper at inspirasjonen vil føre til flere gode dokumentarer, også med internasjonale perspektiver, sier hun.

Her ligger stillingsbeskrivelsen: DOKUMENTARFILMKONSULENT

Illustrasjonsfoto fra dokumentarfilmen «Grünfeld: Ukjent opphav» av Nina Grünfeld