Produsentene stiller seg avventende til forslagene fra regissør Erik Poppe og langfilmkonsulent Nikolaj Frobenius, som har etterlyst større satsing på sterke regissører. Hvem er egentlig disse sterke regissørene, spør de, og Dag Alveberg lanserer på sin side et nytt forslag.

Med mulig unntak av Bent Hamer (foto) finnes det ingen auteurer i norsk film – om vi med ”auteur” mener en sterk regissør med særpreg, gjennomslagskraft og kontinuitet. Likevel har regissør Erik Poppe (”Hawaii, Oslo”) og langfilmkonsulent Nikolaj Frobenius tatt til orde for en større satsing på ”de sterke regissørene”. Poppe mener bransjen bør la enkelte regissører få ”tre-films”-avtaler i en klarere elitesatsing. Men hva kommer først – høna eller egget? Skal elitesatsing på noen få filmskapere bane veien for flere, eller er det ved å styrke mangfoldet at disse sterke regissørene kan vokse frem? Aage Aaberge, produsent og styreformann i Produsentforeningen, mener Poppes utspill er godt, men er skeptisk til mulighetene for å få det gjennomført.

– I utgangspunktet en dette en god tanke, og noe vi produsenter ønsker å gjøre. Men det er Filmfondet som sitter med beslutningsmyndigheten, og vi er avhengige av at fondet er enig i vår vurdering. Forslaget er ikke noe verdt uten en endring i systemet. Jeg har et godt eksempel fra mitt samarbeid som produsent med Harald Zwart. Hvis han hadde fått et nytt tilbud om å lage film umiddelbart etter ”Hamilton”, ville verden sett annerledes ut. Ikke nødvendigvis til det bedre for Harald, han har jo greid seg utmerket på egen hånd, men det hadde vært mulig for ham å få laget noe i Norge. En så talentfull regissør burde fått muligheten, men fikk ikke finansiert filmene han ønsket å lage. Så lenge vi er konsulentavhengige blir det lite kontinuitet. En konsulent kan få sansen for en regissør, gi ham et par filmer, men så byttes konsulenten. Denne mangelen på kontinuitet gjør at vi produsenter ikke kan opprettholde langtidsforhold med regissører, mener Aaberge.

Han mener forslaget ikke skaper noe ”høna eller egget”-problem.

– Vi har ikke noe problem med mangfold i Norge. Vi har sinnssykt mange debutanter og engangsregissører. Men vi mangler kontinuitet, og det er det vi søker å bygge opp, ved at produsenten kan jobbe med en regissør flere ganger. Dette gode forslaget ville ikke nødvendigvis gå utover bredden, men jeg vet bare ikke hvordan man skal få det realisert. Men jeg hadde tatt utfordringen på strak arm, og hadde kunnet komme med fire-fem forslag om en slik satsing ble etablert. Jeg vil ikke nevne navn, siden alle de regissørene jeg ikke nevner ville blitt sure på meg. Men jeg har flere gode kandidater, sier han.

Produsent Finn Gjerdrum, som nylig vant Amanda for ”Hawaii, Oslo”, liker forslaget til samarbeidspartner Poppe, men er mer opptatt av filmen som lagspill.

– Jeg synes for så vidt at dette kan være et fornuftig forslag. Men da må man vurdere hvem som er sterk og hvilke begrunnelser som skal ligge til grunn. Systemet må ikke være for rigid. Men min personlige mening er at de sterke regissørene får laget filmer uansett – de trenger ikke klippekort. Mange regissører kunne gjort flere filmer hvis de hadde ønsket. Det jeg synes blir noe banalt i den diskusjonen, er at den blir så person- og én-funksjons-fokusert på regissøren. Man tenker aldri på filmproduksjonen som hva det er – et lagspill. Et fotballag med god spiss eller keeper er ikke et godt lag, men det er samspillet som gjør at man blir god. Jeg er opptatt av mer kontinuitet i triangelsamarbeidet regissør, manusforfatter og produsent, sier han.

Han mener Norge mangler enerne blant regissørene.

– Vi har jo ingen geniale provokatører som i andre land – ingen von Trier eller Bergman, personer av internasjonalt format. Men det er ikke noe i veien for at vi ikke skal kunne få det.
Lars von Triers debutfilm, ”Forbrydelsens element”, ble laget med et team fra filmskolen, og produsenten som plukket dem opp, rutinerte Per Holst, ga dem muligheten. Enerne, sånne som Bent (Hamer), liker gjerne å styre ting selv. Men bortsett fra Bent er det ingen norske regissører som markerer seg i samme grad. Vi har likevel talentfulle regissører som det er mulig å hente inn internasjonal finansiering på, men da holder det ikke at de lager film hvert femte år.

Gjerdrum tror en elitesatsing kan skade bredden.

– Jeg mener det ville måtte gå på bekostning av bredden, med mindre det ble satset mer på øremerkede midler til talentutvikling, novellefilmsatsing og billigfilm som en måte for nykommere å bryte seg vei inn i bransjen på. Da kunne det gå. Men hva skulle en ”tre-film”-satsing inneholde? Det ligger jo ingen automatikk i at man er best på den tredje filmen, sier han.

En rekke langfilmkonsulenter, særlig Harry Guttormsen, har pekt på at norske regissører ofte velger svake produsenter, og omvendt, og at det hersker en mistillit mellom dem. Gjerdrum mener det kan være noe i det.

– Det er en tendens i bransjen til å ha en slags hyldningskultur, med kun én stjerne på banen, fra den ene eller andre funksjonen. I stedet burde vi utvikle en ”motstandskultur”, ved å jobbe med de som er bedre enn oss, ved å søke tyn og kvalitative motspill. Jeg mener det ikke nødvendigvis er ordningene som ikke fungerer, vi bør også gå inn i oss selv. Filmordningene skaper ikke kontinuitet, våre egne relasjoner skaper det, mener han.

Aage Aaberge mener på sin side at det ikke eksisterer noe mistillitsforhold mellom norske regissører og produsenter.

– Jeg tror de fleste regissører i dag vil ha store, sterke produsenter, mens produsentene ønsker regissører som leverer – og de er ofte krevende. At man som produsent velger bort vanskelige regissører tror jeg ikke på. Mange regissører opplever at de ikke får lagd film, og vil produsere selv. Men med 20 filmer i året sier det seg selv at svært mange regissører ikke får laget film så ofte som de ville og burde, sier Aaberge.

Dag Alveberg, snart kinoaktuell med Elling-trilogiens avslutning Elsk meg i morgen, har et motforslag.

– På mange måter opplever jeg ofte at regissøren er det svakeste leddet totalt i den norske filmen, mens jeg mener produsentene har tatt seg kraftig opp de siste årene. Jeg synes det er viktig at regissørene får kontinuitet, og det er et godt argument av Erik. Men hvordan skal man velge ut? Og hvordan sikre seg at samarbeidet skal utvikles på riktig måte? Min første reaksjon er at i det øyeblikk en regissør får en ”tre-films”-avtale, da er regissøren produsent. Og treenigheten dermed brutt. Man må heller eventuelt vurdere og la en produsent og en regissør sammen få en avtale om tre filmer, men jeg også usikker på om det er det riktige nå. Vi har dessverre ingen Bergman, som det hadde vært naturlig å gi en ”tre-films”-avtale. Jeg vil komme med et mot-bud: Gi heller et produksjonsselskap, som evner å tenke kontinuitet, en ”tre-films”-avtale.