I morgen arrangeres seminar i Haugesund om fraværet av såkalt voksenfilm. Norske produsenter tror ikke det går an å tjene penger på film for voksne, konstaterer Rush Prints redaktør i denne artikkelen som først sto på trykk i Morgenbladet og innledet debatten.

Norsk film har vært inne i en god periode. Det er større mangfold og pakten med det store kinopublikummet er gjenopprettet. Likevel lages det forsvinnende få norske filmer for godt voksne mennesker. Jeg opplever stadig oftere at de over 45 avfeier norsk film som irrelevant, og at søker mer utfordrende opplevelser i utenlandsk film. De fleste norske filmer lages for barn og det utvidete ungdomssegmentet (som ligger fra 15-37 år, sist gang jeg leste en trendanalyse), og det er disse filmene som utgjør den norske kinosuksessen. Det er barnefilmer som Olsenbanden-filmene og kinoaktuelle Venner for livet og sjangerfilmer som Buddy og Uno. Disse filmene speiler livet til barn og unge og oppleves som altfor lette for et voksenpublikum som vil ha noe mer å bite i. Likevel tas ikke dette publikummet med i betraktning av norske filmskapere og støttegivere, selv om de utgjør en voksende aldersgruppe som, i motsetning til de helt unge, ikke vraker kinoene til fordel for dataspill og internett. I Storbritannia har som eksempel distributørene alt pekt ut denne aldersgruppen som en klart definert nisje med stort potensiale. Så hvorfor tviholder norsk filmbransje på forestillingen om at det bare er barn og unge som oppsøker kinoene?

En vesentlig årsak finner vi i de lover og regler som dikterer filmbransjen. Film innebærer en stor investering for støttegivere, enten de er offentlige eller private, og de henfaller derfor til ulike former for ”sikring”. De krever som regel at filmskaperne har definert sin målgruppe, og denne målgruppen skal da helst omfatte så mange som mulig. I amerikansk film har man lenge operert med en 15-årig gutt som en slags hovedmottager for mainstreamfilm for unge, og selv filmer med et mer voksent tema presses inn i disse ungdommelige rammene. Virkelig panikk oppstår når målgruppen ikke lar seg definere. Det fikk den norske regissøren Petter Næss nylig merke da han lagde film i Hollywood. Mozart and the whale, som får premiere til høsten, er en vellaget mainstreamfilm om autister med gode skuespillerprestasjoner (spesielt av Radha Mitchell, sist sett i Woody Allens Melinda og Melinda). Men da de amerikanske finansiørene så filmen oppsto forvirring: Hvem var målgruppen? I panikk bestemte de seg for at kvinner i alderen 20-30 skulle være den primære målgruppen, og de la derfor romantisk popmusikk på hele lydsiden. Dermed ble den mørkere tilnærmingen Næss hadde valgt effektivt underminert.

En annen årsak til barne- og ungdomsfikseringen er at norske produsenter ikke tror de kan tjene penger på filmer for voksne. Det oppmuntres til å lage mer barnefilm, både fra forvaltning og myndigheter, og midler øremerkes til dette, iblant på bekostning av et mer variert repertoar. De få klart definerte voksenfilmene fra de siste årene har dessuten fått dårlig besøk og lunkne anmeldelser: Musikk for bryllup og begravelser, Beautiful Country, Mot Moskva og En folkefiende (foto) anses som publikumsfiaskoer, mens Salmer fra kjøkkenet og Vinterkyss anses som altfor moderate publikumssuksesser til at de kan skape presedens. Selv produsenten Nordisk Film, som bevisst har satset på å dyrke det smale og det brede, med Olsenbanden-filmene og Mot Moskva som ytterpunkter, slikker nå sårene etter at En folkefiende gikk svært dårlig på kino og millioner er tapt. Hvis resultatet blir at Nordisk heretter bare vil fokusere på bred underholdningsfilm for barn, er det et tap for norsk film.

De norske filmene speiler selvsagt de problemstillingene filmskaperne er opptatt av, og de fleste norske regissører er ofte like unge som de skuespillerne de bruker i hovedrollene. Det finnes i dag ikke en norsk regissør over 50 år som lager film med en viss kontinuitet. Det hevdes ofte i filmbransjen at filmskaping er ekstremsport for de unge og sultne, men det er selvsagt bare tull. På de siste årenes Cannes-festivaler har 80-åringer som Erich Rohmer og Manuel de Oliveira levert filmkunst som både er djervere og mer interessant enn hva som lages her hjemme, og aldersfordelingen på festivalen er ekstremt vid.
Den norske filmen eter sine regissører og spytter dem ut igjen. Bransjen, godt hjulpet av mediene, jager hele tiden det aller siste talentet, og man får som regel bare én sjanse til å vise hva man duger til. Men som filmskaper er man like avhengig av andres talent, som sitt eget, og mye kan gå galt.

Det generasjonsskiftet som inntraff i norsk film for tre-fire år siden var etterlengtet og nødvendig. Men den eldre generasjonen ble dermed skjøvet vekk. Mange vil mene at denne generasjonen – populært omtalt som sekstiåtterne – spilte seg selv utover sidelinja med marginale filmer på 1970 og 80-tallet. Men det rettferdiggjør ikke det fraværet av voksen og mer utfordrende tematikk som norsk film nå hemmes av. Det er forbausende hvor lett sekstiåtterne ble feid av banen i norsk film, med tanke på hvor dominerende de har vært innenfor kultur- og samfunnslivet forøvrig. Man finner noen av dem i filmforvaltningen og undervisning, men den epoken på 1970-tallet da de ”kuppet” filmbransjen finnes det få spor igjen av. Jeg skulle gjerne sett filmer som gjenspeilte livsløpet til denne generasjonen – for den filmen er ennå ikke laget. En hver selvbevisst filmnasjon med en stor middelklasse lager et par slike filmer for hver generasjon. De sterkeste bildene vi sitter igjen med fra denne generasjonens krumspring, på godt og mest vondt, er fra karnevalet til Wam & Vennerød.
På denne måten kunne kanskje norsk film etablere en ny og etterlengtet kanal til en voksende aldersgruppe som fortsatt går i teater og på kino, og dyrke fram en nisje for mer krevende underholdningsfilmer for godt voksne mennesker.

Kanskje vil Hans Petter Molands filmatisering av Dag Solstads roman Gymnaslærer Pedersen bidra til det. Det er ikke så lite ironisk at mannen som ble oppfattet som en overfladisk reklamefilmskaper av den radikaliserte filmbransjen ved inngangen til 1980-tallet, nå skal skildre sekstiåtterne for nye generasjoner. Men er han den kløktige filmskaperen noen av oss mener han er, så vet han å holde seg på den riktige siden av satiren, for dermed å kunne gjenskape tidsånden og la både sekstiåtterne og nye generasjoner speile seg i den.
For det er hva målgruppe-tenkning handler om: Å både bekrefte og leke med de klisjeene som hver generasjon bærer med seg.