Når filmbyråkrater nevner ordet ”kvalitet”, får Rush Prints redaktør lyst til å trekke pistolen. For ingen andre begreper er blitt så misbrukt i norsk film.

Torsdag og fredag denne uken møtes filmbransjen for å diskutere kvalitet i norsk film. Vi må ikke være redde for å diskutere kvalitet, skriver langfilmkonsulent Nikolaj Frobenius i Dagbladet – et innlegg som nok var ment å åpne for debatt i forkant av Filmfondets arrangement. Foreløpig har debatten uteblitt, og det er vanskelig å si hva som kommer ut av seminaret. Det ser ut til å bli mye snakk om hvilke ressurser som skal til for å opprettholde produksjonskvalitet, og på hvilke måter kvalitet kommer til uttrykk på selve lerretet. Men det Filmfondet og Frobenius tydeligvis har glemt, eller kanskje ikke ser, er den problematiske rollen kvalitetsbegrepet har spilt i utformingen av den statlige norske filmpolitikken – en tvilsom arv som fortsatt gjør seg gjeldende i dag (og siden begrepet er så diffust, har jeg valgt å utheve det i denne artikkelen).

Den politisk styrte norske offentligheten bestemte seg tidlig for å temme filmen da den ankom våre breddegrader rundt forrige århundreskifte. Den moralske panikken som ledet til etableringen av det kommunale kinosystemet i 1913, ler vi selvsagt av i dag. Vi fremhever isteden den positive effekten av det kommunale systemet: Det garanterer et visst kvalitativt mangfold på kinoene og distriktene nyter godt av det – i hvert fall så lenge publikum ikke gir helt etter for dvd-formatet og flatskjermens forlokkelser.
Men det er nok ikke bare Arne Skouen som har ment at denne statlige overstyringen av kinopolitikken har vært en forbannelse for den norske filmen. Det førte tidlig til en underutviklet lokal filmindustri med få entreprenører. Det var isteden det generelle kulturlivet som fikk noe tilbake gjennom den avgiften staten la på kinodriften (som Vigelandsparken), mens svært lite ble ført tilbake til de som produserte.

Isteden ble det etablert et ”filmens nasjonalteater” ute på Jar.
Norsk Film AS var ment å sivilisere filmen. Med drahjelp fra mer høyverdige kunstuttrykk som litteraturen og dramatikken skulle filmen bli kvitt sine ”barnesykdommer” – den skulle ikke lenger være vulgær eller bare underholdende, den skulle være en oppbyggelig kvalitetsopplevelse. Dermed ble filmen strippet for sin anarkistiske, uregjerlige natur (ved at den angriper sansene istedenfor å stimulerer til refleksjon) til fordel for en form for statsautorisert kvalitetsfilm.
I likhet med filmstudioene i de gamle østblokklandene skulle alle ledd kvalitetskontrolleres. Fordelen var at man kunne utvikle fagmiljøer som holdt høy profesjonell standard. Bakdelene var mange, og vi ser dem klarere i dag: Mandatet til Norsk Film AS var så snevert at det bare var spørsmål om tid før det ble innhentet av nye generasjoners krav om å få lage film på enkle og mer umiddelbare måter. Samtidig maktet aldri politikerne å bestemme seg for hva de ville med statsbedriften, akkurat som de aldri har bestemt seg for hva de egentlig vil med filmen. Norsk Film AS ble, som Rolf Stranger en gang formulerte det, liggende ”halvt levende og halvt død”.

Filmdebatten som raste på www.rushprint.no for et par år siden oppsto i kjølvannet av nedleggelsen av Norsk Film AS. I debatten ble kvalitet som begrep flittig benyttet. De fleste var engstelige for en forringelse av kvaliteten på filmene som følge av digitale opptaksformater og rasjonalisering, men bakenfor lå selvsagt også en redsel for posisjoner og arbeidsplasser.
Men omleggingen av støttesystemet var viktig for at demningen brast og nye generasjoner kunne slippe til. Bransjen inngikk en ny pakt med det store kinopublikummet. Dessuten ga den oss filmer som ville vært politisk umulig å få realisert under foregående støttesystemer. En film som ”Svidd Neger” (foto) ville aldri passert kvalitetskontrollen under foregående støtteregimer. Som film representerer den motsatsen til de gamle verdiene: Den var estetisk stygg, politisk ukorrekt og så uforutsigbar at den er umulig å klassifisere. Filmen var resultat av en beundringsverdig gambling fra filmkonsulent Erlend Loes side.

Like beundringsverdig har ikke Erlend Loes retorikk vært når han har diskutert manus. Da handler det ofte om å finne ”den gode historien” gjennom kvalitetskontroll og kvalitetsbegrepet benyttes som det var et universelt fenomen alle vet hva er. Kanskje kan konsulentene Nikolaj Frobenius og Torunn Lian gå mer i dybden når de under seminaret i morgen skal formidle hva de leter etter eller savner i de manusene de får tilsendt.

Hva seminaret burde tatt opp er en annen etterlevning fra den statsautoriserte filmens storhetstid, nemlig Film & Kinos støtteordninger for såkalt kvalitetsfilm.
Årlig bruker kinobransjens organisasjon mange millioner kroner på å støtte utvalgte kvalitetsfilmer, men uten at dette debatteres.
At ordningen innebærer noe positivt kan det ikke være noen tvil om – det er særlig mange gode utenlandske filmer som ellers ikke ville funnet veien til norske kinoer, som drar nytte av den. Dette kvalitetsfilmarbeidet til FILM & KINO skal ifølge retningslinjene ”bidra til import og distribusjon av film med særlig kunstneriske kvaliteter. Det gis importstøtte, garantistøtte og lanseringsstøtte til et betydelig antall filmer som ellers ikke ville ha kommet til landet”.
Dette er vel og bra.
Men det foregår overhode ingen diskusjon rundt ordningen, slik man f.eks kan oppleve når tilsvarende innkjøpsordninger i bokbransjen debatteres. Fraværet av debatt gir inntrykk av at hele bransjen – det være seg produsenter, distributører og kinosjefer, ja, selv filmkritikerne – er helt på linje med hensyn til hvordan man definerer kvalitetsfilm.
Men det er selvsagt ikke tilfelle. La oss derfor håpe vi snart får en reell debatt om kvalitet, som også berører det faktum at begrepet er en ytterst tvilsom størrelse som til en hver tid krever utdypning og ransaking,

Les mer om seminaret:
KVALITET I SPILLEFILM