En provokatør med sans for det burleske, eller en finstemt og lun nostalgiker med forkjærlighet for forsofne tapere? Ut juni viser Cinemateket i Oslo Aki Kaurismäkis filmer samtidig som SVT kjører en retrospektiv. Hva er det spesielle ved dette helt unike finske fenomenet, spør Rush Prints redaktør.

Den finske filmskaperen Aki Kaurismäki lager etter eget sigende ikke filmer for å behage eller more kinopublikum. Likevel brukes ofte begreper som ”absurd komedie” og ”svart humor” når filmene hans beskrives, og det er ikke alltid godt å si når Kaurismäki er i spøkefullt humør eller henfaller til hva han selv omtaler som ”finsk svartsinn”. Denne tvetydigheten framkaller som regel to reaksjoner blant kinopublikummet: Enten vender man filmene ryggen, overbevist om at svartsinnet er kronisk, eller så blir man sittende med en voksende fornemmelse av at det under overflaten skjuler seg noe unikt.

Hva dette unike særpreget består av, utover alle tomflaskene med Koskenkorva og lugubre tangokneiper, hersker det delte meninger om. Det er de som ser på Aki Kaurismäki som en utsøkt ironiker som driver gjøn med kunstfilmens selvhøytidelighet, ved å hele tiden referere til klassikerne. Andre ser på ham som nettopp den seriøse kunstfilmens beste kort, en sann filmpoet som kombinerer Buster Keatons pokeransikt med Robert Bressons melankoli. Og så har vi de som ser på Kaurismäkis filmer som et amputert finsk fenomen, der man får møte finske stereotyper i rikt monn, slik vi kjenner dem fra såkalt ”finsk fjernsynsteater”, men brakt opp mot nye høyder med et slags burlesk rock’n roll-karneval, der hovedmotivet har vært ”drita finske rockere i solnedgang.”

Sannheten om Aki Kaurismäki ligger naturligvis et sted mellom disse snevre kategoriseringene. Tar man seg tid til å se nærmere på denne særpregede filmskaperens omfattende produksjon, vil man se at filmene også kommenterer og utfyller hverandre. Det finnes en rekke felles særtrekk og gjentagende motiver i Kaurismäkis filmer – en kvalitet som ofte følger med vesentlige filmkunstnere.

Aki Kaurismäki framstår i dag som en av den europeiske filmens mest produktive og konsistente auteurer. I nordisk sammenheng er han i nyere tid helt unik, med sine 25 filmer siden debuten i 1983 (en kontinuitet f.eks. norske filmskapere i dag bare kan drømme om).

Den finske filmbransjen har i likhet med den norske måttet forholde seg til et meget spartansk utgangspunkt når de har laget film, noe Aki og broren Mika bestemte seg for å snu til sin fordel da de på begynnelsen av åttitallet startet VilleAlfa Film Productions (oppkalt etter Godards film Alphaville). Som sprenglærde og selvlærte cinefile satte de i gang produksjon av svært lavt budsjetterte filmer, der de ofte delte på regien, som i ”The Saimaa Gesture” (‘81), eller Aki skrev manus for brorens filmer, som på ”Løgneren” (‘81) og ”De verdiløse” (‘82).

En løselig og stram adaptasjon av Dostovjevskis «Forbrytelse og straff» ble Akis debut som regissør på egen hånd, og allerede her kunne man se anslag til det særpreget han senere så konsekvent skulle dyrke fram. ”Forbrytelse og straff” framstår ikke som noen typisk Kaurismäki-film i dag, ifølge ham selv fordi han på det tidspunktet ennå ikke hadde utviklet en egen stil. Men gjennom den karakteristiske bi-karakteren Nikander, spilt av den uforliknelige Matti Pellonpää, kunne man se begynnelsen på ”a beautiful friendship” mellom regissør og skuespiller – et samarbeid som skulle vare helt fram til Pellonpääs tragiske bortgang like før innspillingen av ”Drivende skyer” i 1995. Pellonpää skulle medvirke i en rekke filmer etter Kaurismäkis debut; fra den mindre betydningsfulle oppfølgeren ”Calamari Union” (som han selv anser som en ”dårlig film”) og kortfilm-parodien ”Rocky 5”, til den første filmen i den såkalte ”Taper-trilogien”, ”Skygger i paradis”, der den rørende skikkelsen Nikander ble fullt utviklet – for senere å bli brakt til nye høyder i mesterverkene ”Bohemenes liv” og ”Pass på skjerfet ditt, Tatjana”.

Det er vanskelig å peke på hva som umiddelbart gjør Pellonpää så spesiell på lerretet, utover det at han kanskje i større grad enn andre skuespillere profitterte på et udefinerbart ”noe” – som også var en vesentlig del av Kaurismäkis måte å lage film på. Ting skal fornemmes, ikke meisles ut i klartekst. I likhet med den andre sentrale skuespilleren i Kaurismäkis filmer, Kati Outinen, hadde Pellonpää et av den moderne filmens mest finstemte og særpregede pokerfjes – som passet som hånd i hanske til Kaurismäkis stil. ”Den triste og forfryste rotta” har Kaurismäki kalt Pellonpääs velkjente gestaltning i hans filmer, og han dedikerte like godt ”Drivende skyer” til den høyt skattede skuespilleren (som opprinnelig var tiltenkt den mannlige hovedrollen).

I nyere tid er det Kati Outinen som er blitt Kaurismäkis sentrale skuespiller, og hennes betydning for filmenes egenart skal heller ikke undervurderes. I likhet med Pellonpää har hun et ansikt man aldri glemmer, og hun skulle få debutere i filmen som anses for å være Kaurismäkis første fullverdige mesterverk; ”Piken fra fyrstikkfabrikken”.

I en spartansk og tilnærmelsesvis minimalistisk setting lar Kaurismäki bildene tale for seg, og han gjør det med mesterlig kontroll. Borte er de uhøytidelige og iblant meningsløse gagsene som ofte preget hans første filmer – alt er fortalt i en renskåren og korthugget stil. Det er ikke før tolv minutter ut i filmen at han lar Outinen få avlevere den første replikken, i det hun ber om et lite glass øl i en bar (”Pieni Olut”), og får naturligvis servert et stort glass. Det er slike ”ubetydelige” og underfundige øyeblikk som Aki Kaurismäki i sine beste stunder makter å løfte til svimlende høyder, ved å insistere på en lun tone og knapp humor som iblant er så sublim at man bare såvidt fornemmer den (før man eventuelt gjenkjenner lignende scener i andre av hans filmer, og blir mer fortrolig med stilen).

Det er Kati Outinen som har tilført Kaurismäkis mer fullbefarne og modne mesterverk, ”Drivende skyer” og ”Juha”, deres emosjonelle kraft, ved at regissøren med mesterlig hånd har kunnet spille på de såre nyansene i ansiktet hennes, hennes reaksjoner på mannfolkenes dårskap og ufølsomhet. Enten hun har spilt mot Matti Pellonpää, eller de to andre sentrale skuespillerne Kuosmanen og André Wilms (begge fra ”Bohemenes liv” og ”Juha”), har hun med djerv stolthet latt Kaurismäki benytte ansiktet sitt som seismografisk avleser for underjordiske, og knapt merkbare jordskjelv.

Det er typisk nok de mer burleske og utagerende filmene som har gjort Kaurismäki mest kjent, både hjemme i Finland og ute i resten av verden. Ved å ta utgangspunkt i rocke-sirkuset ”Leningrad Cowboys”, har han i publikumssuksesser som ”Leningrad Cowboys Go America” og ”Leningrad Cowboys Meet Moses”, samt konsertfilmen ”Total Balalaika Show”, forlatt den tilbakeholdne stilen til fordel for gags og en form for absurd performance. Disse filmene reflekterer en annen side ved Aki Kaurismäkis temperament, der provokatøren og ekshibisjonisten kommer mer fram i lyset. Dette er en side spesielt journalister har fått merke under intervjuer, som iblant har framstått som rene sirkus-pregete affærer. Denne hangen til det burleske kunne man ane i tidligere filmer som ”Hamlet Goes Business”, men verken denne eller senere publikumssuksesser med Leningrad Cowboys tilhører hva Kaurismäkis ”kjennere” vil omtale som hans ”kunstneriske mesterskap”.
Men her er vi inne på de ulike oppfatningene som eksisterer om hva som utgjør Aki Kaurismäkis sentrale filmer. Det går naturligvis ikke an å si at ”Piken fra fyrstikkfabrikken” er en kvalitativt bedre film enn f.eks. ”Leningrad Cowboys Go America”, siden filmene reflekterer to forskjellige sider ved en filmskapers sensibilitet, og kommuniserer på vidt forskjellige måter. Men man kan godt si at Kaurismäkis siste filmer avdekker et mer lavmælt og modent talent, som viser større varme for sine karakterer enn hva som tidligere har vært tilfelle. Nok en gang er det et knippe ”tapere” vi møter i disse filmene, alle ofre for sosiale endringer og en moderne kynisme.
Med humor og genuin empati skildrer Kaurismäki menneskene i disse filmene, og spesielt kvinneskikkelsenes utsatte posisjon er nå tillagt større betydning enn i tidligere filmer.

Som så ofte i Kaurismäkis tidligere filmer, er det ingen begrensninger for den dårskap mennene kan finne på, og ofte forbarmer kvinnene seg over de forsofne og fordrukne skapningene som åpenbart tilber dem, men som ikke greier å gi uttrykk for hva de føler. Men den varmen og verdigheten Kaurismäki og Outinen tilfører karakteren i ”Drivende skyer” er ny, og han synes å ha funnet en perfekt symbiose mellom den svarte humoren og humanismen, som tidligere har vært kamuflert gjennom absurde og iblant kryptiske elementer.

Noe helt nytt er også det faktum at man kan ane en underliggende nostalgi hos filmskaperen, en erkjennelse av at noe er gått tapt i overgangen til en ny tidsalder. Valget av sjanger i hans nest siste film, ”Juha”, er i så måte symptomatisk. Her har han laget en stumfilm-adaptasjon av den finske litterære klassikeren fra 1911, der landbygdas ”enkle” liv blir satt opp mot det moderne livet og storbyens kynisme, innpakket i et gammelmodig melodrama (det finnes en tidligere adaptasjon fra stumfilmens dager, regissert av Mauritz Stiller).

Til tross for den overraskende, men kledelige moralismen, har Kaurismäki tilført filmens univers en dæsj av sin lune avvæpnende humor, og hans tilnærming til filmprosjektet er som alltid preget av originalitet. Eller som han formulerte det selv i forkant av filmen: ”Jeg vil forsøke å sette et melodrama a la Douglas Sirk inn i en finsk stumfilmklassiker-ramme, basert på en gammel bok.” Hvem andre ville vel våget det?

Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i katalogen til Cinemateket i Oslo.
Les mer om Kaurismäki-programmet her: Cinemateket