Denne uken byr Filmarkivet.no på gjensyn med «Fahrenheit 9/11» og «Og mora di også». Rush Prins redaktør mener at den første filmen ikke har tålt tidens tann siden premieren i fjor, mens den andre ble grundig misforstått. Sjekk ut om du er enig.

”Fahrenheit 9/11” er kanskje tidenes mest underholdende propagandafilm. Med Michael Moores film fikk Demokratene i USA en etterlengtet politisk møkkagraver som kunne matche republikanernes rabiate PR-maskin. Moores film var så effektiv propaganda at filmen nådde langt utover sin trofaste menighet, og kanskje fikk en betydning som ingen annen politisk dokumentar i moderne tid. Filmen var samtidig uløselig knyttet til den politiske og kulturelle krigen som raste i USA i forkant av fjorårets presidentvalg.

Men om vi tar et gjensyn med filmen, snart et år etter valget, slik Filmarkivet.no nå gir mulighet til – hvilke inntrykk sitter vi igjen med? Hvor godt har Fahrenheit 9/11 holdt seg siden George Bush Jr vant det amerikanske presidentvalget?
Med større avstand til fjorårets presidentvalg synes svakhetene ved filmene å komme tydeligere fram. Her er det få håndfaste bevis på de overgrep mot nasjonen som Moore hevder presidenten skal ha gjort seg skyldig i, selv om indisiene er urovekkende. Jeg synes heller ikke Moore lykkes i å tegne et bilde av presidenten som usympatisk eller dum – tvert imot, så inngir hans avslappede holdning en viss sympati, selv om den aldri så mye bunner i mangel på genuint engasjement for både politiske spørsmål og prosesser. Den grovkorna retoriske stilen som Moore har rendyrket gjennom sine tv-opptredener framstår her tydeligere med sine svakheter.

Det Moore likevel har lyktes med er å gi oss noen utilslørte bilder av presidenten som en mann som er mange størrelser for liten for oppgaven. Det kjente tv-opptaket fra et klasserom der en forvirret Bush får vite at to fly har styrtet inn i World Trade Center, er en nøkkelscene i så måte. Det er noe ved presidentens reaksjon som både er urovekkende og menneskelig på «feil» måte: Han formelig krymper i stolen som en liten, fortapt guttunge, og begynner å bla åndsfraværende i en lærebok. Moore utnytter denne muligheten for alt den er verdt – og mer til, slik en hver begavet propagandist ville gjort. Ved å ha tilgang til hele opptaket kan han bruke presidentens patetiske situasjon som ramme rundt en oppsummering av hans lite imponerende merittliste så langt – fra alle gangene farens kontaktnett har reddet ham ut av konkurser, til hvordan saudiarabiske oljepenger tidlig investerte i ham for å profittere på nettopp tilgangen til faren. «Hvem kan hjelpe deg nå», er Moores syrlige kommentar, i et fremragende stykke retorisk filmmontasje-kunst.

Jeg har sjelden latt meg til de grader lure av åpningsminuttene i noen film som da jeg så Alfonso Cuaróns ”Og mora di også”. Åpningsscenen fremsto som en fattigmannsversjon av den dampende hete åpningscenen i ”Betty Blue”, uten sistnevntes reklamefoto og smak av fransk sommer. Særlig de to hovedpersonenes verbale machismo virket overspent. Men gradvis fant filmen en egen tone og rytme, og ungguttenes sjargong fremstod etter hvert som en organisk del av en sjeldent vellykket utforsking av macho æreskodekser og gryende ungdommelig seksualitet. Det er sannsynligvis årsaken til at denne filmen ble så misforstått og undervurdert: Den tar utgangspunkt i en svært kommersiell og trendy genre – en road movie der to tenåringer får napp hos en eldre kvinne – for så å vende denne genren opp-ned. Men disse vendingene er ikke åpenbare.

En krass anmeldelse i amerikanske Variety var symptomatisk for mange av anmeldelsene: Der omtalte anmelderen filmen som «sex-fiksert og underutviklet». Han hevdet også at filmens ene tema – unggutter som blir «innviet» av eldre kvinner – hører mer hjemme i en fotonovelle i Penthouse. Dermed begikk han en kardinalfeil som anmelder, ved å beskylde filmens regissør for å dele den ensporede sex-fikseringen som de to 18-åringene i filmen lider av. Han kunne ikke se de grepene regissøren faktisk benytter for å få oss til å betrakte rollefigurene med distanse, og i siste instans for å få rollefigurene til å se seg selv på avstand.
At filmen bare skulle være et uttrykk for tenåringsgutters våte drømmer er vanskelig å forstå, siden mesteparten av den nakenheten vi eksponeres for, er av mannlig art. Helt fra begynnelsen, når de to guttene gir sine kjærester et siste knull før avreise, og frem til elskovsscenene med den voksne Luisa, så er det bakenden på disse guttene vi ser, ofte fra svært lite macho og tiltalende kameravinkler. Det er jo nettopp ironien i kontrasten mellom hva de unge guttene sier og hva de gjør, som gir filmen brodd og humor.

Se filmene på Filmarkivet.no:

Fahrenheit 9/11
Og mora di også