På Cinemateket i Oslo i sommer vil det bli vist en rekke klassiske norske sommerfilmer. Men disse filmene må ikke forveksles med den tradisjonelle amerikanske sommerfilmen som også viser muskler på kinoene i sommer. Rush Print mimrer over sommerfilmen.
På Cinemateket i Oslo i sommer vil det bli vist en rekke klassiske norske sommerfilmer. Men disse filmene må ikke forveksles med den tradisjonelle amerikanske sommerfilmen som også viser muskler på kinoene i sommer. Rush Print mimrer over sommerfilmen.
I en tid da kinobesøkene over hele verden er dalende og DVD er blitt filmens fremste visningsformat, kan det være på sin plass å mimre over en av kinofilmens mest romantiserte konvensjoner: Sommerfilmen. På Cinemateket i Oslo i sommer vil det bli vist en rekke klassiske norske sommerfilmer, fra Tancred Ibsens klassiker Fant til årets publikumssuksess Bare Bea. Samtidig pakker de amerikanske distributørene ut sine sommerfilmer på den ordinære kinoen. Men nordmenn og amerikanere har ulike tilnærminger til sommerfilmen. For begrepet er egentlig en amerikansk oppfinnelse som handler mer om sommeren som en innbringende periode for salg av kinobilletter, enn om noe sommerlige innslag i selve filmene, slik tilfellet er i norsk film. Sommeren har alltid hatt en spesiell plass i norsk film fordi det er om sommeren de fleste filmer lages. Årsakene til det er både praktiske og økonomiske: Det er enklere og mer fleksibelt å lage film under sommerhalvåret. Man har lengre dager med naturlig lys. Dessuten åpner det for langt flere typer filmfortellinger enn hva den strenge norske vinteren tillater, og bekrefter forestillingen om at vi nordmenn lever friere og mer intenst om sommeren enn om vinteren.
Skal man tro sommerfilmene på Cinemateket er det i utgangspunktet ingen forskjell på California og Norge: Det er sommer hele året. Men i motsetning til Hollywoodfilmen skildres sommeren i norske filmer som den perioden da alt skjer. Den sommeren jeg fylte 15 (1976) er det mest åpenbare eksemplet med det grunnleggende premisset: Hvem har vel glemt sin første kjærlighet? Filmen kan knapt kalles en klassiker, men dens kombinasjon av myggstikk, famlende hender, og solbrente skuldre burde kunne vekke noe i de fleste av oss.
Fant(1937) er for lengst kanonisert og problematisert av norske filmhistorikere og utspiller seg i en tilsynelatende idyllisk sommerskjærgård. Men når den svartmuskete fantegutten Fændrik tar med den uskyldsrene og hvite Josefa på båttur setter det følelser i sving i lokalsamfunnet. Som Karoline Frogner har påpekt i dokumentaren Tradra, er rasismen i filmen ikke til å ta feil av, og taternes rolle som livsfarlig, eksotisk krydder tilfører skjærgårdsmosaikken i norsk film lumrende dimensjoner.
Det tradisjonelle ”utendørsknullet” i norsk film glimrer imidlertid med sitt fravær i Cinematek-programmet. Kanskje skyldes det at de mest spektakulære sex-scenene utendørs i norsk film som oftest har foregått under mer ugjestmilde klimatiske forhold. Som når Knut Erik Jensen lar sine elskende gjøre det over et tonn med slimete sild på Finnmarkskysten, eller de elskende løper nakne gjennom et råkaldt fjellandskap i En håndfull tid. Vi kan i allefall få se Arne Lindtner Næss rive av Julie Ege tv-skjorta i Kanarifuglen(1973) – den første filmen som berørte nordmenns lengsel til varmere strøk og hva som skjer når alkoholen og varmen overmanner en enkel arbeiderklassegutt som møter ”drømmekvinnen”. Og om det ikke knulles så mye i ungdomsfilmen Bare Bea (2004), så er det den norske filmen hvor det snakkes mest om det.
En mer underforstått erotisk lek i sommersola inntreffer i Edith Carlmars Ung Flukt (1959) der Liv Ullmann gjør sin mest sympatiske og underholdende rolle noensinne. Men også i Syndere i sommersol (1934) og Line (1961) hylles sommerens erotiske glans, med blasert vestkantungdom som lever ut det dekadente og nedbrytende liv som norsk film alltid har tiltrodd dem. Line deltok i hovedkonkurransen i Cannes og ble hyllet for sin bruk av musikk. Eller som en norsk anmelder så perfekt formulerte det: ”Line er fullstendig kledd i jazz”.
Jeg skulle gjerne sett Syndere i sommersol i programmet sammen med den siste norske filmversjonen som er basert på Hoels roman, ”reality-filmen” Play – for å gi programmet et videre spenn. Erik Skjoldbjærgs Insomnia er også et savn, siden filmen er det mest originale innslaget i den norske sommerfilm-frisen. Insomnia introduserte midnattsola for et internasjonalt kinopublikum og gav oss begrepet film blanc, der film noir-sjangerens tradisjonelle neonbelyste landskap hadde funnet sin like i hvite søvnløse netter nord for Polarsirkelen.
Selv om sommeren har en dominerende plass i norsk film, er det nesten aldri noen norske filmer som har premiere om sommeren. Den perioden er det de amerikanske filmstudioene som råder over, og norske filmprodusenter og distributører nærer en ikke alltid velbegrunnet frykt for de amerikanske blockbusterne (i perioden august-oktober kommer de fleste av de norske filmen på kino). Men hva er egentlig en amerikansk summer movie? I den eminente og iblant eksentriske boken ”Placing Movies”, forteller den amerikanske kritikeren Jonathan Rosenbaum om sin ungdoms kinoopplevelser fra sørstatene. Som sønn av en familie som eide flere kinokjeder fikk han ubegrenset tilgang til kinomørket og folks kinovaner i sommerferien. Bortsett fra muligheten det ga til å sitte i et lokale med air condition – noe den kinofrelste arbeiderklassen sjelden fikk oppleve under de drepende somrene i sørstatene – var innslagene av B-film et gjennomgående trekk ved repertoaret.
I dag er B-filmen oppgradert til standard Hollywoodvare. Det vil si at eskapismen og de spekulative innslagene ikke er blitt mer subtile, men håndverket og produksjonen er mer sofistikert og påkostet. De fleste sommerfilmer er i dag basert på tegneserier, tv-programmer eller de siste krampetrekningene fra de siste årenes mest toneangivende trend, og blir like ofte omtalt som ”popcorn-filmer” i USA. Men det er nettopp den lave statusen og det frigjørende fraværet av alvor som gjør filmene til en så fristende uforpliktende filmopplevelse.
Sommerfilmene på norske kinoer er vanligvis av høyere kvalitet enn de man finner på amerikanske kinoer. Men de følger trenden fra de siste årene ved å være tilbakeskuende, enten i form av å være rene periodefilmer, oppfølgere eller regelrette nye versjoner av gamle suksesser. I en tid da verden er omhyllet av en usikkerhet og voldsspiral som er umulig å slippe unna i andre medier, kan kinomørket fortsatt tilby en lukket form for eskapisme som ingen andre uttrykk kan matche.
Serien ”Syndere i sommersol – norske sommerfilmer” vises i hele juli/august på Cinemateket i Oslo.
FOTO: Den svenske versjonen av «Syndere i sommersol» med Maria Bonnevie.
På Cinemateket i Oslo i sommer vil det bli vist en rekke klassiske norske sommerfilmer. Men disse filmene må ikke forveksles med den tradisjonelle amerikanske sommerfilmen som også viser muskler på kinoene i sommer. Rush Print mimrer over sommerfilmen.
På Cinemateket i Oslo i sommer vil det bli vist en rekke klassiske norske sommerfilmer. Men disse filmene må ikke forveksles med den tradisjonelle amerikanske sommerfilmen som også viser muskler på kinoene i sommer. Rush Print mimrer over sommerfilmen.
I en tid da kinobesøkene over hele verden er dalende og DVD er blitt filmens fremste visningsformat, kan det være på sin plass å mimre over en av kinofilmens mest romantiserte konvensjoner: Sommerfilmen. På Cinemateket i Oslo i sommer vil det bli vist en rekke klassiske norske sommerfilmer, fra Tancred Ibsens klassiker Fant til årets publikumssuksess Bare Bea. Samtidig pakker de amerikanske distributørene ut sine sommerfilmer på den ordinære kinoen. Men nordmenn og amerikanere har ulike tilnærminger til sommerfilmen. For begrepet er egentlig en amerikansk oppfinnelse som handler mer om sommeren som en innbringende periode for salg av kinobilletter, enn om noe sommerlige innslag i selve filmene, slik tilfellet er i norsk film. Sommeren har alltid hatt en spesiell plass i norsk film fordi det er om sommeren de fleste filmer lages. Årsakene til det er både praktiske og økonomiske: Det er enklere og mer fleksibelt å lage film under sommerhalvåret. Man har lengre dager med naturlig lys. Dessuten åpner det for langt flere typer filmfortellinger enn hva den strenge norske vinteren tillater, og bekrefter forestillingen om at vi nordmenn lever friere og mer intenst om sommeren enn om vinteren.
Skal man tro sommerfilmene på Cinemateket er det i utgangspunktet ingen forskjell på California og Norge: Det er sommer hele året. Men i motsetning til Hollywoodfilmen skildres sommeren i norske filmer som den perioden da alt skjer. Den sommeren jeg fylte 15 (1976) er det mest åpenbare eksemplet med det grunnleggende premisset: Hvem har vel glemt sin første kjærlighet? Filmen kan knapt kalles en klassiker, men dens kombinasjon av myggstikk, famlende hender, og solbrente skuldre burde kunne vekke noe i de fleste av oss.
Fant(1937) er for lengst kanonisert og problematisert av norske filmhistorikere og utspiller seg i en tilsynelatende idyllisk sommerskjærgård. Men når den svartmuskete fantegutten Fændrik tar med den uskyldsrene og hvite Josefa på båttur setter det følelser i sving i lokalsamfunnet. Som Karoline Frogner har påpekt i dokumentaren Tradra, er rasismen i filmen ikke til å ta feil av, og taternes rolle som livsfarlig, eksotisk krydder tilfører skjærgårdsmosaikken i norsk film lumrende dimensjoner.
Det tradisjonelle ”utendørsknullet” i norsk film glimrer imidlertid med sitt fravær i Cinematek-programmet. Kanskje skyldes det at de mest spektakulære sex-scenene utendørs i norsk film som oftest har foregått under mer ugjestmilde klimatiske forhold. Som når Knut Erik Jensen lar sine elskende gjøre det over et tonn med slimete sild på Finnmarkskysten, eller de elskende løper nakne gjennom et råkaldt fjellandskap i En håndfull tid. Vi kan i allefall få se Arne Lindtner Næss rive av Julie Ege tv-skjorta i Kanarifuglen(1973) – den første filmen som berørte nordmenns lengsel til varmere strøk og hva som skjer når alkoholen og varmen overmanner en enkel arbeiderklassegutt som møter ”drømmekvinnen”. Og om det ikke knulles så mye i ungdomsfilmen Bare Bea (2004), så er det den norske filmen hvor det snakkes mest om det.
En mer underforstått erotisk lek i sommersola inntreffer i Edith Carlmars Ung Flukt (1959) der Liv Ullmann gjør sin mest sympatiske og underholdende rolle noensinne. Men også i Syndere i sommersol (1934) og Line (1961) hylles sommerens erotiske glans, med blasert vestkantungdom som lever ut det dekadente og nedbrytende liv som norsk film alltid har tiltrodd dem. Line deltok i hovedkonkurransen i Cannes og ble hyllet for sin bruk av musikk. Eller som en norsk anmelder så perfekt formulerte det: ”Line er fullstendig kledd i jazz”.
Jeg skulle gjerne sett Syndere i sommersol i programmet sammen med den siste norske filmversjonen som er basert på Hoels roman, ”reality-filmen” Play – for å gi programmet et videre spenn. Erik Skjoldbjærgs Insomnia er også et savn, siden filmen er det mest originale innslaget i den norske sommerfilm-frisen. Insomnia introduserte midnattsola for et internasjonalt kinopublikum og gav oss begrepet film blanc, der film noir-sjangerens tradisjonelle neonbelyste landskap hadde funnet sin like i hvite søvnløse netter nord for Polarsirkelen.
Selv om sommeren har en dominerende plass i norsk film, er det nesten aldri noen norske filmer som har premiere om sommeren. Den perioden er det de amerikanske filmstudioene som råder over, og norske filmprodusenter og distributører nærer en ikke alltid velbegrunnet frykt for de amerikanske blockbusterne (i perioden august-oktober kommer de fleste av de norske filmen på kino). Men hva er egentlig en amerikansk summer movie? I den eminente og iblant eksentriske boken ”Placing Movies”, forteller den amerikanske kritikeren Jonathan Rosenbaum om sin ungdoms kinoopplevelser fra sørstatene. Som sønn av en familie som eide flere kinokjeder fikk han ubegrenset tilgang til kinomørket og folks kinovaner i sommerferien. Bortsett fra muligheten det ga til å sitte i et lokale med air condition – noe den kinofrelste arbeiderklassen sjelden fikk oppleve under de drepende somrene i sørstatene – var innslagene av B-film et gjennomgående trekk ved repertoaret.
I dag er B-filmen oppgradert til standard Hollywoodvare. Det vil si at eskapismen og de spekulative innslagene ikke er blitt mer subtile, men håndverket og produksjonen er mer sofistikert og påkostet. De fleste sommerfilmer er i dag basert på tegneserier, tv-programmer eller de siste krampetrekningene fra de siste årenes mest toneangivende trend, og blir like ofte omtalt som ”popcorn-filmer” i USA. Men det er nettopp den lave statusen og det frigjørende fraværet av alvor som gjør filmene til en så fristende uforpliktende filmopplevelse.
Sommerfilmene på norske kinoer er vanligvis av høyere kvalitet enn de man finner på amerikanske kinoer. Men de følger trenden fra de siste årene ved å være tilbakeskuende, enten i form av å være rene periodefilmer, oppfølgere eller regelrette nye versjoner av gamle suksesser. I en tid da verden er omhyllet av en usikkerhet og voldsspiral som er umulig å slippe unna i andre medier, kan kinomørket fortsatt tilby en lukket form for eskapisme som ingen andre uttrykk kan matche.
Serien ”Syndere i sommersol – norske sommerfilmer” vises i hele juli/august på Cinemateket i Oslo.
FOTO: Den svenske versjonen av «Syndere i sommersol» med Maria Bonnevie.
