”Valborg i Nyksund”-saken har avdekket misforståelser om hva pliktleveringen av film handler om, mener Vigdis Lian i Norsk filminstitutt. Det er påbudt å avlevere offentlig vist eller fremført filmverk, som dermed unngår å bli destruert, sier hun. Dessuten trenger loven revidering i henhold til en digital tidsalder.
”Valborg i Nyksund”-saken har avdekket misforståelser om hva pliktleveringen av film handler om, mener Vigdis Lian i Norsk filminstitutt. Det er påbudt å avlevere offentlig vist eller fremført filmverk, som dermed unngår å bli destruert, sier hun. Dessuten trenger loven revidering i henhold til en digital tidsalder.
”Lov om avleveringsplikt for allment tilgjengelege dokument” fra 1. juli 1990 gjør Norsk filminstitutt til mottaksinstitusjon for pliktavlevert film og videogram. Dette innebærer at alle norskproduserte filmer vist offentlig i Norge skal avleveres for bevaring for ettertida. Produsenten er ansvarlig for at kopi og master til filmmateriale blir avlevert. Vigdis Lian, direktør ved Norsk filminstitutt, mener det råder en del misforståelser rundt denne plikten.
– Dette ble aktualisert i forlengelse av ”Valborg i Nyksund”-saken. Det fins et stort tilfang av film utenfor støttesystemet, og veldig mange tror en kunstfilm ikke er en film. Men film på museum sendes ofte også som selvstendig verk til Grimstad eller vises uavhengig. Dette skaper forvirring og misforståelser om pliktavleveringen. Men er et selvstendig filmverk vist for allmennheten skal det arkiveres. Stedet for visning er ikke viktig, men det er verkets karakter som betyr noe. Problemet er hvordan man skal fange opp disse filmene som lages utenfor systemet. Disse filmene blir borte hvis vi ikke får tak i dem. Dette er et grenseland og et langt lerret som må tas opp via museumsverden for å komme til en forståelse. Noen mener kunstfilmer er laget for øyeblikket, men jeg mener det ikke skal kunne være opp til kunstneren selv å ødelegge et filmverk. Nå er det ikke forbudt ved norsk lov å ødelegge et kunstverk man eier, men det er påbudt å avlevere offentlig vist/fremført filmverk, som dermed unngår å bli destruert, sier Lian.
Hun mener også at vanlige filmskapere trenger en påminnelse om pliktens formål.
– For at film som kulturuttrykk skal bli bevart må instituttet ha filmen. Dette er eneste garanti for at filmen sikres og fins for ettertiden. Pliktavleveringsloven sier at film som dokument skal bevares, for forskning og dokumentasjon i et offentlig tilgjengelig arkiv. Men ordet plikt har en negativ klang, og det oppleves som en tung bør fordi produsenten må koste det selv. I prinsippet skal en ubrukt masterkopi, med tilhørende lydbånd, pluss en brukskopi i god stand leveres instituttet uten utgifter for oss. Men miljøet må skjønne at dette er til det beste for filmen, for generasjoner etter oss og for utviklingen av filmen. Tenk hvis vi ikke hadde hatt filmhistorien? En dialog med filmskaperne er viktig for oss, og vi skal ha en kampanje for å vise viktigheten av denne avleveringen. Vi hadde senest en kampanje i 2000, men nå er det på tide igjen. Dette ligger ikke i bevisstheten hos folk, sier hun.
Lian mener at loven trenger en revidering.
– Den trenger en grundig revidering fordi ting er blitt annerledes siden 1990. Vi er i dialog med departementet fordi den må revideres. Særlig etter den store digitale eksplosjonen må vi i dialog med miljøet. Men hvis man leverer film i en fil er det ikke så sikkert lenger. Under en liten Roald Amundsen-feiring brukte vi film som har ligget i nitrat. Og Kodak mener at har det holdt i hundre år, kan det holde i hundre år til. Mens film kan ha opp til tre hundre års levetid, blir risikoen større i den digitale tidsalder. Det vil bli billigere for produsentene, men en større utfordring for oss, mener hun.
Relatert artikkel:
Destruksjon forhindret
Foto: «Valborg i Nyksund»
”Valborg i Nyksund”-saken har avdekket misforståelser om hva pliktleveringen av film handler om, mener Vigdis Lian i Norsk filminstitutt. Det er påbudt å avlevere offentlig vist eller fremført filmverk, som dermed unngår å bli destruert, sier hun. Dessuten trenger loven revidering i henhold til en digital tidsalder.
”Valborg i Nyksund”-saken har avdekket misforståelser om hva pliktleveringen av film handler om, mener Vigdis Lian i Norsk filminstitutt. Det er påbudt å avlevere offentlig vist eller fremført filmverk, som dermed unngår å bli destruert, sier hun. Dessuten trenger loven revidering i henhold til en digital tidsalder.
”Lov om avleveringsplikt for allment tilgjengelege dokument” fra 1. juli 1990 gjør Norsk filminstitutt til mottaksinstitusjon for pliktavlevert film og videogram. Dette innebærer at alle norskproduserte filmer vist offentlig i Norge skal avleveres for bevaring for ettertida. Produsenten er ansvarlig for at kopi og master til filmmateriale blir avlevert. Vigdis Lian, direktør ved Norsk filminstitutt, mener det råder en del misforståelser rundt denne plikten.
– Dette ble aktualisert i forlengelse av ”Valborg i Nyksund”-saken. Det fins et stort tilfang av film utenfor støttesystemet, og veldig mange tror en kunstfilm ikke er en film. Men film på museum sendes ofte også som selvstendig verk til Grimstad eller vises uavhengig. Dette skaper forvirring og misforståelser om pliktavleveringen. Men er et selvstendig filmverk vist for allmennheten skal det arkiveres. Stedet for visning er ikke viktig, men det er verkets karakter som betyr noe. Problemet er hvordan man skal fange opp disse filmene som lages utenfor systemet. Disse filmene blir borte hvis vi ikke får tak i dem. Dette er et grenseland og et langt lerret som må tas opp via museumsverden for å komme til en forståelse. Noen mener kunstfilmer er laget for øyeblikket, men jeg mener det ikke skal kunne være opp til kunstneren selv å ødelegge et filmverk. Nå er det ikke forbudt ved norsk lov å ødelegge et kunstverk man eier, men det er påbudt å avlevere offentlig vist/fremført filmverk, som dermed unngår å bli destruert, sier Lian.
Hun mener også at vanlige filmskapere trenger en påminnelse om pliktens formål.
– For at film som kulturuttrykk skal bli bevart må instituttet ha filmen. Dette er eneste garanti for at filmen sikres og fins for ettertiden. Pliktavleveringsloven sier at film som dokument skal bevares, for forskning og dokumentasjon i et offentlig tilgjengelig arkiv. Men ordet plikt har en negativ klang, og det oppleves som en tung bør fordi produsenten må koste det selv. I prinsippet skal en ubrukt masterkopi, med tilhørende lydbånd, pluss en brukskopi i god stand leveres instituttet uten utgifter for oss. Men miljøet må skjønne at dette er til det beste for filmen, for generasjoner etter oss og for utviklingen av filmen. Tenk hvis vi ikke hadde hatt filmhistorien? En dialog med filmskaperne er viktig for oss, og vi skal ha en kampanje for å vise viktigheten av denne avleveringen. Vi hadde senest en kampanje i 2000, men nå er det på tide igjen. Dette ligger ikke i bevisstheten hos folk, sier hun.
Lian mener at loven trenger en revidering.
– Den trenger en grundig revidering fordi ting er blitt annerledes siden 1990. Vi er i dialog med departementet fordi den må revideres. Særlig etter den store digitale eksplosjonen må vi i dialog med miljøet. Men hvis man leverer film i en fil er det ikke så sikkert lenger. Under en liten Roald Amundsen-feiring brukte vi film som har ligget i nitrat. Og Kodak mener at har det holdt i hundre år, kan det holde i hundre år til. Mens film kan ha opp til tre hundre års levetid, blir risikoen større i den digitale tidsalder. Det vil bli billigere for produsentene, men en større utfordring for oss, mener hun.
Relatert artikkel:
Destruksjon forhindret
Foto: «Valborg i Nyksund»
