For første gang siden nazi-tiden ble en film forsøkt destruert i Norge. Her forteller regissør Charlotte Thiis Evensen om sin dyrkjøpte erfaring, mens flere av bransjens aktører forundrer seg over oppdragsgiverens sensur-iver.

Kortfilmen ”Valborg i Nyksund” har etter premieren i fjor, og særlig de siste ukene, skapt sterke reaksjoner hos hovedpersonens familie og filmens oppdragsgiver. Den misfornøyde oppdragsgiveren ”Kunst i Nordland” gikk i forrige uke så langt som å ville destruere filmen. Sist en film i Norge ble forbudt var i 1950, da Tancred Ibsens To mistenkelige personer ble nektet vist grunnet personvern. Men vi må vel helt tilbake til nazi-okkupasjonen for å finne et tilsvarende ønske om destruksjon av film. Nå har imidlertid Nordland fylkeskommune gått med på regissøren Charlotte Thiis Evensens løsning, som er å legge en klausul ved filmen som vil hindre ytterligere visninger.

– Vi har hele tida forholdt oss til Valborg, som ga tillatelsen i forkant og etterkant. Men mediestyret nå har ført til at hun har endret standpunkt og er blitt veldig opprørt, forteller Thiis Evensen.

Hun mener medietrykket i det siste har bidratt til den uheldige situasjonen.

– Stigmatiseringen av Valborg man har sett i mediebildet i det siste tar vi sterk avstand fra. Det blir helt feil fokus. Filmen vår viser et annet bilde av henne, den handler ikke om ”handikappede Valborg”. Jeg forstår veldig godt at hun, som er blitt nedringt av pressen, er opprørt. Vi har aldri ønsket dette medietrykket. Men av hensyn til Valborg ønsker vi å roe denne saken ned nå, og vi vil ikke vise filmen. Vi vil gjøre en avtale med Valborg om å legge inn en klausul i verket, sier regissøren.

Hva klausulen vil inneholde, er ennå ikke helt sikkert.

– Vi har ikke skrevet avtalen ennå og vet ikke hva den vil inneholde. Vi må ha inn en advokat og lage en skriftlig avtale mellom oss og familien, forteller Thiis Evensen.

Selv om hun mener at de som filmskapere ikke gjør noe galt, synes hun det er etisk riktig å ta hensyn til hovedpersonens endrede innstilling.

– Det er én ting at andre familiemedlemmer er opprørt, men vi har basert oss på at hovedpersonen har godkjent filmen. Man kan jo være beinhard og si at dette er fiksjon med tillatelse. Men med det som har blusset opp i mediene tror jeg dette er den beste løsningen. Vi må vise etisk ansvar overfor henne, selv om jeg mener vi ikke har gjort noe galt. Og en regulering av hvordan man bruker filmen er noe helt annet enn destruering, sier hun

Hun mener forslaget om destruksjon er hårreisende.

– Vi stiller oss helt uforstående til ønsket om å destruere filmen. Vi synes det er leit at vår produsent og kurator i etterkant går ut med et ønske om å destruere verket. Men de har trukket sitt forslag og gått med på vårt. Konsekvensen er at verket nå blir trukket. Det er veldig, veldig trist at verket ikke kan vises. Vi synes det er en bra film, sier filmskaperen.

Hun mener hun har lært mye i den vanskelige prosessen.

– Det har vært veldig vanskelig og vondt. Vi har gjort mange innrømmelser i produksjonsprosessen og forsøkt dialog med datteren, som har vært veldig kritisk og negativ til verket, men hun har ikke villet snakke med oss. Vi har lært at det er vanskelig å presentere kunst i et mindre samfunn. De tror de får en sosialantropologisk dokumentar om fiskeværet, men et kunstverk er jo noe annet. Det har vært veldig lærerikt å se nytten av tydelighet med intensjoner og å fortelle at man aldri vet hvordan et kunstverk ender. Og vi skulle aldri ha vist verket i en foredragssammenheng hvor vi snakket om skamfølelse, som jo bare er én lesning av verket. Det bidro nok til at familien ble opprørt. Vi har laget flere ting etter den filmen, hvor vi har hatt nytte av denne lærdommen, sier Thiis Evensen.

Hun mener filmens aktualitet bekreftes av reaksjonene mot den.

– Alt oppstyret bekrefter verkets aktualitet, som handler om fortielser, sladder og mangel på kommunikasjon i lokalsamfunn, mener hun.

Valborg i Nyksund blir nå så å si umulig å få sett.

– Filmen har et opplag på fire pluss én. NFI vil sitte på en kopi, og kunstsamleren, som kjøpte verket, vil ha en. Det ender nok med at ”Kunst i Nordland” kjøper de tre siste, med klausulen. Hvem som helst vil ikke få se filmen. Detaljer rundt avtalen er ikke klar, og det ligger mange muligheter her. Vi ønsker ikke å destruere filmen, og det beste er jo hvis man får vise den igjen, mener Thiis Evensen.

Direktør i Norsk Filminstitutt, Vigdis Lian, synes forslaget om destruksjon er fryktelig.

– ”Kultur i Nordland” er jo et kjempeprosjekt, og det er bekymringsfullt at de forfekter et slikt syn på kunst, ved at prosjektansvarlig ville gi filmen til familien for destruksjon. Dette er del av en stor og viktig diskusjon. I Norge er det ikke forbudt noe siden Tancred Ibsens To mistenkelige personer i 1950. Og i en prøverettssak for noen år siden ble det vist at det vedtaket nok ville blitt gjort annerledes i dag, sier Lian.

Hun har sett Valborg i Nyksund.

– Thiis Evenesen fikk innpass i familien, og hovedpersonen er en oppegående dame, som forteller en fin historie. Men der oppe har de ikke likt det de har sett og mener hun har brutt tilliten. Derfor ville fylkeskommunen kjøpe tilbake filmen, sier hun.

Nina Grünfeld, forbundsleder i Norske Filmregissører, har ikke sett filmen, men står på regissørens side og støtter Lians standpunkt.

– Med mindre regissøren har gjort noe kriminelt med hensyn til personvern og så videre, som da må prøves for retten, eller selv ønsker filmen destruert, kan man ikke destruere filmen. Ingen har rett til å destruere andres kunstverk, og bare en domstol kan nekte det brukt. Sensur gjennom destruksjon av kunstverk passer ikke inn i noens oppfatning av hvordan dagens kunsttilværelse fortoner seg, mener hun.

Grünfeld mener også at saken er del av en større diskusjon.

– At Thiis Evensen nå er gått med på å legge klausuler for visning av filmen, av hensyn til den medvirkende, er en avgjørelse vi må respektere. Jeg syns likevel det ligger en interessant diskusjon i kjølvannet av denne hendelsen. En diskusjon som omhandler kunstens mulige uttrykksform og de medvirkendes potensielle sårbarhet, sett opp mot den innvirkningen delaktighet fra andre massemedier kan påføre, sier hun.

FOTO: ”Valborg i Nyksund”