Det er ingen kvinner som deltar i hovedkonkurransen i Cannes, og bare et par kvinner er kommet med i sideprogrammene. Filmfestivalen i Cannes er fortsatt en Club Med for mannlige auteurer.

Av Kjetil Lismoen

Den såkalte verdensfilmen vil være godt representert i Cannes de neste to ukene, særlig i sideprogrammene, med et tredvetalls ulike nasjonaliteter og mange nykommere. Men et mindre påaktet fenomen som er like gjennomgående ved årets program, er fraværet av kvinnelige filmskapere. Ingen kvinner er i år funnet verdig en plass i hovedprogrammet, og i sideprogrammene deltar bare to kvinnelige filmskapere (av i alt et femtitalls filmer!). Festivalledelsen har foreløpig unngått å kommentere dette fraværet, men spørsmålet vil tvinge seg på når festivalen skal oppsummeres.
For festivalens status som verdens viktigste vil nødvendigvis også rette oppmerksomhet mot de filmene som ikke er kommet med, og jeg har vanskelig for å tro at det blant de hundrevis av filmene programledelsen har vurdert, ikke fantes en eneste film av en kvinne som var tung nok for hovedprogrammet, knapt nok sideprogrammene. Er det bare Brigitte Roüan og Albertina Carri i sideprogrammet Directors Fortnight som av alle verdens kvinnelige filmskapere har laget gode filmer i år?
Det grelle fraværet av kvinner bekrefter ikke bare filmindustriens neglisjering av dem, men også Cannes-festivalens status som en herreklubb – eller en Club Med for mannlige auteurer. For her er ”the usual suspects” fra de siste årene nok en gang samlet på rad og rekke: Lars von Trier, Wim Wenders, Gus van Sant, Jim Jarmusch, Amos Gitai, Hou Hsiao-hsien, Dardenne-brødrene, Francois Ozon. De utgjør vår tids filmkanon og har overtatt Cannes-klippekortene til aldrende mannlige auteurer som Theo Angelopoulos, Abbas Kiarostami, Erich Rohmer, Manuel de Oliveira, m.fl. Festivalledelsen har aldri lagt skjul på at den ønsker å etablere et forhold til vår tids store talenter, og avdekker på den måten en beundringsverdig vilje til skape en arena for særegne stemmer som ellers ikke ville sluppet lett til i en kommersiell industri.
Problemet er at denne utvelgelsespolitikken har betydelige feilmarginer og at kvinnelige filmskapere, kanskje med unntak av iranske Samira Makhmalbaf, ikke inngår i denne noble strategien. Med tanke på at Cannes i fjor vraket Mike Leighs Vera Drakes hemmelighet, kan man jo spørre seg hvilke andre filmer som ikke er kommet med. Norske filmjournalister har for lengst kommet fram til den konklusjonen at man i sideprogrammene i Cannes ofte ser filmer som ikke en gang kan måle seg med det norske filmrepertoaret.
Så hvor er de kvinnelige filmskaperne som burde ha krav på å gå opp den røde løperen foran festivalpalasset i Cannes de neste to ukene? Hvor er Lynne Ramsay, Margaretha von Trotta, Carine Adler, Jane Campion, Claire Denis, Sandrine Veysset, Agnieszka Holland, Karyn Kusama, Maggie Greenwald, Sofia Coppola, Sarah Kernochan og Mary Harron – bare for å nevne de som allerede har profilerte navn? Det er riktignok slik at noen ikke alltid rekker deadline for Cannes og velger å vise filmene på senere festivaler som i Venezia. Men har alle de kvinnelige filmskaperne ikke rukket deadline i år?

Dette er en forkortet versjon av en større artikkel som står på trykk i Morgenbladet denne uken.
Den kan leses i sin helhet på:
MORGENBLADET