Arbeiderpartiet og det rødgrønne alternativet vil kjempe for en oppgradering av filmstøtten om de får regjeringsmakt til høsten, lovet Trond Giske under et møte med filmbransjen. Valgflesk eller genuin omsorg for filmen?

”Invitasjon til seminar” het det forsiktig i invitasjonen fra Arbeiderpartiets Stortingsgruppe. Det var kulturfraksjonen i partiet som ønsket dialogmøte med filmbransjen i forbindelse med Stortingets behandling av Stortingsmelding om kultur og næring. Det var ikke mange fra bransjen som hadde møtt opp, men de fleste av dem var betydningsfulle. De lyttet til Giskes lovnad om å kjempe for en oppgradering av filmstøtten om det rødgrønne alternativet skulle innta regjeringskontorene etter høstens Stortingsvalg. De måtte som vanlig lide seg gjennom den klisjeen som norske kulturpolitikere så sjenerøst har strødd rundt seg de siste ti årene – om at filmen er vår tids mest slagkraftige kulturuttrykk (I Stortingsmeldingen står det at filmen ”kanskje” er det, noe som må sies å være et understatement).

De fleste hadde lest Stortingsmeldingen som det den er – en lite konkret tekst som kan være utgangspunkt for noe større og djervere. Selv om frieriet fra AP smakte av valgflesk, var de fleste likevel ikke i tvil: Det rødgrønne er det eneste regjeringsalternativet som i det minste vil noe med filmpolitikken, og Trond Giske er kanskje den tyngste kulturpolitikeren noensinne som har vist genuin interesse for og har kunnskap om filmproduksjon og filmkulturens framskutte posisjon i kulturlandskapet. Han framstår dessuten som eneste kulturpolitiker som både er profilert og tung nok til å ta opp kampen med de suverene politikerne og byråkratene i finansdepartementet – de som alltid maner til edruelighet når kulturpolitikere fra mindre partier begynner å snakke om å gi 1 prosent av BNP til kulturen.

Nå hadde Giske invitert bransjen for selv å kunne lytte, men det var likevel et sentralt spørsmål som hang igjen etter dialogmøtet, og det knytter seg nettopp til hans egen rolle. For hvis det er slik, som Giske hevdet overfor Rush Print i fjor, at kulturministerposten er en ensom post som er avhengig av at statsministeren verner om den – hvor ligger utfordringen for hans egen del? Hvor interessant er det for en så ambisiøs og dreven maktpolitiker å bli kulturminister? Framstår han ikke snarere som den framtidige statsministerkandidaten som skal holde en vernende hånd om det utsatte kulturministeriet?

– Før regjeringsskiftet i 2000 hadde jeg lyst til å bli kulturminister, sa Giske i intervjuet med Rush Print. – Men så ble jeg utdanningsminister isteden. Det er klart det ligger mer tyngde i sistnevnte jobb, ikke minst fordi budsjettet er ti ganger så stort. Det gir større mulighet til å påvirke folks hverdag.

Giske kom også inn på kulturministerens tradisjonelle rolle som ”fargeklatt” i en hver regjering – mer til pynt enn politiker med tyngde. Et problem har det også vært at flere kulturministre har kommet inn i det politiske miljø som outsidere, og har derfor fått en brattere læringskurve.

– Det er viktig at man som kulturminister har tyngde fordi man er alene. Helse- og sosialministeren kan f.eks også være opptatt av andre felt, som utdanning, mens kulturen er det få ministre som bryr seg om. Så du kan godt si at det er like viktig å ha en kulturinteressert finansminister som å ha en engasjert kulturminister. Det er viktig å heve kulturens status i det politiske systemet generelt. Som statsminister var Gro Harlem Brundtland opptatt av det. Hun var veldig bevisst det faktum at kulturen var en sårbar post og holdt en beskyttende hånd over den i sin periode som statsminister.

Relatert artikkel: – Bli kjent med politikken!

Foto: ”Folk flest bor i kina” – filmbransjen beskrivelse av Arbeiderpartiet og de utfordringer partiet sliter med.