Hvilke dramaturgiske og etiske utfordringer står man overfor når man skal lage tv-film av en virkelig hendelse? Få vet mer om det enn Håkan Lindhé, som er aktuell som forfatter av NRK Dramas satsing Dramaet på Torp som vises på NRK i dag.

Det som ofte omtales som Norgeshistoriens mest dramatiske gisseldrama er nå tilrettelagt som tv-serie av NRK Drama. Det var 28.september 1994 at det lokale politiet i Larvik tok opp jakten på to maskerte menn som hadde ranet et lokalt postkontor. Det utviklet seg til en biljakt langs gamle E18 der den ene av lensmannsbetjentene ble kidnappet sammen med et eldre ektepar. Som mange vil huske, endte jakten svært dramatisk på Torp flyplass, der politiets egen forhandlingsleder ble tatt som gissel og truet med henrettelse, og antiterrorpolitiet gikk til det skritt å likvidere en av gisseltakerne.

Det er Nils Gaup som har regissert tv-filmen. Men det var den svenske forfatteren og regissøren Håkan Lindhé som fikk oppdraget med å komprimere de nervepirrende ni timene gisseldramaet pågikk til 90 minutters fortettet drama. Det er et håndverk Lindhé har en viss erfaring fra: Nylig skrev og regisserte han den kritikerroste tv-filmen Norrmalmstorg – om Sveriges mest kjente gisseldrama som fant sted i en bank i Stockholm i 1973.

Lindhé mener at de to gisseldramaene har mye til felles. Det som slår ham er at gisseltakerne i begge tilfeller hadde levd relativt ”normale liv”, men at de i media ble utsatt for en voldsom demonisering. Og da kommer vi til Lindhés hovedmotiv for å forsøke å gjenskape disse dramatiske timene:

– Det interessante for meg er å fortelle den historien som ikke kom fram i mediene. Hva slags mennesker var de som deltok i gisseldramaet? Særlig under gisselsituasjonen på Norrmalmstorg ble gisseltakeren framstilt som en galning som var i stand til hva som helst. Men sannheten var jo at han var en småkjeltring som aldri før hadde begått noen grove forbrytelser. Han var livredd og ville imponere sin tidligere cellekamerat og idol. Det var mye som aldri kom fram og som setter hendelsene i et litt annet lys. Det samme kan sies om de to ranerne og gisseltakerne i dramaet på Torp: De var ikke så kaldblodige som man fikk inntrykk av.

Alle kjenner slutten

Som under arbeidet med Norrmalmstorg har Lindhé trålet seg gjennom enormt med research-materiale under arbeidet med Dramaet på Torp. I tillegg til politirapporter og pressemateriale, har han hatt lange samtaler med flere av de involverte i dramaet. Særlig politiets forhandlingsleder, Frode Anmarkrud, har vært uunnværlig for filmen, ifølge Lindhé.

– Han fikk en slags helterolle i media da dramaet var over, men har selv vært opptatt av at filmen ikke skal framstille ham slik. Han har også vært opptatt av de menneskelige sidene ved gisseldramaet og hva som sto på spill. Som forhandlingsleder vet han godt hvor langt fra virkeligheten de fleste gisseldramaer på film vanligvis er.

Det var da ranerne gikk tom for strøm på politiradioen de hadde tatt fra lensmannsbetjenten, og Anmarkrud forsøkte å bytte et batteri mot ett av gislene, at han selv ble tatt som gissel. Situasjonen ble svært dramatisk da gisseltakerne truet med å henrette gislene om de ikke fikk fly og penger innen en time. Og da Anmarkrud erklærte over politiradioen at han ville bli skutt innen to minutter, slo antiterrorpolitiet til.

Men nettopp det faktum at publikum allerede kjenner til utgangen på dramaet, er kanskje den fremste utfordringen når man skal gjenskape denne typen hendelse. For det er begrensede muligheter med hensyn til å plante overraskelser, slik filmskapere ofte gjør i konvensjonelle thrillere. Man må isteden gi publikum noe annet og mer substansielt underveis, mener Lindhé.

– Det ligger stor dramatisk kraft i det å avdekke sider ved dramaet som folk ikke har vært klar over. Det er klart publikum er nysgjerrig på hva som drev ranerne og hvordan samspillet med gislene utartet seg.

– En annen stor fordel er det at dramaet i seg selv hadde en perfekt dramaturgi og var som skapt for en film. De scenene som hadde utspilt seg var nesten nok i seg selv.

Lindhé erkjenner likevel at man som filmskaper iblant må ta dramaturgiske snarveier når man skal skvise et faktisk hendelsesforløp inn i kinofilmen eller tv-seriens begrensede rammer. Ingen hendelse har en så perfekt filmdramaturgi. Hvor var det han måtte ta slike snarveier under arbeidet med Torp-dramaet?

-Enkelte informative scener måtte jeg skape. Dessuten fikk jeg ikke snakket med den overlevende raneren, så der har jeg måttet ty til fantasien. Men jeg har samtidig kunnet støtte meg på gislenes erindringer av samværet med gisseltakerne, og har på den måten dannet meg et bilde av dem og forholdet dem imellom.

Den subjektive sannhet

Da den amerikanske manusforfatteren og regissøren Paul Schrader var i Oslo, gav han uttrykk for at han var lei av å skrive manus basert på virkelige hendelser og personer, nettopp fordi det kan være en tvangstrøye og føre til reaksjoner fra de involverte. Lindhé understreker at det finnes grenser for hvor mye man kan dikte på faktiske hendelser. Han ville aldri velge en løsning som var kjempespennende fra en dramaturgisk synsvinkel, men som avvek fra det man visste hadde hendt. Men han har samtidig store problemer med å akseptere premisset om at en dramaversjon av en faktisk hendelse skal reflektere den fulle og hele sannhet. For, når det kommer til stykket, så er alltid de involverte uenige om hva som egentlig skjedde. Det blir som i Kurosawas kjente film, Rashomon, der hver eneste av karakterene i filmen har sin egen versjon av begivenhetene.

– Det finnes ingen absolutt sannhet – det avhenger ofte av hvem man spør. De involverte i Torp-dramaet husker også ting forskjellig. Verken Dramaet på Torp eller Norrmalmstorg er dokudramaer i den forstand at de påberoper seg å skildre det ”slik det var”.

Lindhé tilskriver dokusåpene mye av skylden for dette kravet om absolutt sannhet. Publikum er blitt vant til å se på dokusåpen som formidler av virkeligheten – selv om denne virkeligheten er aldri så mye iscenesatt.

– Etter visningen av Norrmalmstorg var det mange som undret seg over hvor sann filmen var. De så filmen som et forsøk på å skildre hvordan dramaet egentlig utspilte seg. Men mitt utgangspunkt var å fortelle historien fra en annen synsvinkel enn den publikum kjenner fra før. Jeg har forsøkt å danne meg et bilde av det som skjedde, men 100 prosent sant er det ikke. Derfor skulle det ikke overraske meg om denne diskusjonen vil dukke opp i Norge, også, når Dramaet på Torp skal vises på NRK til høsten.

Troverdig psykologi

Enhver gisselsituasjon i dag tiltrekker seg medienes lyskastere som fluepapir. Lindhé mener at mediene i høyeste grad medvirket til at situasjonen på Torp ble farlig. Blant annet var det flere fotografer som gikk fram til bilen der kidnapperne hadde forskanset seg med gislene.

– Det gjorde gisseltakerne enda mer urolige. I utgangspunktet hadde norske medier gått med på å ikke dekke hendelsen i tilfelle gisseltakerne hadde tilgang til radio. Men så viste det seg at den gamle mannen de holdt som gissel hørte på svensk radio – og det var ikke noe forbud i Sverige mot å dekke gisseldramaet.

I motsetning til nyhetsmediene, kan filmen reflektere over det som skjedde på en annen måte, tror Lindhé.

– Filmen kan i større grad få frem flere nyanser hos karakterene og formidle noe av verdi om de bakenforliggende årsakene. Alle har sine grunner til å handle som de gjør, men i noen tilfeller havner personer i situasjoner de selv ikke kunne forestilt seg. Når gjerningsmennene raner postkontoret, hadde de aldri i sin villeste fanatasi forestilt seg at de få timer senere skulle true med å likvidere flere gisler inne i en bil ved Torp Flyplass. De sa selv at de bare hadde tenkt å rane posthuset og så stikke. Men det var som en snøball som begynte å rulle. Begge gisseltakerne hadde kriminelt rulleblad, men ingen av dem var kaldblodige mordere. De gikk på amfetamin – kanskje for å holde frykten på avstand – og holdt seg våkne i 26 timer. Det ble derfor en utfordring for meg å skape en troverdighet i den psykologiske framstillingen av de to gisseltakerne.

Krav på anonymitet

I dag lages det ofte tv-serier av dramatiske hendelser fra virkeligheten omtrent før de har utspilt seg. Det gikk 30 år før dramaet på Normalmstorg ble dramatisert for tv, det er snart ti år siden dramaet på Torp. Lindhé opplever det som enklere fra et fortellermessig ståsted om det har gått noen år og man kan se en hendelse i etterklokskapens lys. Men rent juridisk kan det komplisere prosessen.

– De involverte og pårørende kan vise til at de ikke ønsker å rippe opp i en sak de kanskje føler de har lagt bak seg. Det er slik i Sverige at man regnes som en offentlig person så lenge man soner sin straff. Men når man har sonet ferdig, har man rett på anonymitet i forhold til saken man sonet for. Derfor brukte vi fiktive navn på mange av de involverte til tv-filmen om Normalmstorg.

Lindhé understreker at han aldri ville gått videre med et manusprosjekt om de involverte følte seg utlevert eller ikke kjente seg igjen.

-Jeg pleier alltid å la så mange som mulig få lese manus. Alle gislene som befant seg inne i banken på Normalmstorg fikk for eksempel lese manus og komme med synspunkter. Var det noe de var uenig i, så diskuterte vi det. På samme måte har forhandlingslederen under Torp-dramaet fått lese manus og kommet med synspunkter. Det handler selvsagt om å skape nødvendig tillitt til de som tross alt leverer mye av råstoffet og som på den måten er med på å fortelle historien

FOTO: TROND MJØS