Filmbransjen har flere kvinnelige ledere enn noen annen bransje, men filmene lages stort sett av menn. Det kommer blant annet fram av bransjens egen ”forstudie”, som ble presentert i går.

Det var under bransjens seminar om den skjeve kjønnsbalansen i norsk film i går at undersøkelsen ble presentert. Det var Arbeidsforskningsinstituttet som sto bak ”forstudiet”, som var basert på samtaler med tjue ”informanter” fra bransjen selv, og som ikke ble presentert som noen forskningsrapport.

Ikke overraskende ble det fastslått at det eksisterer et kjønnsbasert A- og B-lag i norsk filmbransje. Gjennom samtalene med bransjens kvinner kom det fram at mange gammelmodige forestillinger om kvinner lever i beste velgående blant enkelte menn i bransjen. Og som regel plukker menn i lederfunksjoner ut andre menn til å fylle svært mange fagfunksjoner.

Mange av deltakerne på seminaret kjente seg likevel ikke alltid igjen i den beskrivelsen forstudiets informanter ga av bransjen. Påstander om at mange menn synes at kvinner ikke kjenner godt nok til de forretningsmessige sidene ved filmproduksjon, står i grell kontrast til de faktiske forhold, siden mange kvinner tiltros denne funksjonen. Og hvor utbredt er egentlig holdningen om at kvinner generelt er vanskelige å samarbeide med?

Men dette var også noe forskerne fremhevet: Det eksisterer ulike virkelighetsoppfatninger i bransjen som kan være motstridende. Noen av de frammøtte på seminaret (som besto av 97 prosent kvinner) bekreftet dette inntrykket: Enkelte hadde opplevd å miste jobb fordi de hadde små barn, mens noen kunne fortelle at de hadde fått gjennomslag for sine krav om mer barnevennlige arbeidstider. Det største paradokset som ble fremhevet er kanskje at filmbransjen har flere kvinnelige ledere enn de fleste andre bransjer, mens filmene lages stort sett av menn.

Uansett eventuelle feilmarginer i forstudiet, så er tallenes tale ikke til å ta feil av:

Den kvinnelige andelen regissører og hovedroller er altfor lav, den fraværede kvinnelige andelen filmfotografer er helt absurd (ingen norsk kvinnelig fotograf har så langt filmet en langfilm) og vi som kjenner bransjen vet at det eksisterer et uformelt nettverk som domineres av menn.

Så hva kan man gjøre?

Kvotering ble knapt nevnt som noe virkemiddel av deltakerne, og heller ikke Kathrine Skretting, som skulle snakke om nettopp det i sitt innlegg, kom med noen anbefalinger i så måte (men hun fremhevet det problematiske ved kvotering).

Noen av deltakerne mente at kvinnene i bransjen selv må ta affære og bli tøffere for å bryte den kafkaeske labyrinten mange av dem føler seg fanget i (de trenger erfaring for å få jobb, men også jobb for å få erfaring). De frammøtte kvinnene fikk imidlertid liten hjelp av eneste mannen i panelet, Jørgen Storm Rosenberg, som muligens var invitert fordi han ble oppfattet som representant for de nye ”guttefilmene” i norsk film.

Det ble isteden Liv Jacobsen fra United International Pictures Norge som kom med en konkret hjelpende hånd. Hun kunne fortelle at UIP Norge nå vil følge UIPs eksempel i Storbritannia, der de i samarbeid med filmbransjen har igangsatt en mentor-ordning.

Directing Change, som ordningen heter, ble nylig lansert av Women in Film and Television (WFT) i samarbeid med UIP, for å bøte på den skjeve kjønnsbalansen i britisk film. Målet i første omgang er å utplassere to talenter hvert år i sentrale posisjoner på en stor internasjonal filmproduksjon av en profilert regissør.