”Salto, Salmiakk og Kaffe” ble fortrengt til små kinosaler selv om flere ville se filmen. Men det er ikke de norske filmene som slår hverandre i hjel på kino, mener distributørene. Det er den nådeløse konkurransen mellom alle filmene – særlig i Oslo.

Først ute i høst var Mona Hoels ambisiøse ensemblefilm «Salto, salmiakk og kaffe». Filmen fikk alt fra terningkast 2 (TV2) til 5 (NRK) hos kritikerne, og premieren ble dekket bredt både i aviser og på TV. Mona Hoel er fornøyd med distributøren SFs lansering og filmens møte med sitt publikum, men mener mye kunne vært gjort annerledes av kinoene.

– Grunnen til den tidlige premieren av «Salto, salmiakk og kaffe» var signaler fra Kristin Berg i Oslo Kinematografer om at de norske filmene ville dra nytte av å spre premierene på Oslo-kinoene. Vi valgte og trodde på å gå først ut. Det vant vi mye på. Vi klarte med lite penger å synliggjøre filmen uten for mange kommersielle grep. Publikum stilte også flittig opp tross tropevarme og lave tall første uke. Andre uke økte vi med 25 prosent, og vi hadde fulle hus i storbyene og på Saga og Colosseum i Oslo. Da begynte derimot OK å herje med filmen. Tross fulle hus, tok OK den ene Colosseum-visningen av plakaten allerede andre uken, og deretter fulgte lignende behandling hver uke når de laget program, forteller Hoel.

Hun mener ting kunne vært gjort annerledes.

– OK driver en kino som kan sammenlignes med en bokhandel med hyller kun til bestselgere eller en platebutikk uten ECM-hylle. Denne situasjonen kan fort ramme de norske filmene. Selv om vi er meget fornøyd med de i overkant 25 000 besøkende så langt, synes jeg det er på tide at OK evalueres på lik linje med fondet og bransjen. OK er fortsatt en kommunal kino, og bør ha flere saler. Kinoen bør i hvert fall ikke problematisere at det er mange norske filmer en høst. Det bør ikke signaliseres som noe problem, snarere tvert om: Det er fantastisk. OK må skjønne sin maktsituasjon og at signalene sprer seg både til publikum og øvrige kinosjefer i vårt langstrakte land. Filmen din møter da denne innstillingen: ”Æsj, enda en norsk film”, mener Hoel.

Ingen plass til slow burners?

Hege Astrup, som er produktansvarlig for norske filmer hos SF, er fornøyd med lanseringen av «Salto, salmiakk og kaffe».

– «Salto, salmiakk og kaffe» satte vi opp 6. august for å være først ute blant de norske filmene i høst. Det regnet i de to ukene før, men det var sol hele premierehelgen. Men det kan ikke vi kontrollere. Vi hadde håpet på en bedre åpningshelg, men det gikk fint likevel. Vi er fornøyd med den filmen, som er sett av 24500 mennesker. Målet vårt var 25000 besøkende, forteller Astrup.

Hun mener trengselen på kinoene i hovedstaden er stor, men at ”slow burners” likevel får delta.

– Det er et problem med for få kinosaler i Oslo, som gir stor konkurranse, men jeg mener det fins flere eksempler på at også de ikke så store filmene får lov til å gå en stund. «Salto, salmiakk og kaffe» går i sin tiende uke, mens for eksempel Salmer fra kjøkkenet gikk fra vinter og over sommeren. Konkurransen er tøff, men vi er interessert i at det skal være rom for ”slow burners”, mener Astrup.

Og at andre filmer har fått større oppmerksomhet, ser hun ikke som noe problem.

– Jeg er ikke enig i at Salto, salmiakk og kaffe er overskygget av andre filmer. Uno har alltid vært en større film enn Salto, salmiakk og kaffe. Hawaii, Oslo er mer overraskende, men det er jo gøy at den har fått fantastiske kritikker. Men Salto, salmiakk og kaffe fikk sin plass lenge før disse filmene gikk opp på kino, sier Astrup.

Hun tror heller ikke at filmer med kvinnelige regissører – som «Min misunnelige frisør», «Ikke naken» og «Salto, salmiakk og kaffe» – blir sett av færre av den grunn.

– De som kjenner Torun Lian fra før vil se filmen på grunn av henne. Men jeg tror ikke folk flest legger merke til regissøren. Jeg vet ikke om at det er kvinnelige regissører har noe å si. Jeg tror ikke det er kjønn det kommer an på, mener hun.

Sistemann ut: Andreaskorset

Sist ut av de norske filmene i høst er Martin Asphaugs «Andreaskorset», som har premiere 22. oktober. Den sene premieredatoen er et bevisst valg, forteller Bjørn Hoenvoll, direktør i Columbia Tristar Nordisk.

– Vi har allerede utsatt premieren på Andreaskorset én gang for at det ikke skulle bli norske premierer hver eneste fredag, men hovedgrunnen var at vi måtte få ferdig kopiene, og at vi bestemte oss for å lansere den under filmfestivalen i Bergen, fordi vi da greide å samle skuespillere og regissør til presseintervjuer. En tredje grunn til vår premieredato er at vi må ta hensyn til hvilke andre filmer som har premiere, og at kinoene har plass.

Han tror ikke mange norske premierer gjør noe fra eller til.

– Jeg er fortsatt av den oppfatning at folk går på kino for å se en film de har lyst til å se, den være seg norsk eller utenlandsk. Problemet med opphopning av de norske filmene er heller at vi sloss om oppmerksomhet i media. Jeg tror ellers at hver film lever sitt eget liv, men det skader selvfølgelig ikke at det igjen er populært å se norske filmer, forteller Hoenvoll.

Han mener også at kvaliteten har vært god blant norske filmer i høst.

– Det fine med de norske filmene denne høsten er at de er varierte, og at det derfor er et tilbud til alle aldersgrupper. To av høstens filmer har jeg ikke sett, men de andre har i alle fall høy kvalitet, mener han.

Norske filmer i høst

Besøkende / Terningkast i de store mediene

Uno

230.293 / 4 til 6

Hawaii, Oslo

107.562 / 5 til 6

Alt for Egil

95.984 / 2 til 5

Gråtass

68.970 / 2 til 4

Ikke naken

67.597 / 3 til 5

Min misunnelige frisør

30.734 / 3 til 5

Salto, salmiakk og kaffe

24.500 / 2 til 5

Monstertorsdag og Andreaskorset har akkurat hatt premiere.