Pentagon viser «The Battle of Algiers» for sine ansatte og politiske kommentatorer mener filmen har like stor politisk sprengkraft som «Fahrenheit 9/11». Nå er den 40-årige klassikeren tilgjengelig på DVD i filmbutikken på Filmens Hus.

Det var i fjor høst at sjefene for Pentagons spesialoperasjoner arrangerte en liten filmfestival for sine ansatte. Hovedattraksjonen var Gillo Pontecorvos film om urban geriljakrigføring fra 1965, The Battle of Algiers, som utspiller seg under frigjøringskrigen i Algerie. På en vaskeseddel for visningene stod det følgende om filmen: «Hvordan vinne krigen mot terrorismen og tape den ideologiske kampen […] I filmen skyter barn på soldater, kvinner planter bomber på kafeer […] Virker dette kjent?»

Det forklares videre på vaskeseddelen at de franske okkupasjonsstyrkene i filmen lykkes taktisk, men taper terreng strategisk. «For å forstå hvorfor, kom å se denne filmen».

Washington Post fulgte opp med en kommentar som hilste dette forsøket på «å tenke mer kreativt og ukonvensjonelt om Irak» velkommen. Tidligere sikkerhetsrådgiver under Carter-administrasjonen, Zbigniew Brzezinski, gikk så langt som å hevde at hvis man vil forstå hva som foregår i Irak akkurat nå, så bør man gå og se The Battle of Algiers.

Det tok ikke lang tid før en kinodistributør tok ham på ordet og relanserte filmen på en rekke små kinoer i de største amerikanske byene i januar. Og mens flere kommentatorer i amerikanske aviser pekte på parallellen mellom The Battle of Algiers og krigen i Irak, oppstod en debatt på nettaviser som Slate og Salon om hvor effektiv speilbilde til virkeligheten filmen egentlig er.

Hardest ut mot Brzezinskis filmanalyse gikk den profilerte forfatteren og skribenten Christopher Hitchens (Slate 2.januar). Ganske riktig påpekte han ulike forutsetninger for krigen i Irak og den som pågikk i Algerie fra midten av 1950-tallet og fram til midten av 1960-tallet. Men Hitchens kategoriske avvisning må også kunne ses i sammenheng med den kampen om Irak-invasjonens ettermæle han selv har deltatt aktivt i.

The Battle of Algiers er nemlig en av Hitchens favorittfilmer – en film om fransk kolonialisme, insisterer han. Han vil derfor ha seg frabedt at filmen tas til inntekt for et syn som forvandler Irak-invasjonen til et spørsmål om amerikansk imperialistisk aggresjon, når den for ham framstår som et moralsk løft for å uskadeliggjøre en farlig diktator.

Hitchens har i hvert fall rett i én ting: At The Battle of Algiers er langt mer kompleks og tvetydig enn hva debatten har gitt inntrykk av. Det må jo filmen nødvendigvis være når både Pentagon, Black Panters og Hamas på hvert sitt tidspunkt har forholdt seg til den som om den skulle vært en lærebok.

Da filmen ble lansert i 1965 framkalte den sterke reaksjoner. I Frankrike – der filmen en periode var forbudt å vise offentlig – ble kinoer som viste filmen bombet, i Italia ble flere som ville se filmen angrepet i kinokøen.

For Hitchens radikaliserte generasjon på 1960-tallet hadde filmen en berusende effekt. Her var anti-imperialistisk tankegods forløst gjennom et forrykende dokudrama som var så overbevisende at mange trodde det var en uforfalsket dokumentar. Men den italienske regissøren Gillo Pontecorvo benyttet seg ikke av arkivmateriale, men oppnådde en sjelden realisme ved bruk av amatørskuespillere som under opptakene i Algerie i 1965 fortsatt hadde frigjøringen fra 1962 friskt i minne.

Selv om Pontecorvo tok enkelte snarveier med hensyn til hvordan frigjøringskrigen utspilte seg i detalj, var han opptatt av å gjengi de sentrale vendepunktene i krigen på en historisk korrekt måte, og skjøt mange scener på de faktiske stedene hvor de historiske handlingene hadde funnet sted.

Men ser man forbi denne håndholdte, dokumentariske «virkelighetseffekten», vil man få bedre øye på filmens egentlige anliggende: Det er å skildre de moralske dilemmaene som både okkupasjonsmaktens utøvere og motstandskjemperne utsettes for når de begår terrorist-handlinger.

Filmens første del tar for seg en terrorkampanje som frigjøringsbevegelsen FLN igangsatte mot det franske koloniveldet fra 1956. Vi følger Ali La Pointes politiske oppvåkning, fra kriminell til frigjøringshelt som utfører dristige terroraksjoner. Særlig by-geriljaens oppbygning og funksjon skildres her ofte i detalj. Siste del av filmen viser den franske krigsmaktens motreaksjon i form av arrestasjoner, henrettelser og tortur.

Selv om filmen viser hvordan volden frarøver begge parter deres menneskelighet, framstår flere sentrale rollefigurer som overraskende motsetningsfylte. Den franske militære lederen Mathieu (basert på en av krigens virkelige generaler, Jacques Massu) framstilles som en militær strateg som har empati med fiendens motiver (noe som kanskje er definisjonen på en dyktig strateg).

Til å være en film som først måtte velsignes av de nye styresmaktene i Algerie, er den forbausende fordomsfri overfor det faktum at begge sider hadde sine grunner til å handle som de gjorde. Det er kanskje det som gjorde at den amerikanske kritikeren Pauline Kael oppsummerte filmens effekt på følgende måte: «The Battle of Algiers er sannsynligvis den eneste filmen noensinne som har fått et middelklasse-publikum til å tro på nødvendigheten av å bombe uskyldige mennesker».

I en sentral scene i filmen utfordrer militærstrategen Mathieu franske journalister under en pressekonferanse med følgende ultimatum: Hvis dere ønsker at Frankrike skal forbli i Algerie, må dere akseptere alle nødvendige konsekvenser.

Denne retorikken er jo ikke så ulik den de amerikanske militære strategene i dag bruker om den kaotiske situasjonen i Irak. Og her ligger en erkjennelse som er verdifull og ikke så lite farlig for den amerikanske krigsmakten, skriver Charles Freund på Slate.com. Han lurer på hvordan Pentagon egentlig oppfatter filmen, for den kan tolkes dit hen at tortur er et mulig og effektivt virkemiddel å møte terrorisme med. I hvert fall på kort sikt.

Freund mener at The Battle of Algiers skriver om historien når den gir inntrykk av at FLNs terrorkampanjer ikke virket, og at franskmennene i stedet ble drevet ut av massiv lokal motstand på alle fronter. Det var den blodige og målrettede motstanden som drev dem ut, hevder han.

Men var det noe franskmennene lærte, og som Freund håper Pentagon vil innlemme i sine filmanalyser, så er det følgende: «The Battle of Algiers antyder at franskmennenes feilsteg var å nekte for at de var utlendinger; de så på Algerie som en forlengelse av Frankrike. Det er i hvert fall én lærdom å trekke for amerikanerne i den nåværende situasjonen: En liberal irakisk styresett må skje på irakiske premisser og bare irakerne selv kan sette de premissene».

The Battle of Algiers kan kjøpes på DVD hos Filmbutikken på Filmens Hus: Filmbutikken