”Filmsensuren for voksne forsvinner” hevdet norsk presse for to uker siden. I virkeligheten vil lovendringsforslaget, der forhåndssensuren av voksenfilmer går fra påbud til frivillighet, bety lite, om ikke null.

– Jeg forsøker å slutte å være forhenværende direktør i Filmtilsynet, men kan uttale meg som sosiolog eller generalsekretær i Dramatikerforbundet, sier Tom Løland. Han har i mange år vært direktør i Statens filmtilsyn.

– I praksis betyr det knapt noen verdens ting. Aldersgrensesystemet opprettholdes. Hvis filmene ønsker 18-årsgrense, fritas de fra påsyn. Den eneste konsekvensen er at enkelte 18-årsgrense-filmer kommer ut på kino direkte uten sensur. Distributørene ønsker lavere grense enn det, og de vil derfor slik de alltid har gjort sende filmene til sensur. I praksis er voksensensuren opphevet, men nå er den gitt legitimitet, bekreftet i lovs form. Politikerne kommer etter med loven, og legitimerer praksisen som har vært i mange år. ”Sansenes rike” ble frisluppet i 2000, og nå er terskelen lagt der, forteller Løland.

Distributørene kommer heller ikke til å merke endringen, tror Liv Jacobsen, direktør i UiP.

– Vi må fortsette som før. Vi ønsker jo ikke at våre filmer skal gå med 18-årsgrense. Det kommer ikke til å utgjøre noen forskjell for oss. Vi må fortsette å sende våre filmer til sensur, men problemet er nå at kopiene må sendes fysisk til Fredrikstad. Hadde grensa ligget på 15 år, ville det vært mye greiere, forteller Jacobsen.

Frida Ohrvik, direktør i Sandrew Metronome, er enig.

– I de fleste tilfeller er ikke 18 år noe godt utgangspunkt. Vi vil jo sensurere for å få en lavere grense. Leverer man ikke film inn til sensur, får man 18 år hvis man ønsker det. Dette får ikke store konsekvenser.