Erlend Loe er fortsatt ikke fornøyd med de norske filmmanusene, mens Karin Julsrud (foto) ser større dristighet i nye prosjekter. Her gjør de fire konsulentene i Norsk filmfond opp status for sine respektive perioder.

Vi har stilt de norske konsulentene for lang- og kortfilm fem spørsmål.

Spørsmålene til langfilmkonsulentene:

1. Hva er det viktigste du har lært i løpet av din periode som konsulent?

2. Hva oppfatter du som de norske langfilmprosjektenes største styrke og svakhet akkurat nå?

3. Hvor tette skott bør det egentlig være mellom konsulentene?

4. Trenger vi flere incentiver for å oppmuntre til produksjon av dokumentarfilm for kino?

5. Hva er en god langfilmkonsulent?

ERLEND LOE, langfilmkonsulent

1.
Jeg har i hvert fall blitt i stand til å se enda tydeligere hvor mye som skal klaffe før en film skal bli god. Jeg har fått en større respekt for regissørene som skal samle alle trådene og få et stort antall mennesker til å dra i samme retning og jeg har blitt enda mer pessimistisk enn jeg var når det gjelder troen på at vi vet hva vi holder på med når det gjelder manusarbeid i dette landet.

Vi mangler rett og slett kvalifiserte folk. Vi har for få dyktige manusforfattere, for få dyktige dramaturger og konsulenter og for få produsenter som kan gi kvalifisert motstand. Det fins naturligvis fine eksempler på at folk får det til, men i det store og hele er manusprosessen, slik jeg ser det, for tilfeldig, for overfladisk og for amatørmessig til at jeg klarer å tro at vi står foran et gjennombrudd som filmnasjon.

2.
Styrkene akkurat nå er at det fins en iver og en optimisme som har mye for seg, vi har et profesjonelt produksjonsapparat, et jevnt tilsig av prosjekter hvorav noen er temmelig gode og vi har et publikum som har begynt å oppsøke norske filmer heller enn å skyve dem fra seg.

Svakhetene er mange. Dels henger auteur-tendensen igjen i flere enn de som etter min mening kan eller bør være auteurer, dels er det en utbredt mistro mellom regissører og produsenter. De ser ofte på hverandre som nødvendige onder snarere enn som samarbeidspartnere som kan løfte høyere hvis de forener krefter.

Man er ikke kritisk nok på idéplanet. Man skriver manus altfor tidlig i prosessen. Man oppsøker ikke nok motstand i utviklingsfasen, og dermed blir det for mye koseskriving blant venner. Man er redd for tydelighet. I ni av ti tilfeller velger norske filmskapere mangetydighet fremfor entydighet i karakterer og historier. Man vil ha ryggen fri. Man vil ikke anklages for å ha forsøkt noe men ikke klart det. Man vil heller la det være tvil om hva man har forsøkt.

Har du lyst til å lese mer?

Tegn abonnement ved å klikke her: ABONNEMENT