Kjærlighet og tilfeldighet

Erik Poppe er tilbake med den vanskelige andrefilmen etter den mørke debutfilmen Schpaaa. Nå ser han lysere på det – selv om det er dramatiske menneskeskjebner som knyttes sammen i ensemble-filmen «Hawaii, Oslo».

Erik Poppe er tilbake med den vanskelige andrefilmen etter den mørke debutfilmen Schpaaa. Nå ser han lysere på det – selv om det er dramatiske menneskeskjebner som knyttes sammen i ensemble-filmen «Hawaii, Oslo».

(Foto: Aksel Hennie og Erik Poppe under nattopptak til Hawaii, Oslo.)

Etter suksessen med Schpaaa for seks år siden lanserer Erik Poppe i september sin andre langfilm, Hawaii,Oslo.

I filmen er sterke skjebner vevd sammen nær sømløst i en Oslo-mosaikk ikke tidligere vist fram for et norsk kinopublikum. Ambisjonen er å fylle publikum med Håp og Kjærlighet, forteller regissøren. Den ambisjonen står i kontrast til debutfilmen som ifølge regissøren selv var ”en mer kynisk film om mennesker som sårt trenger kjærlighet og grenser”.

Denne filmen er langt lysere, forsikrer Poppe, mens Frognerparken bader i maisola og han veksler avslappet mellom en kaffe og Tonic på hjørnekaféen. Han jobber for tiden med de siste justeringene av lyden, men har helgefri før han skal reise til Stockholm for å lyslegge filmkopien.

– Snart skal jeg sove. Mye, ler han skjevt. Men først må filmen bli ferdig.

Short Cuts, Pulp Fiction, Magnolia, Memento, Elskede kjøtere og 21 Grams er filmer som alle leker med rom og tid, og har en særegen, ukronologisk oppbygging. Hva gjorde at du valgte denne spesielle strukturen i Hawaii, Oslo?

– Jeg hadde et ønske om å lage en film med fire-fem historier fortalt parallelt. Hver historie skulle vise ulike former for kjærlighet og historiene skulle krysse eller berøre hverandre uten at de ulike karakterene selv styrer dette. Den største utfordringen blir derfor å holde på de ulike emosjonene og forhindre at historiene slår hverandre ut. Noen historier må likevel være mer sentrale enn andre.

– Filmen begynner med en ambulanse som kjører ned noen midt på natten. Denne ulykken danner rammen for alle historiene, og innhentes mot slutten av filmen. Vi følger de ulike karakterene som er involvert i ulykken i løpet av 24 timer. Det er deres døgn og deres ulike drømmer som utgjør de ulike historiene.

Kan du fortelle om den virkelige hendelsen som danner bakgrunn for den ene av historiene?

Da jeg jobbet som fotograf i Akersgata på 1980-tallet var det en nyfødt gutt i Tønsberg som fikk en dødelig diagnose på hjertesvikt. Oppfordringen familien fikk var å bruke tiden sammen med barnet så lenge de hadde det. Problemstillingen blir: Skal jeg bli kjent med barnet mitt, eller prøve å redde det? De godtok ikke oppfordringen, fant et sykehus i Philadelphia og en lege som hadde gjort et par vellykkede lignende operasjoner. Men metoden var ikke godkjent av helsevesenet i Norge, og dermed måtte de ordne finansieringen av et enormt beløp selv. Faren ringte midt på natta til banksjefen i Tønsberg og fikk solgt huset og alt de eide. Jeg fikk som journalist fortalt historien og dro sammen med foreldrene til Philadelphia.

– ”Lasse liten” ble en veldig stor mediesak, og det gikk bra til slutt. I filmen har vi gjort familien mindre bemidlet og tatt oss enkelte andre friheter, men kjernen og nerven er den samme. Resten av historiene har manusforfatter Harald Rosenløw Eeg diktet underveis.

UVANLIG PROSESS

Ungene i filmen er sinte, kompromissløse og forlatte – ikke så ulike rollegalleriet i Harmony Korines filmer. Som i Schpaaa møter vi norske barn og unge vi ikke har sett ofte i norsk film.

– Barn er uskyldige, snille og elskelige vesener – i utgangspunktet. Men i for eksempel Gummo av Harmony Korine, som er en oversett men veldig god film, går han mot ytterpunktene. Jeg er mer opptatt av å gå der barn tangerer eller lever seg inn i en voksenverden. Barn skal få være barn så lenge som mulig, men virkeligheten er brutal for mange barn, og man bør vise den sånn den er. Filmer som Bare skyer beveger stjernene, Herman eller Glasskår gir ideelle, gode bilder, med en klar moral og budskap. Dette er gode filmer, men livet kan også være mer komplekst og vanskelig, og det er ikke alltid en klar moral å trekke ut av et vennskap eller en oppvekst.

”Jeg elsker deg” er tre sentrale ord i filmen. Strevde du mye med å få skuespillerne til å si disse ordene uten å framkalle den klamme følelsen fra norsk films historie?

– Det er de tre vanskeligste ordene en skuespiller og instruktør kan gå løs på, etter min mening. I alle fall om de dypest sett skal oppleves som troverdige. Stig Henrik Hoff spiller nybakt pappa og hadde aldri, verken på scene eller film, sagt ”jeg elsker deg”. Han vegret seg og var først lite lysten på oppgaven. Men nå er han stolt og fornøyd, og vi var litt berusa etter at opptaket var over.

Flere av personene i filmen må på sitt vis uttrykke ”de tre orda” på en eller annen måte i en av scenene sine. Litt av prosjektet med filmen har vært å få til disse møtene. Jeg var i forkant av filmen gjennom separasjon, faren min som døde, og alvorlig sykdom hos noen nære. Det er nok ingen overdrivelse å si at jeg gjorde filmen i affekt.

Har du lyst til å lese hele saken?

Tegn abonnement ved å klikke her: ABONNEMENT

Kjærlighet og tilfeldighet

Erik Poppe er tilbake med den vanskelige andrefilmen etter den mørke debutfilmen Schpaaa. Nå ser han lysere på det – selv om det er dramatiske menneskeskjebner som knyttes sammen i ensemble-filmen «Hawaii, Oslo».

Erik Poppe er tilbake med den vanskelige andrefilmen etter den mørke debutfilmen Schpaaa. Nå ser han lysere på det – selv om det er dramatiske menneskeskjebner som knyttes sammen i ensemble-filmen «Hawaii, Oslo».

(Foto: Aksel Hennie og Erik Poppe under nattopptak til Hawaii, Oslo.)

Etter suksessen med Schpaaa for seks år siden lanserer Erik Poppe i september sin andre langfilm, Hawaii,Oslo.

I filmen er sterke skjebner vevd sammen nær sømløst i en Oslo-mosaikk ikke tidligere vist fram for et norsk kinopublikum. Ambisjonen er å fylle publikum med Håp og Kjærlighet, forteller regissøren. Den ambisjonen står i kontrast til debutfilmen som ifølge regissøren selv var ”en mer kynisk film om mennesker som sårt trenger kjærlighet og grenser”.

Denne filmen er langt lysere, forsikrer Poppe, mens Frognerparken bader i maisola og han veksler avslappet mellom en kaffe og Tonic på hjørnekaféen. Han jobber for tiden med de siste justeringene av lyden, men har helgefri før han skal reise til Stockholm for å lyslegge filmkopien.

– Snart skal jeg sove. Mye, ler han skjevt. Men først må filmen bli ferdig.

Short Cuts, Pulp Fiction, Magnolia, Memento, Elskede kjøtere og 21 Grams er filmer som alle leker med rom og tid, og har en særegen, ukronologisk oppbygging. Hva gjorde at du valgte denne spesielle strukturen i Hawaii, Oslo?

– Jeg hadde et ønske om å lage en film med fire-fem historier fortalt parallelt. Hver historie skulle vise ulike former for kjærlighet og historiene skulle krysse eller berøre hverandre uten at de ulike karakterene selv styrer dette. Den største utfordringen blir derfor å holde på de ulike emosjonene og forhindre at historiene slår hverandre ut. Noen historier må likevel være mer sentrale enn andre.

– Filmen begynner med en ambulanse som kjører ned noen midt på natten. Denne ulykken danner rammen for alle historiene, og innhentes mot slutten av filmen. Vi følger de ulike karakterene som er involvert i ulykken i løpet av 24 timer. Det er deres døgn og deres ulike drømmer som utgjør de ulike historiene.

Kan du fortelle om den virkelige hendelsen som danner bakgrunn for den ene av historiene?

Da jeg jobbet som fotograf i Akersgata på 1980-tallet var det en nyfødt gutt i Tønsberg som fikk en dødelig diagnose på hjertesvikt. Oppfordringen familien fikk var å bruke tiden sammen med barnet så lenge de hadde det. Problemstillingen blir: Skal jeg bli kjent med barnet mitt, eller prøve å redde det? De godtok ikke oppfordringen, fant et sykehus i Philadelphia og en lege som hadde gjort et par vellykkede lignende operasjoner. Men metoden var ikke godkjent av helsevesenet i Norge, og dermed måtte de ordne finansieringen av et enormt beløp selv. Faren ringte midt på natta til banksjefen i Tønsberg og fikk solgt huset og alt de eide. Jeg fikk som journalist fortalt historien og dro sammen med foreldrene til Philadelphia.

– ”Lasse liten” ble en veldig stor mediesak, og det gikk bra til slutt. I filmen har vi gjort familien mindre bemidlet og tatt oss enkelte andre friheter, men kjernen og nerven er den samme. Resten av historiene har manusforfatter Harald Rosenløw Eeg diktet underveis.

UVANLIG PROSESS

Ungene i filmen er sinte, kompromissløse og forlatte – ikke så ulike rollegalleriet i Harmony Korines filmer. Som i Schpaaa møter vi norske barn og unge vi ikke har sett ofte i norsk film.

– Barn er uskyldige, snille og elskelige vesener – i utgangspunktet. Men i for eksempel Gummo av Harmony Korine, som er en oversett men veldig god film, går han mot ytterpunktene. Jeg er mer opptatt av å gå der barn tangerer eller lever seg inn i en voksenverden. Barn skal få være barn så lenge som mulig, men virkeligheten er brutal for mange barn, og man bør vise den sånn den er. Filmer som Bare skyer beveger stjernene, Herman eller Glasskår gir ideelle, gode bilder, med en klar moral og budskap. Dette er gode filmer, men livet kan også være mer komplekst og vanskelig, og det er ikke alltid en klar moral å trekke ut av et vennskap eller en oppvekst.

”Jeg elsker deg” er tre sentrale ord i filmen. Strevde du mye med å få skuespillerne til å si disse ordene uten å framkalle den klamme følelsen fra norsk films historie?

– Det er de tre vanskeligste ordene en skuespiller og instruktør kan gå løs på, etter min mening. I alle fall om de dypest sett skal oppleves som troverdige. Stig Henrik Hoff spiller nybakt pappa og hadde aldri, verken på scene eller film, sagt ”jeg elsker deg”. Han vegret seg og var først lite lysten på oppgaven. Men nå er han stolt og fornøyd, og vi var litt berusa etter at opptaket var over.

Flere av personene i filmen må på sitt vis uttrykke ”de tre orda” på en eller annen måte i en av scenene sine. Litt av prosjektet med filmen har vært å få til disse møtene. Jeg var i forkant av filmen gjennom separasjon, faren min som døde, og alvorlig sykdom hos noen nære. Det er nok ingen overdrivelse å si at jeg gjorde filmen i affekt.

Har du lyst til å lese hele saken?

Tegn abonnement ved å klikke her: ABONNEMENT

MENY