Politikerne foreslår kutt i filmbevilgningene fordi man ikke regner med bråk fra bransjen og fordi kutt i fondsmidler er ”mindre smertefulle”.

Politikerne foreslår kutt i filmbevilgningene fordi man ikke regner med bråk fra bransjen og fordi kutt i fondsmidler er ”mindre smertefulle”.
Politikerne foreslår kutt i filmbevilgningene fordi man ikke regner med bråk fra bransjen og fordi kutt i fondsmidler er ”mindre smertefulle”.
I årets reviderte budsjett fjernes 7,5 millioner av Norsk Filmfonds midler og blir i stedet gitt til Norsk Folkemuseum som har overtatt forvalteransvaret av Bygdøy Kongsgård. Slike kutt er nærmest blitt et fast høst-rituale på Stortinget og mange med liten fartstid i bransjen spør seg: Hvorfor nettopp oss? Fra det politiske miljø får Rush Print bekreftet det som ofte sies uformelt og ”off the record” i slike sammenhenger: Det kuttes i kultursektoren, og filmen i særdeleshet, fordi man ikke møter samme motstand der som i andre sektorer. Dessuten rammer det i utgangspunktet ikke konkrete årsverk fordi filmproduksjon er prosjektbasert. Og ett sted må man jo kutte!
Leif Holst Jensen er generalsekretær i Produsentforeningen. Selv om han erkjenner at bransjen er liten og sårbar, så aksepterer han ikke denne tankegangen.
– Departementet mener pengene ikke er disponert fordi de befinner seg i et fond. Men det betyr ikke at det ikke rammer arbeidsplasser – snarere tvert imot, kuttene innebærer at en rekke filmprosjekter ikke blir noe av og at mange filmarbeidere derfor ikke får jobb.
Bransjen holdt en spontan reaksjon utenfor departementet samme dagen kuttet ble besluttet. Men det er åpenbart langt fra nok for å gjøre inntrykk på politikerne. Men hva kan en liten og sårbar bransjen egentlig stille opp med? Hva slags strategier bør velges?
Leif Holst Jensen understreker at man slettes ikke gir seg uten kamp. Han oppfatter kuttene like mye som et resultat av en vinglete og uavklart filmpolitikk, som et ”overgrep” mot en liten bransje.
– Jeg ser det som enda et uttrykk for at den nåværende regjering ikke vet hva den vil med filmpolitikken. Noe som er synd, siden denne sektoren er i voldsom vekst og den norske bransjen opplever stor framgang, til tross for sterk konkurranse fra særlig Hollywood.
Politikerne foreslår kutt i filmbevilgningene fordi man ikke regner med bråk fra bransjen og fordi kutt i fondsmidler er ”mindre smertefulle”.
Politikerne foreslår kutt i filmbevilgningene fordi man ikke regner med bråk fra bransjen og fordi kutt i fondsmidler er ”mindre smertefulle”.
I årets reviderte budsjett fjernes 7,5 millioner av Norsk Filmfonds midler og blir i stedet gitt til Norsk Folkemuseum som har overtatt forvalteransvaret av Bygdøy Kongsgård. Slike kutt er nærmest blitt et fast høst-rituale på Stortinget og mange med liten fartstid i bransjen spør seg: Hvorfor nettopp oss? Fra det politiske miljø får Rush Print bekreftet det som ofte sies uformelt og ”off the record” i slike sammenhenger: Det kuttes i kultursektoren, og filmen i særdeleshet, fordi man ikke møter samme motstand der som i andre sektorer. Dessuten rammer det i utgangspunktet ikke konkrete årsverk fordi filmproduksjon er prosjektbasert. Og ett sted må man jo kutte!
Leif Holst Jensen er generalsekretær i Produsentforeningen. Selv om han erkjenner at bransjen er liten og sårbar, så aksepterer han ikke denne tankegangen.
– Departementet mener pengene ikke er disponert fordi de befinner seg i et fond. Men det betyr ikke at det ikke rammer arbeidsplasser – snarere tvert imot, kuttene innebærer at en rekke filmprosjekter ikke blir noe av og at mange filmarbeidere derfor ikke får jobb.
Bransjen holdt en spontan reaksjon utenfor departementet samme dagen kuttet ble besluttet. Men det er åpenbart langt fra nok for å gjøre inntrykk på politikerne. Men hva kan en liten og sårbar bransjen egentlig stille opp med? Hva slags strategier bør velges?
Leif Holst Jensen understreker at man slettes ikke gir seg uten kamp. Han oppfatter kuttene like mye som et resultat av en vinglete og uavklart filmpolitikk, som et ”overgrep” mot en liten bransje.
– Jeg ser det som enda et uttrykk for at den nåværende regjering ikke vet hva den vil med filmpolitikken. Noe som er synd, siden denne sektoren er i voldsom vekst og den norske bransjen opplever stor framgang, til tross for sterk konkurranse fra særlig Hollywood.