Statens filmtilsyns sensuravgift er foreldet og strider mot ytringsfriheten, mener Karoline Frogner. Selv fikk hun problemer med å få satt opp «Tradra» på de kinoene som ville ha den på grunn av gebyrene.

Da Karoline Frogner skulle lansere dokumentarfilmen «Tradra» (se foto) på norske kinoer, oppstod et problem hun ikke hadde forutsett: Hun fikk ikke sendt ut filmen til alle de kinoene som ønsket den fordi hun ikke hadde nok penger til å betale sensuravgiften til Statens filmtilsyn. Dermed ble lanseringen satt tilbake.

For selv med DVD-projisering, som Frogner hadde valgt som besparende løsning, slipper man ikke unna filmtilsynets sensuravgift som skal betales for hver eneste kopi som sendes ut til landets kinoer – enten filmen kan måles i meter eller ikke. Denne avgiften er noe som er pålagt bransjen fra politisk hold siden kinoloven av 1913, og danner grunnlaget for filmtilsynets drift og eksistens.

– For meg framstår sensuravgiften som en etterlevning som bør avskaffes, mener Karoline Frogner. – Det skulle tatt seg ut om f.eks norske forfattere skulle betale sensuravgift for hver eneste side av deres siste roman for at folk i et hele tatt skal få lese den. Jeg synes avgiften berører prinsipielle spørsmål knyttet til ytringsfriheten i dette landet som det nå er viktig å ta opp. Du finner ingen tilsvarende avgifter verken for fjernsyn, aviser eller andre medier.

Det er ikke bare filmskapere som Frogner som har opplevd avgiften som problematisk. Da den vesle distributøren Arthaus skulle lansere den norske filmen Play på kino i fjor sparte man i utgangspunktet betydelige ressurser på å satse på DVD-projisering. Men det var før distributøren fikk tilsendt gebyret fra Statens filmtilsyn for hver eneste av de 63 DVD-platene som var sendt ut til kinoene.

– Den norske sensuravgiften for kinofilm er spesiell, sier Silje Riise Næss, markedssjef i Arthaus. – Det er en forhåndssensur pålagt en bransje som i tillegg må betale for den selv. Årsaken til at avgiften ikke er blitt diskutert er at den er så innarbeidet. Men de nye formatene som DVD har aktualisert problematikken.

Martin Borgnes er seniorrådgiver i Statens filmtilsyn. Han kan forstå at avgiften kan oppleves som frustrerende for de som har satset på DVD-framvisning for på den måten å spare penger. Men han mener at sensuravgiften faktisk fungerer til de små filmenes og distributørenes fordel.

– Hvis gebyret skulle samles i en sensurvurdering, og ikke i hver kopi, ville det favorisert de store distributørene. Slik det er i dag betaler de store mye mer fordi de sender ut langt flere kopier.

Borgnes kan imidlertid fortelle at før var det bare halv avgift på dokumentarfilmer, men at dette ”unntaket” falt bort for noen år siden. I dag må alle typer kinofilmer betale 2500 kroner for førstegangsvurdering og halv pris på alle kopier utover denne vurderingen av en første kopi. Det sier seg selv at den endelige summen kan komme opp i hundretusener av kroner for en enkelt film. I tillegg kommer en avgift på 1,20 kroner per registrerte kopi av hver DVD-utgivelse.

For Karoline Frogner gjenspeiler denne ordningen noe langt større og mer alvorlig enn de økonomiske sidene:

– Filmsensuren i Norge reflekterer det synet man fra offisielt hold lenge har hatt overfor filmen: Den er farlig og må kontrolleres. I dette landet må man fortsatt søke om tillatelse til å vise film offentlig, og bare noen få byråkrater kan stanse en film. Det ironiske er at jeg som filmskaper måtte betale like mye i sensuravgift til staten som den billighetserstatningen hovedpersonen i filmen min søker av staten. Jeg har ikke noe imot veiledende aldergrenser på filmer. Men denne formen for sensur hører ikke hjemme i et åpent samfunn som vi påberoper oss å være en del av.