Den norsk-marokkanske filmen Le Retour har møtt mye motgang: Først skremte 11.september vekk internasjonale finansiører, så reagerte franskmennene på filmens kontroversielle tema. Men nå er filmskaperne nesten i mål.

I likhet med The Beautiful Country kunne ikke den norsk-marokkanske filmen Le Retour (foto) blitt initiert på et verre tidspunkt. Først rev 11.september fundamentet vekk fra en hver uavhengig produksjon i nordafrikansk land; deretter gikk europeiske betal-TV-kanaler på en kjempesmell og den største samprodusenten for nordafrikanske filmprosjekter, Canal +, ble rammet av beslutningsvegring og stillstand.

Til tross for disse hindrene er regissør Nour-Eddine Lakhmari og produsent Egil Ødegård rimelig tilfreds. For Lakhmaris debut som spillefilmregissør synes nå å være innen rekkevidde. De er inne i siste fase av klippen og håper at Norsk filmfond vil kunne bidra med de siste nødvendige midler fram til ferdigstilling.

Le Retour er spilt inn i Marokko, med flernasjonal stab, men produseres og administreres av Filmhuset i Norge. Filmen har dessuten nordmenn i nøkkelposisjoner som regi, foto, B-foto og lyd, i tillegg til at etterarbeidet gjøres i Oslo.

Verken Lakhmari eller Ødegård legger skjul på at produksjonen har vært en tøff prosess. Ikke bare er det en lavt budsjettert film, men også en kompleks samproduksjon der nordiske, britiske, franske og marokkanske filmfolk har jobbet sammen under brennende hete i Marokko.

-Første innspillingsdag var det 45 varmegrader og hvert medlem av staben drakk 6 liter vann om dagen. I tillegg oppstod problemer med kommunikasjon og avføring. Men gradvis kom produksjonen på skinner, forteller Ødegård.

Le Retour skildrer etterspillet av et drama som utspant seg før regissør Lakhmari ble født. Filmen omhandler en pensjonert franskmann som vender tilbake til Marokko for første gang etter at han var utstasjonert der på 1950-tallet som militærfotograf og var vitne til overgrep fra den franske kolonimakten.

-Denne brutale forhistorien har ofte havnet i skyggen av den mer kjente frigjrøringskrigen i Algerie, forteller Lakhmari. – Dette konfliktstoffet er veldig sensitivt. Franskmennene liker ikke å snakke om det, og har ennå ikke blitt ferdige med alle historiene fra de mer blodige overgrepene i Algerie – som på mange måter var verre enn Vietnamkrigen. Derfor har vi opplevd en del motvilje fra potensielle franske samprodusenter. De sa rett ut at dette er noe de fleste franskmenn ikke ønsker å rippe opp i.

Filmens flernasjonalitet gjenspeiler også regissør Lakhmaris egen identitet: Han er født i Marokko og trådte sine barnsben der, før han etter hvert havnet i Frankrike og senere kom til Norge for 15 år siden. På mange måter blir hovedpersonens tilbakekomst til Marokko i filmen også en tilbakekomst for Lakhmari selv. Tittelen kunne derfor ikke vært mer passende, synes han selv.