I forrige uke fikk filmfestivalen i Venezia ny leder etter at den forrige ble sparket. Berlusconi fortsetter sine herjinger i den italienske film og tv-bransjen.

Da den italiensk filmen Citizen Berlusconi (foto) nylig ble tatt av plakaten under Den europeiske dokumentarfilmfestivalen på Cinemateket i Oslo, skapte det sterke reaksjoner. Men, som filmen viser, er denne typen sensur hverdagskost i Italia.

Helt siden Berlusconi kom til makten har han drevet klappjakt på politiske motstandere i hjemlandets kulturliv. Og det er ingen hemmelighet at Berlusconi har oppfattet særlig filmbransjen som en bastion for den politiske venstresiden. Her har hodene rullet mer enn i noen av de andre sektorene de siste årene: Både ledelsen i Cinecitta Holding (som blant annet eier det legendariske film og TV-studioet Cinnecitta), den statlig eide produsenten og distributøren Instituto Luce, Den nasjonale filmskolen, promoteringsselskapet Italian Cinema og Biennalen som huser filmfestivalen i Venezia, har blitt erstattet av personer med liten kunnskap og erfaring med film, men som alle har nære bånd til Berlusconi og hans parti Forza Italia. Når Marco Müller for to uker siden ble tildelt jobben som leder av filmfestivalen av Biennalens direktør, bankmannen Davide Croff, er det bare enda et uttrykk for denne kulturkrigen. Den forrige lederen, Moritz de Hadeln, ble sparket og samtidig tilbudt penger for å holde kjeft. Spørsmålet mange stiller seg er hvordan Marco Müller vil forholde seg til det politiske presset han vil bli utsatt for når han nå tiltrer stillingen.

Berlusconis politiske «massakre» startet for alvor i november 2001, da presidenten for Instituto Luce, Angelo Guglielmi, måtte gå av etter press fra den nye kulturministeren, Giuliano Urbani. Den mest åpenbare politiske manøveren fra Urbanis side var å avskjedige lederen av Den nasjonale filmskolen, Lino Micciché, som hadde revitalisert skolen og etablert et nasjonalt filmbibliotek. Men Micciché har aldri lagt skjul på sin skepsis til Berlusconis mediepolitikk.

Urbani skulle imidlertid utsette seg for voldsom kritikk fra den italienske offentligheten da han gikk løs på det italienske kulturlivets vindu mot verden, Biennalen i Venezia, og dens filmfestival. På karakteristisk vis ble lederen for Biennalen, Paolo Baratta, presset ut av sjefstolen et halvt år før åremålet gikk ut, og erstattet av en tidligere sjef for Italia Telecom, Franco Bernabe. Medlemmene av Biennalens nominasjonskomité (som velger ut lederne for de seks seksjonene) reagerte med å gå av i protest. Bernabe besluttet derfor å lete etter nye lederemner, blant annet for filmfestivalen, på egen hånd, selv om det lå utenfor hans arbeidsområde. Sammen med sin sekretær Vittorio Sgarbi, en tidligere selger på italiensk TV-shop, innledet han arbeidet med å finne en ny festivalsjef, selv om festivalens profilerte leder Alberto Barbera hadde ett år igjen av sitt åremål.

Men det skulle vise seg vanskelig å finne en etterfølger, fremfor alt fordi festivalen var blitt grundig diskreditert av Bernabes overprøving av festivalledelsen. Bernabe og Sgarbi ble etter hvert så desperate at de dro på kandidatjakt til USA, der de prøvde å lokke både Tarantino og Scorsese til jobben. Men i midten av mars for to år siden – bare fire måneder før festivalen skulle begynne – stod fortsatt stillingen ubesatt. En rekke personer med tilknytning til Berlusconis medieimperium ble tilbudt jobben, men alle anså det som yrkesmessig selvmord å skulle stunte en av verdens mest prestisjefylte filmfestivaler på under fire måneder.

Til slutt fant man en midlertidig løsning, ved å overtale tidligere leder av filmfestivalen i Berlin, Moritz De Hadeln, til å avvikle den 59. filmfestivalen i Venezia. Og med tanke på hvor lite forberedt han var, ble festivalen avviklet med overraskende liten dramatikk og få problemer.

Av den italienske filmbransjen ble De Hadeln ansett som Berlusconis håndtlanger og han måtte leve på kulturministeriets nåde. I forbindelse med fjorårets festival, som var den sekstiende i rekken, hevdet De Hadels overfor avisen Corriere della Serra at han følte seg omkranset av fiender på alle kanter. ”Noen ganger lurer jeg på om jeg vil komme meg gjennom festivalen i live”, sier han halvt spøkefullt. ”Jeg leter fortsatt etter et sted hvor jeg kan kjøpe skuddsikker vest i Italia”.

Og på nyåret kom nådeskuddet – i form av en oppsigelse fra Bernabe der De Hadeln til alt overmål ble tilbudt en sum penger for å holde kjeft (noe han nektet). Samtidig ble eks-bankmannen Davide Croff ansatt som ny leder av Biennalen. Han overrasket alle da han i midten av mars ga festivalsjef-jobben til den liberale radikaleren Marco Muller – også kjent som leder av filmfestivalen i Locarno og produsent av en rekke prisbelønte, politiske filmer fra Asia og Afrika. Det mange nå spør seg er hvor lang tid det vil ta før Muller også får sparken. Med tanke på den konstante unntakstilstanden som har preget Biennalen de siste årene, er det få som har særlig tro på at det vil ende lykkelig.