Beautiful Country river opp gamle sår fra Vietnamkrigen. Men filmens egenart oppsto i møte mellom et vietnamesisk fortellerperspektiv, en norsk produksjonsmåte og en flernasjonal stab og cast, forteller regissør Hans Petter Moland.

– Da vi startet filmprosjektet lå dollarkursen på ca. 8.50. Men da jeg reiste til Toronto 11.september 2001 for underskrive regi-kontrakten, førte det som skjedde den dagen til at 2 millioner dollar smuldret bort fra filmens budsjett mens jeg satt på flyet. Det gjorde det selvsagt ikke noe lettere at interessen for filmer fra den tredje verden dalte merkbart etter 11.september. Og etter hvert som dollarkursen sank ytterligere og pengene har rent ut bakveien, har vi jobbet hardt med å skjønnmale fasadene…

Hans Petter Moland kan le godt og uten for mye galgenhumor nå. Beautiful Country har etter de innledende problemene fått en flying start: Filmen er valgt ut til det prestisjefylte hovedprogrammet i Berlin Internasjonale filmfestival. Det kan bli avgjørende for filmens videre skjebne og Molands egen status som internasjonalt regissørnavn.

Men Moland legger ikke skjul på at produksjonen var en spesiell utfordring. Store deler av innspillingen foregikk i et land uten særlig infrastruktur for filmproduksjon, på et språk de ikke behersket og i en kultur som for de fleste var ganske fremmed. Men, som Moland selv formulerer det:

– Noen historier må bare fortelles, selv om de kan være vanskelige å gjennomføre. Jeg ville lage denne filmen. Vi visste alle at det var lite penger og at det måtte gjøres med en spesiell kjærlighet om det skulle lykkes.

DEN NORSKE MÅTEN

Beautiful Country tar for seg en av Vietnamkrigens glemte kapitler: Skjebnen til de tusener av vietnamesiske barn som ble født utenfor ekteskap med amerikanske soldater som fedre. Filmen skildrer hvordan ett av disse barna, som ikke aksepteres hjemme i Vietnam, begir seg ut på en farefull ferd i en smuglerbåt over havet, fast bestemt for å spore opp sin amerikanske far. Det var Ed Pressmann og Terrence Malick i det amerikanske selskapet Sunflower som for tre år siden tok kontakt med Hans Petter Moland og presenterte prosjektet.

Pressman har tidligere gjort seg bemerket som produsent av mainstream-filmer som Wall Street og Das Boot. Malick, på sin side, regnes som en av 1970-tallets store begavelser i amerikansk film, og har laget en av Molands favorittfilmer, Badlands.

Verken Pressmann eller Malick la skjul på at det var lite penger de hadde å lage filmen for. Selv med amerikanske stjerner – som har en tendens til å ville være med i filmer som Malick har knyttet seg til – så ville det bli tøft å få prosjektet på bena.

Moland innså derfor tidlig at en viktig forutsetning for å lykkes, var å benytte seg av en norsk stab i sentrale posisjoner. For knappe ressurser er noe norske filmarbeidere er vant til å jobbe med. Moland kan ikke få rost de norske filmarbeidernes innsats nok.

– Vi har nok bedre forutsetninger i vår hjemlige filmbransje for å lykkes med et sånt prosjekt enn mange andre fordi vi er vant til å jobbe med små ressurser. Men det var også viktig for meg å ha med norske filmarbeidere i sentrale posisjoner som kunne danne en slags standard for hvordan vi skulle jobbe og omgås under innspillingen. Vi er vant til å jobbe innenfor flate strukturer og sløser ikke bort ressurser på unødvendige hierarkier, som ofte er knyttet til skuespillernes stjernestatus, som i Hollywood.

STJERNER OG FLYKTNINGER

De lave honorarene til stjerner som Nick Nolte og Tim Roth var altså en forutsetning for at filmen i det hele tatt kunne bli laget. Moland har jobbet med krevende filmstjerner før, som Stellan Skarsgård i Kjærlighetens kjøtere og Aberdeen. Men hvordan var det å jobbe med legenden Nolte og stortalentet Roth på en såpass lavt budsjettert produksjon off-Hollywood?

– Jeg opplevde dem som svært samarbeidsvillige. De viste stor tiltro til min måte å angripe prosjektet på og gjorde hva de kunne for at det skulle bli bra. Det er klart at hvis du har takket ja til å være med på et prosjekt under slike forutsetninger, så tilpasser du deg det og gjør ditt ytterste for at samarbeidet skal bli fruktbart. Når du som Nick Nolte kan få noen millioner dollar for å spille i Hulken, så sier det seg selv at du ikke blir med på vår film for pengenes skyld.

Hvordan var det å instruere så forskjellige skuespillere – både amatører fra gata, amerikanske stjerner og lokale vietnamesiske skuespillere. Hvordan får man denne miksen til å harmonere?

– Man støtter seg litt på krykker når 1/3-del av filmen foregår på et språk man i utgangspunktet ikke forstår. Dessuten måtte vi forholde oss til en kultur vi ikke kjenner og aldri vil kjenne til bunns. Derfor trodde jeg det skulle bli vanskelig å klippe filmen. Men så viste det seg nok en gang at det som er genuint troverdig, fungerer uavhengig av språk. Er det noe som virker umusikalsk, eller har gått feil underveis, så merker man det på lerretet. Så jeg har ikke behøvd å sjekke til enhver tid hva de sier de siste fire månedene i klippen. Kieslowski lagde jo tre-fire filmer på fransk,uten å forstå språket, og det er jo en slags trøst i det..

På et ytre plan omhandler filmen en av vår tids store tragedier: Flykningestrømmen fra deler av Asia og den menneskesmuglingen som pågår…

– Man kan godt si at historien er vietnamesisk, men den er ganske allmenngyldig. Store flyktningestrømmer er jo noe vi opplever fra mange kontinenter. Jeg tror ikke grunnhistoriene til alle de afrikanerne som prøver å krysse middelhavet til Europa er så forskjellig fra den historien hovedpersonen i Beautiful Country bærer med seg.

GRUSOMHET OG SKJØNNHET

Det er et annet sentralt tema i filmen som i hvert fall ikke jeg har sett på film før: Skjebnen til de tusenvis av vietnamesiske barn som har amerikanske fedre, og som etter Vietnamkrigen ble svært dårlig behandlet både av vietnameserne og amerikanerne. Er det fortsatt et betent tema i Vietnam – merket dere noe til det da dere filmet der?

– Du kan sammenlikne det med å komme til Norge i 1950 for å lage en film om vår behandling av tyskerbarna. Disse barnas utsatte situasjon ble nok ikke sett på som noe problem. Vietnameserne er et flott folkeferd med et vakkert land. Jeg var i Vietnam første gangen i 1993 – like etter at landet hadde åpnet seg for omverdenen – og fikk et kjærlighetsforhold til landet. Men de har også en veldig krigersk tradisjon, som de er stolte av. De har en stolthet i forhold til det faktum at de alltid har drevet ut de maktene som har invadert dem. Den er så grunnfestet i deres kultur. Det er selvsagt grusomt og uforståelig hvordan uskyldige barn ble behandlet i kjølvannet av krigen i Vietnam. Men i lys av de tre millioner menneskene som døde i Vietnam innen amerikanerne ble drevet ut, så er det klart at perspektivet endrer seg noe. De har nok en helt annen målestokk enn vi har i forhold til disse lidelsene.

Når filmen skal distribueres i USA, så vil den vel røre i et allerede betent sår der også, skulle jeg tro, siden så mange av fedrene til disse barna aldri har vedkjent seg farskapene.

– De amerikanske krigsveteranene har naturlig nok et sterkt forhold til Vietnam – og ikke bare på negative måter. Det har forsøksvis blitt laget filmer med noe av den samme tematikken, men de handler alltid om amerikanere som vender tilbake til Vietnam for å forsone seg med fortiden. Det er så vidt jeg vet ingen filmer som har prøvd å skildre krigen og etterspillet fra et vietnamesisk ståsted. Det var det som virket så tiltrekkende på meg: Å fortelle historien fra ”den andre siden”.

Beautiful Country regnes som lavbudsjettfilm internasjonalt, men ville likevel vært umulig å lage i Norge alene, med et budsjett på 50 millioner. Befinner du deg i en fase nå hvor dine filmprosjekter ikke lar seg realisere innenfor det norske støttesystemet og tvinger deg til å jobbe internasjonalt?

– Min neste film kan godt være en norsk film som koster mye mindre. Jeg har aldri hatt ambisjoner om å jobbe i Hollywood. Jeg har bodd en stund i USA og vet litt om hvordan det er å leve og jobbe der.

Men det er jo slik at når man lager en

norskspråklig film, så ses den kanskje bare av et titalls tusen mennesker. Men om gode krefter på tvers av landegrenser og kontinenter jobber sammen om å lage film, så har filmene større sjanse for å nå et større publikum samlet.

Vår film har vært krevende å lage og er kostbar sett med norske øyne. Vi har hatt tusenvis av mennesker foran kamera og forflyttet oss mellom kontinenter. Sett i lys av oppgavens omfang er 50 millioner nesten forsvinnende lite. Vi kunne godt ha trengt litt til.

Beautiful Country har premiere 10.mars.

Filmen deltar først i hovedprogrammet på Berlin Int. Filmfestival.