Spillefilmkonsulent Karin Julsrud håper på en mer nyansert filmdebatt i det kommende filmåret. Her gir hun en smakebit på de neste årenes filmrepertoar som absolutt har fruktbart debatt-potensiale, mener hun.

En norsk filmdebatt fikk sin avslutning i Tromsø i januar og spillefilmkonsulent Karin Julsrud sitter igjen med en viss bismak. Hun er glad for at norsk film debatteres. Men hun synes det er beklagelig når debatten fører til at myter forsterkes – som at fjoråret i norsk film var dominert av såkalte feelgood-filmer.

– For hva er egentlig en feelgood-film? Det verste er når vi lager merkelapper uten innhold på trender som ikke har noen egentlig referanse i virkeligheten. Debatten blir dermed en overflate-diskusjon som allikevel påvirker vår holdning til de norske filmene. Og det er synd. For det stenger for andre og langt mer interessante diskusjoner.

– Vi har for eksempel ikke vært flinke til å lage romantiske komedier i norsk film. En av årsakene er selvsagt at det er en svært vanskelig sjanger. Men vi er på god vei. Og kan bare bli bedre. Men det forutsetter at vi også lager denne typen filmer. Og at ikke de som har et potensiale for å dyrke nettopp denne sjangeren blir engstelige for ikke å være «tunge» nok. For da sitter vi vel om et år i Tromsø og diskuterer hvorfor alt er blitt så nitrist i norsk film.

Julsrud understreker at hun er glad for at norsk film framkaller debattlysten hos filmkritikere og andre. Men slik hun ser filmåret, og ikke minst filmene som er under planlegging og produksjon, så finnes det ikke noe i hold i påstanden om at de norske filmene bare er opptatt av å servere lett underholdning.

– Tendensen med variasjon og bredde vil fortsette de neste to årene. Det er mye av det samme fokuset på samtid. Jeg ser også en tendens med flere og bedre gjennomførte manus enn det var for to år siden. Og det tror jeg skyldes at aktiviteten har vært såpass høy i norsk film de siste par årene. Det har helt tydelig stimulert filmmiljøet.

En annen tendens er at stadig flere norske filmregissører vil lage engelskspråklige filmer.

I dansk film har denne tendensen allerede resultert i et knippe filmer på engelsk – noe som har skapt en debatt om hvilke danske filmprosjekter som bør få statlig støtte. Julsrud tror at denne debatten også kan komme her hjemme.

– Den danske debatten har handlet om et knippe regissører og produsenten som har ønsket å lage engelskspråklig film av et manus som kunne fungert like bra på dansk. Men de gjør for å nå ut til et potensielt større publikum. De er erfarne, internasjonalt kjente filmskapere som Vinterberg og Kragh-Jacobsen. Men vi har flere tilfeller der regissøren er norsk og manuset er skrevet av en utenlandsk forfatter som har lagt handlingen utenlands. Dermed blir det et definisjonsspørsmål med hensyn til hvor ”norsk” hvert enkelt prosjekt blir og bør være.

Julsrud savner imidlertid den rare og totalt annerledes filmen i søknadsbunken.

– Både Mot Moskva, Gunnar goes comfortable og Play var filmer med en helt annerledes måte å skildre en historie på. Jeg ser ikke så mye til den typen vågestykker blant søknadene. Men jeg merker meg stadig flere manus som røsker tak i meg og er mer utfordrende på andre måter.