Den iranske filmen får også lide når presteskapet strammer tøylene under valget i Iran. Det fikk Åse Meyer fra Film fra Sør merke da hun nylig besøkte Irans fremste filmfestival i Fajir.

Faijr Film Festival er den største og viktigste filmfestivalen i den vitale filmnasjonen Iran.

Film fra Sør og Åse Meyer var i januar invitert til Fajir-festivalen for å delta på såkalte markedsvisninger av iransk og annen asiatisk film. Målet var å plukke ut noen filmer til festivalen i Norge. Men det ble ingen enkel oppgave.

-Det viste seg at filmene som ble vist for de utenlandske gjestene var uvanlig dårlige. Ingen av de kjente regissør-navnene som er så populære i Europa deltok med filmer. Enkelte av gjestene opplevde å se mye bedre filmer på vanlige kinoer – og ikke på festivalen.

Det ble ifølge Meyer så ille at representantene fra ulike europeiske festivaler – deriblant Film fra Sør og filmfestivalen i Cannes – sendte et protestskriv til den statlige arrangøren.

Samtidig har det oppstått spekulasjoner om den nye direktøren for Fajir-festivalen ønsker å signalisere en ny og mer restriktiv politikk overfor iranske filmskapere. Den nye og mer konfronterende iranske filmen som Rush Print tidligere har rapportert om, glimret med sitt fravær. Den engelskspråklige avisen Theran Times hadde ifølge Meyer et oppslag under festivalen med tittelen: ”Great absentees”. Der ramset de opp alle profilene i iransk film som ikke deltok på årets festival, deriblant Samira Makhmalbaf (De svarte tavlene) og Jafar Panahi (Sirkelen). Det er filmskapere som har et anstrengt forhold til den statlig styrte filmindustrien. Noen av dem lever og arbeider i eksil, andre risikerer sanksjoner om de ikke tar hensyn til sensuren.

Men samtidig vet iranske kulturmyndigheter å slå mynt på den internasjonale anerkjennelsen enkelte filmskaperere har oppnådd, forteller Meyer.

– Det er en form for dobbeltmoral. På hjemmebane er sensuren hard, mens enkelte filmskapere med internasjonal stjernestatus får større frihet – så lenge filmene ikke vises hjemme. Det gir regimet en mer positiv image overfor resten av verden som den sårt trenger.

Støttesystemet for film i Iran er ikke så ulikt det vi har i Norge, forteller Meyer.

-Det er noen konsulenter utpekt av kulturmyndighetene som plukker ut filmprosjektene. Og slik fungerer det også i resten av kulturlivet. På festivalen traff jeg en jente som var musiker. Hun fortalte at hun måtte søke om tillatelse til å la en kvinne danse under en musikalsk teateroppsetning. Det er svært sjelden kvinner får liv til det på en teaterscene i Iran. Derfor skapte det en viss oppsikt at hun fikk søknaden innvilget.